Cunninghamgate

Baktruppen er sterkere og mykere enn på lenge. Deres skandalisering av dansepioneren Merce Cunningham er intet mindre enn en hommage.

Day-ooo, sa Fleksnes. Baktruppen sier ingenting i sin siste forestilling Do&UndoII. Men så skal det også mer enn et godt ord til, når en hel gruppe fremdeles arbeidsføre kunstnere
piller en pensjonist som Merce Cunningham på naien. Naien eller nesen. To ord, to lyder – samme mening. Hvis klassisk ballett er riksmål, så er resten av dansekunsten en evig kamp om dialekter. For kjernen i Baktruppens forestilling Do&Undo II (sett på Black Box 11.11.04) er utfordringen av begrepet scenisk dans, sett i lys av den kanskje største utfordreren noensinne, Merce Cunningham.

Født i 1919, nå kjent som bare Merce for dansepublikum over hele verden. VG (11. 11.04) kaller ham Marve Cunningham(!) Det er ikke dialekt, men et bevis på det seriøse, men også intime forholdet Norges største avis har til dans. Selv snakket Merce (Marve) Cunningham bredt som få da han tilfeldigvis fikk med seg en sjåfør ved navn John Cage. Sammen med et skiftende ensemble humpet de rundt i en turnébuss og viste odde danseforestillinger med scenografi av Robert Rauschenberg. Men i dans, som i språk, holder slang seg sjelden i ro. Pioneren Merce fikk fort enda mer utfrikete konkurrenter. De veivet så mye med kroppen at Cunningham framsto som striglet i uttrykket. Beinete dansere i tights, underveis i stressende formasjoner, var plutselig ikke så aparte som før .

Grunnen var koreografen Yvonne Rainer, og andre postmoderne dansere på 1960-tallet. Allerede med Rainers ikke spesielt henslengte koreografier så Merce stivere ut. Sommeren 2000 gjorde noen av Europas mest celebre mannlige koreografer og teoretikere stas på Rainer ved å kopiere hennes dans. Resirkuleringen av 1960-tallets koreografi fortsatte, og i forhold Cunninghams balletter stadig mer rigide. Og per 2004, når Baktruppen tar rotta på Merce, det vil si «stjeler» ideologien hans, og gir den ut for å være «sin egen», har truppen lett match. For Cunningham-metoden, alle sine fysisk utfordrende fortreffeligheter til tross, framstår nå stiv som en stokk. Og Baktruppen er sterkere og mykere enn på lenge.

Monokrome tights
I forestillingen Do&Undo II avslører Baktruppen hvordan Cunningham systematisk har stjålet sine koreografier fra vanlige menneskers bevegelsesspråk. Utallige teoretikere og koreografer har operert med lignende teser, men Baktruppen går ikke av veien for å teste sin påstand, tvert i mot, de går omvei etter omvei, og de går dem med glede. Worm Winther ser lykkelig ut, Øyvind Berg virker tilfreds med å slå hjul, stupe kråke m.m. Ingvild Holm og særlig Trine Falch sutrer litt, kanskje til ære for Romanias store turner Nadia Comaneci, kanskje ikke, uansett er det fort glemt. Jørgen Knudsen ser indisk ut i lotusstilling, spillende på Agave-harpe. (Programheftet forklarer at Baktruppens nye strengeinstrumenter ble til da truppen plukket støvbærere fra Agave-planter rundt det portugisiske danseklosteret de hospiterte i. Samme sted møtte truppen «sann danseglede».)

Bo Christer Wallström er sistemann ut når forestillingen begynner. Tærne hans danner halen på en fremadbuktende åme, hvis hode er det samme som Øyvind Bergs hode. Den syv Baktrupp-medlemmer lange ormen forserer ikke Lille Scene uten å etterlate seg sekret. Kroppslige konsekvenser av opptredenen er likevel bare en liten del av syntaksen i Do&Undo II. Forestillingens store fashion moment kommer like etter at monokrome tights, i fargene «havregryn» og «asfalt», er skiftet ut med glinsende jazzballettkostymer. Det er da Bo Christer Wallstrøms lefling med egne anaerobe og aerobe kapasiteter, resulterer i hopp som får aerobic-buksen til å skli ned på lårene. Heldigvis har han tights under tightsen, en dulgt referanse til Cunninghams formalisme bare det.

De syv i Baktruppen assisteres denne gang av Bjørn Gunnar Otten, Black Box’ egen scenetekniker. Han rigger røykmaskin og turnmatter på den ekstremt avlange scenen, med det ekstremt psykedeliske (Mahler-akkompagnerte?) lysshowet fra to ganger elleve lyskastere, plassert rett overfor hverandre. I sin helhet er forestillingen bygget opp etter et regelverk der kontakt, symmetri, linjegymnastisk eufori og lek (tilsvarende baby-gjemmeleker som Titt-tei og fargekodede forflyttelsesleker som Twister) utgjør grunnpillarene.

Felleskapsfølelsen mellom publikum og utøvere, den som tydeligst skiller 2000-tallets hyggelige Baktruppen fra 1990-tallets überkule teatertrupp, tar form av plystring. Jeg reserverte meg først fra plystringen. Da jeg skjønte at det ville være mye hyggeligere å være med å plystre enn å la være, fikk jeg øye på Jørgen Knudsen og måtte smile. Umulig å plystre da. Umulig fordi Baktruppen er så søte. Sympatisk at de som i går drev med show-off, i dag gjør show.

Ingen gjør en Baktruppen-forestilling som Baktruppen. Det er klart. Like fullt har jeg mang en gang lurt på hvor fruktbart det er at Baktruppen, gjennom så mange år, har gjort kål på så mange Kulturrådsmidler. Etter årets prestasjoner med forestillingen Do&Undo II og skulpturen «Turisten» (en del av prosjektet Kunst i Nordland – Kunstneriske forrstyrrelser) skal jeg slutte å lure for en stund. Baktruppen er ivrige nok til å fortjene hver krone. Så lenge pengene kommer ut igjen som åndelig cash i skolten min, er alt i orden.

Det er en habanera som plystres. Ikke en hvilken som helst, men fra Bizets Carmen-suite. Dansen habanera utføres tradisjonelt av Don José, mens Carmen uler. I Baktruppens verden slår Agave-harpene an takten. Plutselig kommer nok et høydepunkt for undertegnede. Det er Per Henrik Svalastog som, i stedet for å gjøre de buene han skal med buen til strenginstrumentet sitt, lar takt være takt og slår ut med buen i en stor firkant. Flankert av Knudsen i lotus på gulvet, ligner Svalastog både en bastardsønn av Buddha, og det bassistpregede eks-bandet ved samme navn.

Sikkert dans
Svalastog og Knudsen spiller på ingen måte alene. På et tidspunkt sitter trupp-medlemmene på hver sin røykmaskin-genererte sky og spiller, tidvis på samme låt. Mer enn engler ligner musikantene alver, nærmere bestemt de jumpende vesener i lokalsamfunnet fra musikkvideoen The Safety Dance, sunget av Men Without Hats (1981). Videoen viser hvordan landsbyfolk løper rundt en slags mai-stang der alle holder sammen i hver sin tråd. Til ritualet synges følgende:

we can go where we want to, a place that they will never find
and we can act like we come from out of this world
l_eave the real one far behind_

and we can dance

Og det er det Baktruppen gjør. Forestillingen Do&Undo II består ganske sikkert av dans og danslignende samvær. Danseformen de uskolerte danserne i Baktruppen tillater seg, er en kollektiv dans der det ytes/dras/bæres etter evne, mens døren for individuelle sprell hele tiden holdes på gløtt. Til sammenligning fortsetter The Safety Dance slik:

we can act if we want to, if we don’t nobody will
& you can act real rude or totally removed
& I can act like an imbecile

På individnivå, det vil si for meg, er det mye å hente i Do&Undo II. Metanivået er en annen skål, selvfølgelig. Laurie Anderson mente det ikke var mulig å si noe som helst om det nivået og slo fast at «fortunately nobody knows what performance art is». Derimot stikker kritikere, i overfloden av teoretisk sett applikerbart tankegods, mer enn gjerne fingeren i været. Gang på gang. Mange fingre. Og sier «stopp». «Skal vi se, …situasjonisme.» Det sies ikke likefrem, selvfølgelig, vi lever jo av å argumentere frem og tilbake, og kan derfor heller ikke utlegge Baktruppens forestilling Do&Undo II som ren situasjonisme. Ikke bare ville vi ikke hatt noe særlig mer enn en setning å skrive hjem om, den ville i tillegg vært direkte feil. Nei da, Do&Undo II kan ses i forhold til situasjonistisk aksjonisme, uten å være det.

Situasjonister går inn og skaper aksjoner som unndrar seg institusjonaliserte kretsløp. Det gjør for eksempel regissør Spike Jonze når han later som han er en annen enn han er, og lager en «demo» der han danser. «Danser-Jonze» vil overbevise Fatboy Slim om å la ham lage sin neste video. Det får han, og videoen Praise you skytes som en dokumentasjon av amatørdansegruppen Torrence Community Dance Groups trim, på et kjøpesenter i USA. Kjøpesentre har regler (om enn ikke like strenge regler som koreografen Xavier le Roi’s bevegelseslaboratorier, der deltakerne kun får bevege seg i fred om de simulerer et handikap). Torrence Community Dance Group, i sitt baggy treningstøy, ble selvsagt stanset av senterledelsen.

Sloppy
Baktruppens dans ligner selvfølgelig ikke så veldig på Merce Cunningham Company. Slektskapet med Torrence Community Dance Group er langt mer påfallende, og det er det som kiler. Proffene ligner indirekte på amatørene. Vi får karneval – de høye blir de lave og omvendt. Likheter utveksles som tyvgods i et system basert på heleri: Fatboy Slim «stjeler» fra Spike Jonze, som rapper fra amatørdansere og wanna-be’s, som igjen henter fra etablerte koreografer hva disse koreografene har hentet inspirasjon til fra gaten. Gatematerialet kanoniseres siden i kunsthierarkiet, slik at Baktruppen kan ta det tilbake til amatørnivå og, sannsynligvis ikke, men teoretisk sett kanskje forflytter tyvgodset (altså tankegodset og bevegelsesspråket) ut til en bredere sirkulasjon. I det minste til Black Box og turnéteatrenes publikum.

Med en instrumentell kunstforståelse kunne Do&Undo II forklares slik: bekreftelsen på at nevnte kretsløp virker er forestillingens mentale gevinst; en eventuell helsegevinst er bare en bonus. En instrumentell forståelse er naturligvis ikke nok, derfor vil jeg avslutningsvis se nærmere på forestillingens formale kvaliteter, eksemplifisert ved kostymene.

Baktruppens kostymevalg antyder at Cunningham var den som gikk lengst i å estetisere danseres sloppy treningstøy. Jennifer Beals opprevne sweat-shirt ble riktignok først gatemote etter filmen Flashdance. Men da hadde hullete, utslitt og falleferdig treningstøy lenge vært alminnelig inventar i lavtlønte danseres garderobe. Ved formelig å rydde opp i dansernes svette og rotete treningsbag, skapte Merce med sine fargerike kondomdraktkostymer grobunn for årtiers dansetøymote; en finurlig, ulogisk, men øyensynlig helt nødvendig kombinasjon av funksjonalitet, fattigdom og jåleri som savner sidestykke i kunstverden ellers.

Kall ham Merce, kall ham Marve, han er uansett verdens mest berømte nålevende koreograf. Selv blir jeg alltid rørt når jeg ser ham. Søt som Baktruppen, men med enda mer glimt i øyet. Enten på scenen som noen-og-åttiåring eller på video-opptak fra da han var ung. I Trondheim var jeg en gang i samme rom som, ja ikke ham dessverre, men et ark maskinskrevet av Cunningham personlig. I dag bruker han langt mer framskreden teknologi enn skrivemaskin. Han har utviklet et eget system, en egen dialekt, for digital koreografi. Merce Cunningham danser, skriver, animerer. I tillegg leser han som en poet. Noen av forestillingene sine drysser han ord over. Ubegripelige, men likevel malende ord, ikke ulikt Fleksnes’ «-Dææijå!» ,og når han leser på scenen, bobler stemmen av glede.

I vrimmelen av kunstneriske milepæler på den cunninghamske CV, tror jeg kunstneren som humorist ofte uteglemmes. Den moderne kunsten har benyttet en rekke morsomme metoder. At Cunningham er en av dem, er hva Baktruppens harde kroppsarbeid i Do&Undo II åpner for. Baktruppens dans er selvsagt en hommage til Merce Cunningham og den postmoderne dansen, for nettopp ved å skandalisere pioneren, feirer de ham på liketil performancevis.