Lakonisk samtidsskildring
I Omid Delafrouz teckningar på Andréhn-Schiptjenko är det som om referenserna töms på mening, och lämnar kvar en tystnad eller en ensamhet i själva bilden.
I Omid Delafrouz teckningar på Andréhn-Schiptjenko är det som om referenserna töms på mening, och lämnar kvar en tystnad eller en ensamhet i själva bilden.
Matthew Barneys gjenfødelsesrituale på Astrup Fearnley-museet gjør fruktbare avstikkere fra hans egen personkult.
Yayoi Kusamas utstilling på Henie Onstad fusjonerer viral billedspredning med den terapeutiske kulturens mindfulness. Kunsten står igjen som taperen.
Something eerie på Signal i Malmö gestaltar en teknokratisk värld där ständig rundgång blockerar tanken, men där upprepning också öppnar för närläsning och reflektion.
Op Art-udstillingen på Louisiana er ikke fladpandet oplevelseskunst. Det er en perle af retinal queerness. Men museet forpasser en storslået chance for at skabe ny receptionshistorie.
Med boken Kvalitetsforståelser leverer Norsk kulturråd god estetisk teori, men åpner samtidig for en potensielt farlig kulturpolitikk.
Stephan Dillemuths installation på Konsthall C i Stockholm består av avgjutna kroppsdelar som tillsammans bildar ordet strejk.
Den PRAXES-kuraterte åpningen av årets Bergen Assembly serverer smart institusjonskritikk som inviterer publikum med på festen.
Amerikanske 1-centmønter klistret på sko, grene og underbukser. Lina Viste Grønli har skabt den perfekte udstilling på galleri Christian Andersen i København.
När Stedelijk i Amsterdam sammanfattar Seth Siegelaubs praktik, lämnas teoretiska och historiografiska frågor till stor del obesvarade.
I utstillingen Fleshy på Fotogalleriet instrumentaliserer Trollkrem live-eventets aura i merkevarebyggingens tjeneste.
På Oslo kunstforening vever Eline McGeorge ivrig en større verden inn i verket. Men blir det mer enn virkelighetseffekter?
Sannsynligvis blir årets utgave av Meta.Morf, Trondheims biennale for kunst og ny teknologi, stående som historisk markør.
Ny samtalsserie om konstkritik i Malmö.
Europeisk vandreutstilling med Frida Kahlo bringer opp i dagen den usikre fremtiden til en samling med dype kulturelle røtter i Mexico.
På et fremvisningsbillede er der altid et par hænder, der viser noget frem, ofte et andet billede.