Det første av tre mål i Oslo Byråds forslag til en ny kunstplan er å sikre at kunst er tilgjengelig for alle byens innbyggere, uavhengig av sosial bakgrunn og alder. Skoleungdom og eldre er allerede dekket gjennom programmer som Den kulturelle spaserstokken og Den kulturelle skolesekken. Nå er tiden kommet for de aller minste: ett av planens mest konkrete tiltak er etableringen av en ordning som skal formidle kunst til barnehagebarn, allerede fra 2019.
Dette ble klart da Byråden for kultur i Oslo, Rina Mariann Hansen (AP), presenterte Kunstbyen – Oslo kommunes kunstplan for en fullstappet sal på Oslo Rådhus tidlig fredag 11. januar. De to andre målene i planen er å sikre gode vilkår for produksjon og visning av kunst og å utvikle Oslo som en internasjonal kunstby.
Arbeidet med planen begynte i desember 2016, og hovedfokuset ligger på billedkunstfeltet. Andre kunstformer som musikk og dans levnes lite oppmerksomhet. Imidlertid mottar billedkunstfeltet desidert minst av byens budsjettmidler for kunst og kulturtiltak, som i 2018 var på 238,5 millioner kroner. Av denne summen utgjør driftstilskudd den største potten på 206,7 millioner kroner, 14,9 prosent av dette går til musikktiltak, 52,6 prosent til scenekunst, mens kun 3,9 prosent av midlene går til visuell kunst. På en annen side gikk 40 prosent av kommunens stipender til billedkunstnere, ifølge Kulturetatens årsberetning for 2017.
Det har vært flere innspillsmøter i prosessen, og kunstnerorganisasjonene har satt et tydelig avtrykk i planen. Det fremgår at tilgangen på produksjonslokaler, atelierer og små og mellomstore visningssteder er prekær. Det foreslås 18 tiltak, men fåtallet av disse er særlig konkrete. Mange går ut på å kartlegge arealer og vurdere eksisterende ordninger. – Ambisjonene i denne planen er både kortsiktige og langsiktige, ettersom en del av utfordringene på feltet krever løsninger som tar litt mer enn ett år å fikse, forklarte Hansen under sin korte presentasjon av planen.
Etter presentasjonen hadde byråden invitert et panel bestående av styreleder i UKS, Ruben Steinum, administrerende direktør for Ekebergparken, Ina Johannesen, og kunstkritiker Lars Elton, til å kommentere planen. Gerd Elise Mørland, avdelingssjef for formidling ved Munchmuseet, ledet samtalen. Dette er kunstplanens viktigste momenter.
BEDRE PRODUKSJONSVILKÅR
«Kulturell infrastruktur» er et begrep som går igjen i planen, og benyttes både om fysiske arenaer og bygninger, samt programmer og systemer for produksjon og formidling. I tillegg kommer det planen omtaler som «immateriell infrastruktur», det vil si plattformer og fora for samarbeid, kritikk, forskning og andre former for fagutvikling.
Disse tre nivåene omtales som gjensidig påvirkelige, men tiltakene i planen retter seg i stor grad mot fysisk infrastruktur og da hovedsakelig tilretteleggelse for produksjon. Ett konkret tiltak som foreslås er endring av driftstilskuddsordningen, slik at kunstnerdrevne atelier- og produksjonsfellesskap kan søke om i midler til drift. Selvom situasjonen til små- og mellomstore visningssteder problematiseres i situasjonsbeskrivelsen, er de ikke nevnt i dette tiltaket.
Byrådet ønsker også økt midlertidig utnyttelse av lokaler som står tomme i påvente av ny bruk. Korte leiekontrakter og uforutsigbarhet er et problem byrådet lover å ta tak i ved å kartlegge lokalene som benyttes til kunstformål og vilkårene for leie.
KUNSTNERØKONOMI OG DRIFT
Kommunens stipendordninger beskrives som uoversiktlige og byråkratiske, og byrådet foreslår en evaluering, forenkling og reduksjon av antallet ordninger. Her nevnes også «behovet for tiltak knyttet til kunstkritikk». Men dette behovet skal «videre vurderes». Byrådet tar altså ikke et særskilt ansvar for å sikre den faglige formidlingen.
I tillegg vil byrådet gjennomføre et prøveprosjekt med en kommunal utstillingsavtale mellom kunstnere og visningssteder som eies av kommunen eller får kommunal driftsstøtte. Målet er å utvikle en kollektiv avtale for honorarer med kunstnerorganisasjonene.
Munchmuseets oppdrag beskrives som et nasjonalt anliggende i planen, og byrådet ønsker å dele finansieringen av driften av det nye museet med staten. Oslo kommune har allerede sendt en søknad til Kulturdepartementet om driftstilskudd. Med glimt i øyet, men også et visst alvor, foreslo Ruben Steinum at kommunen dermed kunne omdirigere 150 millioner kroner fra Munchmuseet til utvikling av kulturell infrastruktur.
LOKAL FORANKRING OG INTERNASJONAL OPPMERKSOMHET
Byrådet har som mål å videreutvikle Oslo til en internasjonal kunst- og kulturby, og vektlegger viktigheten av en bærekraftig kunstscene og «en god kunstøkologi» for å oppnå dette. Planen foreslår imidlertid ingen overbevisende tiltak her. Selv om også «små og mellomstore visningssteder» tilskrives noe av æren for den internasjonale oppmerksomheten Oslo har fått de siste årene, er det i hovedsak åpningen av Munch- og Nasjonalmuseet i 2020 byrådet setter sin lit til for å trekke et internasjonalt publikum.
Den første utgaven av Oslobiennalen åpner 19. mai 2019, og er en begivenhet med potensielt stor internasjonal rekkevidde. Planens beskrivelse av kunstmønstringens målsetning er likevel svært lokal: «Biennalen har mål om å […] bidra til en nyskapende og mer aktiv formidling av kunstordningen og kunsten som finnes i byens offentlige rom og bygninger». Til sammenligning skal gjennomføringen av Vigelandjubileet i 2019 sette «Oslo på det internasjonale kunstkartet.»
Under panelsamtalen informerte Ina Johannesen at søknaden om å gjøre Oslo til en Art Basel City, som hun og en rekke aktører i kunstlivet stablet på beina våren 2018, er blitt trukket. Søknadsprosessen ble i følge Johannesen for komplisert, og gruppen takket nei til de 750.000 kronene Oslo kommune hadde bevilget gjennom støtteordningen Innovasjon i kunst og kulturnæringene.
KUNST FOR ALLE
Selv om kunstkritikken forbigås, er formidling en het potet i kunstplanen. Byrådet vil i løpet av året opprette en ordning der det kan søkes midler til å presentere kunst og kultur for barn i barnehager. De vil også skape et «eMuseum» med utgangspunkt i kommunens egen kunstsamling. Det eneste eksplisitte bidrag til allerede eksisterende visningssteder er «skilting og andre former for infrastruktur» for økt synlighet i byrommet.
Kunstplanen skal nå behandles og vedtas av Oslos bystyre, dermed vil politikerne bli gjort kjent med den pressede situasjonen byens kunstere står overfor når det kommer til økonomi og produksjonsforhold. Men ansvaret byrådet tar for «den gode kunstøkologien» omfatter i liten grad distribusjon og resepsjon av kunst. Har visningsstedene, kritikerne og andre aktører som sikrer den «immaterielle infrastrukturen» kommet for sent på banen?
