Hver vår åpner kunstnere og kunsthåndverkere i Oslo dørene for et bredt publikum, som del av arrangementet Oslo Open. Normalt regner man med omtrent 9000 besøkere og 400 åpne atelierer. Grunnet koronarestriksjoner kan årets arrangement, som finner sted denne helgen (17. og 18. april), ikke gjennomføres som tidligere. I stedet har Oslo Open utviklet en digital løsning som de kaller «pande-minimumsutgaven», der publikum inviteres inn på utvalgte atelierer gjennom livestrømmede besøk og forhåndsfilmede kunstnerportrette. Billedkunstner Marthe Elise Stramrud, daglig leder for Oslo Open, sier til Kunstkritikk at utvalget, som er gjort av en ekstern jury, skal vise bredden i kunstfeltet.
– Det sier seg selv at vi ikke kan lage 403 digitale videoer, og jeg tror heller ikke at jeg får 9000 til se på livesendingen. Men det som er aller mest sørgelig at vi ikke kan løfte frem alle kunstnerne på lik måte slik vi vanligvis gjør. Derfor har vi i det minste holdt fokus på en bred representasjon når det gjelder hvilke kunstnerne som er en del av programmet vårt i år.
Avlysninger kom ikke som et sjokk
Workshop-programmet Barnas Oslo Open (BOO!) ble avlyst i år. Det har vært åpent for påmelding til guidede turene som kjennetegner arrangementet, men med mindre grupper og med forbehold om at smittevernstiltak kunne medføre at disse fysiske atelierbesøkene også måtte avlyses. Og slik ble det da Oslo kommune onsdag 14. april kunngjorde at de forlenget tiltakene med to uker.
Under selve helgen stiller Stramrud som stuntreporter sammen med Ragnhild Brochmann, spaltist i Morgenbladet, Marie Saxeide, kunstformidler i Atelier, og den Oslo-baserte kunstneren Marianne Hurum. Atelierbesøkene skal publiseres hver halvtime på Instagram gjennom helgen. Først ut blant kunstnerne som skal besøkes er Ingrid Lønningdal, som holder til på Frysja.
– Oslo Open-skuta har fått en corona-tilpasset vårpuss i år og ser ut til å få en fin, men rolig seilas. Jeg håper det blir medvind neste år. Det blir interessant å se hvordan de nye formatene fungerer, og jeg gleder meg til å delta, sier hun.
Lønningdal mener det er en bonus at livestrømmingen er uavhengig av geografiske avgrensinger, men en ulempe at publikum ikke får møte et større mangfold av kunstnere.
– Sist jeg var med, hadde jeg rundt 100 personer innom på atelieret. Nå blir det bare to. Sånn sett er det fint at alle som vil kan delta digitalt. Selv om vi mister det personlige møtet, og å oppleve kunsten fysisk, blir det mulig å «besøke» langt flere kunstnere enn hva man hadde klart ellers.
Lanserer videoserie
I tillegg til stuntreportasjene lanserer Oslo Open videoserien Atelierbesøk med Oslo Open, tolv portrettintervjuer med nyutdannede og etablerte kunstnere. Den første videoen slippes lørdagen i arrangementsperioden, deretter slippes en ny video hver lørdag frem mot sommeren. Glasskunstner Karen Klim er blant de etablerte kunstnerne som intervjues i serien. Selv synes hun det er positivt at Oslo Open satser på digital formidling, til tross for at noe går tapt i formatet.
– Det store mangfold av kunstnere vil nok savnes, og samtalen som oppstår når man kommer inn på et atelier og ser på farger, verktøy, ferdige og uferdige verk, vil jo mangle. Men så gir videoportretter og stuntintervjuer en annen vinkling, som kommer tett på kunstnerne på en forfriskende og annerledes måte, sier hun.
Billedkunstner Kaare Ruud er en av de nyetablerte kunstnerne som deltar i det kuraterte videoprogrammet. I år blir det første gang han selv deltar på arrangementet, fra sitt atelier på Kunstnernes Hus. Han tror videoformatet åpner opp for en dypere formidling av kunstneryrket.
– Jeg tror at disse intervjuene kommer til å belyse hva atelieret er for den enkelte kunstneren, og bruke det som en inngangsportal til å snakke om en jobb som for mange som ikke er kunstnere selv, kan virke abstrakt, sier han.
Stramrud understreker at Oslo Open legger vekt på den enkelte kunstnerens arbeidsplass, som også innebærer et presserende spørsmål om kunstneres arbeidsvilkår.
– Ateliersituasjonen i Norge generelt, og Oslo spesielt, er kritisk. Det finnes ikke nok arbeidsrom for kunstnere. De kommunale atelierene er ofte midlertidige med svært korte og uforutsigbare kontrakter. Husleien på det private markedet går i taket og kunstnerne presses ut av byen. Om Oslo ønsker en levende by, med «gode vilkår for kunstproduksjon», slik de selv hevder i Kunstplanen, så må de ta et kraftig grep før det er for sent, sier hun.
