Den bergensbaserte kunstneren Azar Alsharif (f. 1984 i Iran) har i sitt kunstnerskap tatt et stadig fastere grep om den visuelle kulturen som preger eksklusivt konsum. Gjennom kollasjer, kopier og andre appropriasjonsteknikker gjennomfører hun dyptpløyende studier av det man kan kalle kunstfeltets glatte bakside: særlig mote- og reklamefotografi. Gjennom eksperimentering med ulike former for kunstnerisk gjenbruk bryter hun også med den litt endimensjonale, ironisk-kritiske Adbuster-tilnærmingen som vanligvis preger denne typen prosjekter. Alsharif nærer en genuin fascinasjon for konsumkulturens vakre overflater og skaper verk som fremstår uutgrunnelige og mangetydige.
Det samme grepet utøves i utstillingen Natural Habitat Remix III, årets utgave av bergenske Tag Teams årlige Open Call-utstilling. Alsharif presenterer oss for ørkenlandskap, fjellformasjoner og skyskrapere fra glansede publikasjoner som hun har behandlet på ulike måter. Noen bilder er simpelthen revet ut av ulike trykksaker slik at den ujevne papirkanten er godt synlig. Andre er avfotografert og reprodusert. Dette fremhever materialet på en måte som både fremstår som litt defensiv, og samtidig som en virtuos behandling av billedmedienes teknologiske nivåer. Mange av disse bildene er i neste omgang behandlet materielt, ofte med små felter med drypp av maling i forskjellige farger.
Verkene kan leses som en direkte, nesten plump behandling av spørsmål knyttet til bilders verdi. Kunstneren tar opp kampen med smaksindustrien om hvem som besitter definisjonsmakten. Men gjennom gjentakelse og estetisk innsmigrende behandling, viser Alsharif samtidig at også hun ligger under for deres sjarm. Konkurransen mellom kunst og kommers portretteres som resultatet av en anxiety of influence, litteraturprofessoren Harold Blooms betegnelse på en av kreativitetens sterkeste drivkrefter. Vi omskaper og feilleser historiske uttrykk for å unnslippe det som påvirker oss mest. Gjennom sine begrensede omskapelser tydeliggjør Alsharif at det er selve denne påvirkningsangsten som er motivet i arbeidene.
Hovedverket – triptyken som bærer utstillingens tittel – peker imidlertid i en litt annen retning. Over et nærbilde av kunstnerens egen bluse, et fotografi hun for en gangs skyld har tatt selv, har hun malt teksten «A NATURAL HABITAT REMIX / A REPETITION OR A RHYME / CLAIMING THAT IT’S ALL MINE». Å hevde at konsumsamfunnet har blitt vårt naturlige livsmiljø er ikke Alsharif alene om. Tenk for eksempel på Karl Ove Knausgårds lille refleksjon tidlig i Min kamp 6 over hvordan kulturen – så som stoffet i en bukse – lader verden med mening. En slik innsikt ligger også i Alsharifs kunstnerskap.
Men det kommer mer. På triptykens siste panel kan vi lese «WITHIN AND WITHOUT. / SIMULTANEOUSLY.» – «PÅ INNSIDEN OG UTSIDEN. / SAMTIDIG.» Dette er igjen et sitat, denne gangen fra F. Scott Fitzgeralds tyvetallsroman The Great Gatsby. Det beskriver fortellerens ambivalens overfor det dekadente miljøet han er en del av. Det er ikke vanskelig å tolke dette som en beskrivelse av Alsharifs kritiske posisjon i vår kultur. Ordene faller tidlig i en bok som har blitt den essensielle undergangsfortellingen fra det nyrike Amerika, og de klinger like illevarslende i Norge 2018. I sine kollasjer synes Alsharif ikke å være i stand til å finne noen utvei fra denne situasjonen, det synes snarere umulig, for både kunstner og tilskuer, å skulle løsrive seg fra spillet i overflatens glans. Men i triptyken, når hun vender kameraet mot seg selv og sin egen livsverden, finnes det en ny, produktiv og konfronterende holdning. Kanskje kan denne «subjektive vendingen» i kunstnerskapet bringe oss ut av forførelsens selvtilstrekkelige kretsløp.
