Rapport fra Lofoten 1: Androgyn dans i gatene

Kuratorene for Lofoten International Art Festival 2017 vil bruke biennalen til å tenke konstruktivt om fremtiden. Utstillingen er likevel umiskjennelig mollstemt.

Ann Lislegaard, Malstrømmen, 2017. Videostill.

På ytterveggen til terminalbygget på Svolvær flyplass henger det en uanselig plakat, blek turkis, som om den har hengt der i årevis. Over et bilde av Henningsvær og den omgivende arkipelagoen tatt fra luften, er det skrevet med store hvite versaler: «I taste the future». Denne forhutlede plakaten er den første fysiske manifestasjonen av årets utgave av Lofoten International Art Festival (LIAF) som møter meg. Orienteringen mot fremtiden synes umiddelbart malplassert her ute, omgitt av en mektig og tilsynelatende uforanderlig natur med grønskekledte knauser som rager mot himmelen, fredsommelig beitende sauer og en spredt rural bebyggelse som neppe har endret seg mye de siste femti årene.

Kuratorene Heidi Ballet og Milena Høgsberg forteller i den korte kuratormeddelelsen i katalogen – etter først å ha redegjort for klodens begredelige utsikter – at de har bedt de inviterte kunstnerne forestille seg verden om 150 år. Med sine i underkant av 20 kunstnere er LIAF i biennalemålestokk en nokså beskjeden skapning; kanskje er det dette håndterbare omfanget som har lokket kuratorene til å legge så eksplisitte føringer og forsøksvis instrumentalisere biennaleformatet som en slags futurologisk tenketank? De to presiserte dog under pressekonferansen på fredagen, at ingen av kunstnerne har tatt oppfordringen deres bokstavelig.

Eglé Budvytyté, Liquid Power Has No Shame, 2017. Foto: LIAF / Kjell Ove Storvik.

 LIAF 2017 er med andre ord ikke blitt den science fiction-workshop-en som det uvanlig konkrete utgangspunktet synes å antyde. Snarere virker det som om stikkordet «2167» har tjent som en tilskyndelse til å tenke hinsides våre vante (og håpløse) forestillinger om fremtiden, eller «future as usual», som kuratorene treffende kaller det. Kunstnerne tilbyr, hevder de, en slags, «counter narratives», motfortellinger, som skal fungere som korrektiver, altså presumptivt utfordre den handlingslammende cocktailen av teknodeterminisme og klimafatalisme som farger populære oppfatninger av hva vi har i vente.

Det konstruktive anslaget nådde sitt senit under den smekkfulle åpningen fredag kveld, da ordføreren i Vågan kommune stående på en stabel paller plassert foran et sublimt kystpanorama, entusiastisk foredro om flytrafikkens klimanøytrale fremtid med enmannsbetjent dronetransport og elektriske passasjerfly. Utstillingen preges imidlertid ikke av en slik løsningsorientert og optimistisk innstilling, på langt nær. Tross kuratorenes forsett om å koble fremtidsspekulasjonen fra kategorisk pessimisme, er det melankolien som setter tonen for LIAF 2017 – forsterket av de nedslitte, forhenværende fiskemottakene som er brukt som utstillingslokaler, samt det estetisk overmannende – og, med klimamotivet i bakhodet, truende – utblikket mot endeløst hav på alle kanter.

Adam Linder, To Gear a Joan, 2017. Foto: LIAF / Kjell Ove Storvik.

Trevarefabrikken, som er biennalens administrative sentrum, er med sine dystre rom i rå betong, kun opplyst av strålene fra de durende videofremviserne som henger fra taket, en effektiv manifestasjon av denne mollstemtheten. Projisert på en ru og skjoldete vegg innimellom noen rustne maskiner, finner man Ann Lislegaards Malstrømmen, et tokanals videoportrett av en dataanimert kyborg i halvfigur som med knapt hørbar, glitchy stemme fremfører utdrag fra novellen med samme navn av Edgar Allan Poe. Innimellom klippes det til sekvenser av noe som ligner en blekkspruts fangarmer som gnis kjælent mot hverandre. Melankolien er enda mer akutt og forførerisk i koreografen Adam Linders performance To Gear a Joan, av Linder selv karakterisert som en «wearable libretto», laget spesielt for sangeren Stine Janvin Motland. Hun ankom med myke grasiøs steg, tok av seg en karbonfiberrustning hun bar utenpå en grå trikot, og satte rustningen sammen igjen til et enkelt sittemøbel. Innrammet av et av fiskemottakets karakteristiske gulv-til-tak-vinduer, badet i en glorie av innfallende sollys, fremførte Motland en gripende sang. Resten av tiden smøyg hun rundt i utstillingen i den pussige rustningen sin, og minnet om en sørgmodig, kampklar alv.

Med et par unntak savnes det prosjekter som tar for seg fremtiden som et konkret spekulativt objekt. Man må til kuratorenes researcharkiver, presentert på store bord integrert i utstillingen, for å finne slike koherente fremtidsscenarioer, i form av slitte pocketversjoner av J. G. Ballards The Drowned World, The Deep Range av Arthur C. Clark, Dune av Frank Herbert osv. Det fornemmes at fremtiden, slik den forvaltes på LIAF 2017, forblir en hildring med uklare konturer, tiltrekkende men også amorf, og i siste instans umulig å egentlig forestille seg; likevel sansbar, men ad omveier. Denne indirekte angrepsmåten ligger allerede i utstillingstittelen, med dens symptomatiske betoning av smakssansen. Fremtiden vil ikke åpenbare seg for blikket, men må kontaktes med tungespissen, lokkes frem gjennom en nærmest erotisk pirring av materien den skal oppstå fra.

Størstedelen av åpningshelgens performanceprogram foregår utendørs. I Kjære Henningsvær og havet som omkranser deg! kan man bli med Elin Már Øyen Visters på en deep-listening-lydvandring i det lokale landskapet, og i Good Name (Bad Phrase) av Daisuke Kosugi geleides man rundt på en forblåst fotballbane mens man får opplest morbide historier via en audioguide på øret. Utstillingen og performanceprogrammet fortsetter ut september, før LIAF kulminerer i noe kuratorene kaller The Henningsvær Charter, et slags dekret «for å sikre havene for fremtiden».

Daisuke Kosugi, Good Name (Bad Phrase), 2017. Foto: LIAF / Kjell Ove Storvik.

Kunstkritikk kommer tilbake med en anmeldelse av utstillingen.

Leserinnlegg