Finvevde tråder, nesten usynlig inndelt i gjennomsiktige rutenett, sperrer dørterskler og vinduer på Noplace i Oslo under Ane Kvåles utstilling Locus amoenus. Et foto av en romersk freske er bearbeidet og festet på langveggen i hovedrommet. Gjennomskinnelige lyserosa og oransje fargefelt overlapper med freskens blomster/plantemotiv, en effekt som kan minne om korrumperte jpg-filer. Et lydverk, bestående av sangen til sikader, bidrar til en pastoral stemning i rommet.
Fresken beskues på avstand, for inngangen til rommet er stengt av ved hjelp av ett av rutenettene. Ifølge utstillingsteksten viser disse nettene til renessansens perspektivverktøy, som ble plassert mellom maleren og det som skulle avbildes. Rutenettene minner dessuten om at innretninger som befinner seg mellom betrakteren og det som betraktes finnes overalt i dagens skjermkultur, ikke minst i form av mobiltelefoner.
Forskjellen på fresker og skjermbilder er at filen som skaper dagens bilder bærer på mer informasjon enn det som kommer til syne. De digitale «feilene» i freskekopien minner oss om dette. Den uforløste gnisningen mellom den tidløse, klassiske tradisjonen og det alltid nye digitale bildet, gjør at denne utstillingen oppleves som tankevekkende.
Fresken som Kvåle har bearbeidet fylte i sin tid et helt rom i en villa som tilhørte Livia, konen til keiser Augustus. Den var tenkt som en illusjon man kunne flykte inn i, bort fra virkelighetens laster. I dag blir man i kontinuerlig mikrokommunikasjon transportert til andre steder, på en måte som tidligere var forbeholdt kunsten og litteraturen. Ofte skjer det så raskt, refleksivt og motstandsløst, at man tar det for gitt. Kanskje har denne tilgjengeligheten endret vår oppfatning av kunst? Det er denne fornemmelsen jeg sitter med, i det jeg åpner en Snap fra en venn, mens jeg ser på fresken gjennom rutenettet. Jeg minnes om hvor sjeldent jeg egentlig er helt alene, fullstendig oppslukt i noe, uten en verden av distraksjoner innenfor armlengdes avstand.
