Hvis avstanden mellom Galleri Standard og UKS var mindre, og man raskt kunne løpt mellom disse to utstillingene, ville det øyeblikkelig oppfattes litt anstrengt å lese de to kunstnerne komparativt. Ut fra estetikk og temperament er de påfallende langt fra hverandre.
Men la gå, noen har vært så uklok å lansere begrepet nykonseptualisme, og dermed er det legitimt å stille Einarsson og Leu rygg mot rygg. Og begge presenterer en sirlig samfunnskritikk gjennom bruk av ikoniserte kunstnere. Eller så ikoniserer de kunstnere gjennom sirlig samfunnskritikk. Jeg er ikke helt sikker.
 |
| Per-Oskar Leu, installasjonsbilde Like a Dog!, 2008 |
Den samfunnspolitiske fortellingen med utgangspunkt i enkeltindividet, er det beste verktøy for å formidle budskap som krever bred oppslutning. Einarsson og Leu velger begge å ta utgangspunkt i individer, og i begge tilfeller ikoniserte personligheter, men endevender strategien ved at individet blir et analytisk verktøy for å synliggjøre spesifikke samfunnstrukturer. Med suveren balanse skulle det la seg gjøre, om man da ikke likevel lar seg forføre av individet. Einarsson undersøker myten om kunstneren, som et produkt av og for sin nasjonale, kulturhistoriske kontekst. Jackson Pollock ble gallionsfigur for den amerikanske individualismen, et ideal på det selvstendige og frigjorte individ. Per-Oskar Leu undersøker individets fremmedgjorthet overfor et intrikat samfunnssystem, med utgangspunkt i Josef Ks møte med det diffuse rettsapparatet i Franz Kafka’s Prosessen. Kunstnerne deler en overmettet referansebruk, men der samfunnskritikken hos Leu har en klar adresse, har Einarsson opplagt lært å tilpasse seg sitt publikum. Der Einarsson lar verkene føre en dannet konversasjon med hverandre så vel som betrakteren, har en mer entusiastisk Leu valgt å la sine spin-offs presses sammen i en trang heis for så å la den stoppe midt mellom to etasjer. Tilfeldigvis står du i den samme heisen. Sammen med to polske skuespillere, Josef K, Titorelli alias Burt Lowell, Norsk Kulturråd og ikke minst kunstneren selv. Ubegripelig nok føles det ganske deilig.
Jackson som cowboy
 |
| Per-Oskar Leu, installasjonsbilde Like a Dog!, 2008 |
Klokken 14.30 en lørdag formiddag, inne på UKS’ seminar The Courtroom, sitter kurator og advokat Daniel McClean oppe ved dommerstolen og holder sitt foredrag om utgivelsen The Trials of Art (2007). Han er litt ukomfortabel kan hende, plassert høyt over oss andre, oppe i Per-Oskar Leus rekonstruksjon av rettslokalet fra Orson Welles filmatisering av The Trial fra 1962. Den monumentale og paternalistiske anretningen er nokså provisorisk, men konstruksjonen er talende. Jeg har plassert meg nederst i tilskuersalen, og et par stolrygger foran meg sitter en lydhør Leu. Han ser ut til å smile tilfreds, og jeg undrer på hva han måtte tenke akkurat nå. Her sitter vi, seminarets publikum, og er mer eller mindre ubevisst vår egen fullbyrdende deltagelse i Leus verk.
Tidligere på dagen har jeg besøkt Einarssons utstilling «NO CHAOS, DAMN IT!» hvor de fem verkene som er plassert i de lyse hvite lokalene på Standard, stiller seg i akkurat passe ufarlig distanse til betrakteren. Innerst i galleriet står bildet Untitled (30 -1950) skrått lent mot veggen, en sorthvit kopi av Jackson Pollocks Autumn Rythm (Number 30) utført i inkjet print på lerret. På motsatt vegg henger et mindre format, bildet Violators will be prosecuted (Palm Springs), og på gulvet mellom dem Unpainted bronze (fluids) bestående av tomme malingtuber og ølbokser støpt i bronse, tilsynelatende strødd utover, slik det kan ha sett ut rundt Pollocks lerreter. Nærmest utgangen står en oppstøttet finèrplate påtrykket et fotografi av en cowboy, hvor ansiktet under hatten er skåret bort, med tittelen Jackson as a cowboy. Slapstickhumor av det provinsielle slaget, men jeg liker westernallegorien: Pollock som en krysning av cowboy og klovn, kunstneren som noe ufrivillig endte som kulturelt og ideologisk våpen under den kalde krigen. Men fotografiet av den ansiktsløse cowboyen er også et originalt foto av den 15 år gamle Pollock, fra da han og broren Sandford jobbet som assistenter for landmålere i Grand Canyon. Her på Standard, kan hvem som helst bli Jackson Pollock.
Kunstneren, individet, og samfunnet
 |
| Gardar Eide Einarsson, Untitled (Boys in Blue), Untitled (30-1950), 2008 |
Den rekonstruerte domstolen fra Orson Welles filmatisering av boken, er i Per-Oskar Leus utstilling bygget med overskuddsmateriale fra den nye Sentralarresten i Oslo, og innredet med stoler fra et tidligere tysk asylmottak. Videre er rettslokalet bygget med illegal arbeidskraft fra Øst–Europa, og med dette ønsker Leu å peke direkte til den norsk staten – via Norsk Kulturråd – som er støttegiver til utstillingen. Som om ikke det var nok, er det polske skuespillere som spiller rollen som bygningsarbeidere. Ett av rommene på UKS er viet en 2,5 minutter lang super-8 film, som med stumfilmens tradisjonelle slapstick-humor dokumenterer byggeprosessen, hvor kunstner og byggherre Leu overvåker det hele. Det er dristig, nærmest overmodig, å referere til tre så kraftfulle politiske saker som fengselspolitikk, asylpolitikk og arbeidsinnvandring i én utstilling. Uten videre refleksjon kan disse parallellene bli redusert til effekter for å underbygge utstillingens filmatiske atmosfære, og det er problematisk å benytte slik blytung materie for så å la den ligge nærmest friksjonsløst. En annen referanse som derimot uttømmes, er maleren Titorelli som i Prosessen maler dommernes portretter. Her er det fangen Burt Lowel som har malt de naivistiske maleriene av USAs høyesterettsdommere vist i UKS-resepsjonen. Men institusjonskritikken i akkurat dette blir kanskje noe plump, og ikke minst tematisk er avstanden litt lang til utstillingens kjerne.
Dannet samfunnskritikk
 |
| Gardar Eide Einarsson, Unpainted Bronze (Fluids), 2008 |
«LIKE A DOG!» er Prosessens hovedperson Josef Ks siste ord før henrettelsen. «NO CHAOS, DAMN IT!» er et Pollock-sitat til Time Magazine, da de skrev kritisk om hans kaotiske malerier. Begge titlene er hardtslående sitater og skaper forventninger om en faenivoldskhet, som ikke får særlig resonans i noen av utstillingene. Begrepet om nykonseptualisme vender stadig tilbake og har fått mye oppmerksomhet knyttet til en subversiv fremtoning. Langt på vei er forventningene om subversjon etterdønninger av den hypen som nykonseptualisme var gjenstand for, og ikke minst det bildet som produseres av kunstnerne selv, eventuelt av galleriene. Men denne gang er Einarsson undersøkende, presis, og vakker. Glimtvis koketterende, men smidig nok til at det fremstår med akademisk eleganse. «NO CHAOS, DAMN IT!» syntes å være preget av en pur intellektuell tilnærming, også til den nokså forførende kunstnermyten omkring rebellen Jackson Pollock. Samfunnskritikken er tilstede, som et lett sukkerdryss, men ikke påtagelig.
Per–Oskar Leu derimot, tilnærmer seg Franz Kafka med hjertet. Svært sympatisk, men akk så farlig. Fascinasjonen synes å være nesegrus lidenskapelig, ikke bare for Kafka, men for Josef K, Orson Welles filmatisering, og for den unge, vakre Anthony Perkins i rollen som Mr. K. Mest av alt synes Leu å ha en uhemmet lidenskap for sitt eget konsept, og det er herlig smittsomt. Men av en eller annen grunn føles det ubehagelig å stille spørsmål om hva Leu egentlig vil med Kafka. For det er åpenbart en fiksering her, legitim som sådan. Prosessens Weberske mareritt er et klassisk eksempel på individets fremmedgjorthet overfor systemet, vel så mye som det gjensidige avhengighetsforhold mellom individ og samfunn. Men Kafkas mystikk står i veien for et fastere grep om samfunnskritikken i «LIKE A DOG!». Individet får ingen strukturell kontekst, men blir gjenstand for stadig romantisering. Her er Einarssons bruk av Jackson Pollock langt mer balansert. Jackson Pollock blir selv et verktøy for romantiseringen av individets egenrådighet og selvstendighet, samtidig som de strukturelle mekanismene synliggjøres.
Leus ekspressive uttrykk er befriende, og jeg nekter å se dette i sammenheng med hans ennå gryende karriere som kunstner, eller å snakke om en ny generasjon nykonseptualister. Kanskje er Leu naiv, fordi han er åpen og uredd. Måtte han aldri kikke seg over skulderen, eller ta en eventuell kritikk til etterretning. SIR: NO CHAOS, DAMN IT. Det finnes nok av dem som bedriver en slags fleksibel og tilpasningsdyktig institusjonskritikk, levert i akkurat passe store doser, uten nødvendigvis å virke anstøtende på noen. Det kan gi en fornemmelse av å ha blitt lurt. «I’m not a phony» uttalte Jackson Pollock på en fest til ære for ham selv, før han til gjestenes forskrekkelse gikk opp på spisebordet, og alt kollapset ned på gulvet.
Ingressbilde: Gardar Eide Einarsson, Jackson as Cowboy, 2008.
