Norsk kunstliv kommer tilbake etter ferien med en ny lov å forholde seg til: Beskyttelsesloven. Loven skal verne mindreårige mot skadelig påvirkning fra levende bilder, og innebærer en forenkling og oppdatering av tidligere lover. Samtidig er virkeområdet utvidet, og vil nå omfatte også visningssteder for kunst. Det skriver Medietilsynet i et informasjonsbrev som ble sendt ut til norske gallerier og museer før ferien.
– Museer og gallerier var omfattet også av den tidligere film- og videogramloven, men i og med at denne ikke ble håndhevet i kunstfeltet vil nok den nye loven fremstå som en nyhet, forklarer seniorrådgiver Line Langnes i Medietilsynet.
Den nye loven går under det fulle navnet Lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv. og gjelder fra 1. juli. Den innebærer at visning av bildeprogram, dvs. «sett av levende bilder, med eller uten lyd, som utgjør en avgrenset enhet», skal være merket med aldersgrense, enten ved inngangen eller ved siden av verket.
Langnes understreker at begrepet «bildeprogram» må tolkes i lys av EUs definisjon av begrepet, som er reflektert i Kringkastingsloven. Hun mener derfor det kan være mange kunstneriske ytringer som faller utenfor loven.
– For at videokunst eller kunstfilm skal være et bildeprogram i lovens forstand så må det være et redaksjonelt produkt som er sammenlignbart med fjernsynsprogram i program og stil, og det må være egnet til å informere, underholde eller opplyse allmennheten. Dokumentarfilmer og narrative kortfilmer kan være omfattet av loven. Mer eksperimentelle, abstrakte arbeider vil kanskje ikke være omfattet. Her kan det nok være en god del kunstneriske arbeider som havner i en gråsone, så dette må museet eller galleriet vurdere i hvert enkelt tilfelle. Om det oppstår tvil vil man kunne henvende seg til Medietilsynet for veiledning, sier Langnes til Kunstkritikk.
Hun understreker at det er den som har rettighetene til å vise bildeprogrammet som skal sette aldergrensen, ikke kunstnerne. Visningsstedet skal benytte én av følgende aldersgrenser: tillatt for alle, 6 år, 9 år, 12 år, 15 år eller 18 år. Det kreves også at visningsstedene skal utforme rutiner for og gjennomføre alderskontroll.
Hensikten med den nye loven er å beskytte mindreårige mot skildringer som kan virke «følelsesmessig opprivende eller kognitivt forstyrrende». Filmer som er tillatt for alle skal ha et «rolig, lett og hyggelig uttrykk», hvor det kan være kortvarige «bø-effekter» eller «litt spennende elementer» i en trygg ramme. Film med 6-årsgrense kan inneholde «enkelte mørke, dramatiske eller noe truende scener», og korte innslag med kraftige lyd- og bildeeffekter, mens det ved 9-årsgrense kan være «partier med mørk, intens eller utrygg stemning» og kortvarige og lite nærgående voldsinnslag. Ved 12-årsgrense kan det være «gjennomgående mørk stemning» og «mye frykt både i karakterer, scener og musikk», og kortvarige skrekkeffekter og lite nærgående skildringer av seksualitet. Skrekkfilmer, filmer med drap eller detaljerte seksuelle skildringer får normalt 15-årsgrense. I følge den nye beskyttelsesloven skal man ved visning av verk med «alvorlig skadelig innhold» benytte 18-årsgrensen. Loven definerer «alvorlig skadelig innhold», som «særlig nærgående skildringer av kjønnslig aktivitet, grov vold og annen svært forstyrrende eller skremmende tematikk». Ledsaget av foresatte kan mindreårige gis adgang til fremvisninger med ett trinn høyere aldersgrense enn oppnådd alder tilsier, men 18-årsgrensen er absolutt.
Kunstkritikk har snakket med flere aktører i kunstlivet, men ingen av disse har hørt om loven som nå gjelder.
– Jeg kjenner ikke til loven og har ikke sett informasjonsbrevet fra Medietilsynet før nå, så dette må jeg sette meg mer inn i, sier Jon-Ove Steihaug, avdelingsdirektør ved Munchmuseet i Oslo.
Museet viste våren 2015 utstillingen Melgaard+Munch, som omfattet en rekke videoarbeider med seksuelt innhold. Utstillingen fikk Aftenpostens kritiker Kjetil Røed til å foreslå at museet kunne ha merket utstillingen med en aldersgrense, noe museets direktør Stein Olav Henrichsen senere avviste i et intervju med samme avis. Steihaug understreker at museet informerte besøkende om innholdet i utstillingen.
– Familer med barn ble informert muntlig om utstillingens innhold. Om det nå eksisterer en ny lov vil vi naturligvis forholde oss til denne i fremtiden, sier Steihaug.
Han vil nødig spekulere i hvilken aldersgrense filmene til Bjarne Melgaard ville ha fått. I sin anmeldelse skrev Kunstkritikks kritiker Stian Gabrielsen: «Melgaards sex er mer eksplisitt og medietilfanget hans større; i en stop-motion-animasjon vist på en liten skjerm på veggen blir en mann som henger fra taket i en celle, omstendelig fistet.»
– Jeg vil ikke forsøke meg på å sette noen aldergrense på disse filmene i ettertid. Men eksemplene viser at det kan bli vanskelig å praktisere dette på en fornuftig og smidig måte når videoarbeidet er en del av en større installasjon. Det kan også virke søkt i kunstsammenheng å skille mellom film og andre visuelle uttrykk, sier Steihaug.
Johanne Nordby Wernø er daglig leder i Unge Kunstneres Samfund. Heller ikke hun kjenner den nye loven før Kunstkritikk tar kontakt. Hun mener loven virker håndterbar.
– Jeg tror problemet med at mindreårige ser uegnede filmer på galleri har vært lite i omfang til nå. Jeg håper at den farseaktige saken omkring Munch/Melgaard-utstillingen ikke har spilt inn på denne innstrammingen. For øvrig tror jeg loven får få konsekvenser i praksis. Om det er pålagt oss, skal vi selvsagt informere om en aldersgrense når vi viser film. Vi har naturligvis også tidligere informert besøkende med barn om sterke scener i vårt filmmateriale når det har vært nødvendig, sier Nordby Wernø.
I arbeidet med den nye loven er det kun aktører fra film- og tv-bransjen som er blitt hørt. Ingen aktører i kunstfeltet har fått anledning til å uttale seg. I Kulturdepartementet virker det som om man ikke har vurdert dette som vesentlig. I Kunstavdelingen henviser avdelingsdirektør Tore Aas-Hanssen til Medieavdelingen. Seniorrådgiver Lars Brustad i Medieavdelingen er ikke på jobb når Kunstkritikk får fatt i ham, og henviser til Medietilsynet for en tolkning av loven. I Medietilsynet konkluderer Line Langnes med at loven gjelder for gallerier og museer, men altså bare dersom det som vises er et «bildeprogram». Hun innser at det kan bli utfordrende for norske museer og gallerier å gjøre denne avgrensningen.
– Jeg ser at mange vil trenge mer informasjon og kunnskap for å kunne vurdere hva som er et bildeprogram. Det vil vi forsøke å bidra til å avklare i dialog med kunstbransjen, sier Langnes. Hun legger til at definisjonen også kan bli endret i løpet av høsten.
– Vi venter på en dom i EU-domstolen vedrørende definisjonen av dette begrepet. Den vil ha betydning også for Norge og vil kunne påvirke hvilke levende bilder som skal ha aldersgrense etter den nye loven, sier Langnes.
