Går du inn på Burger King en kald vinterdag, vil du være midt i hva filosofen Peter Sloterdijk definerer som selve essensen av vår tids eksistensielle forståelse. Du vil antakeligvis aldri tenke på det, men når du entrer Burger King går du ofte gjennom en luftport, en strøm av varm luft designet for å forhindre at kald luft kommer inn i lokalet. Denne designede luftstrømmen er formløs, den er umiddelbar, den er usynlig, den er uhåndgripelig – og en av de mest betydningsfulle nålevende filosofer hevder at dette stedet betinger vår tids eksistens.
Peter Sloterdijk (f. 1947) er professor i filosofi og medieteori på universitetet for kunst og design i Karlsruhe, og siste bind av hans magnum opus – Spheres-triologien – er nylig oversatt til engelsk. Gjennom 2500 sider forsøker Sloterdijk å skrive historien om menneskets sivilisasjon, fra jeger/sanker-samfunnet til det 21. århundre. Men Sloterdijk er ikke en konvensjonell historiker, han er på leting etter værenshistorie, altså historien til selve eksistensen. I likhet med den tyske filosofen Martin Heidegger (1917-1976) er Sloterdijk på leting etter en slags ultimat forståelse av væren i seg selv.
Både Heidegger og Sloterdijk beskjeftiger seg med sentrale metafysiske spørsmål: hva eksisterer, hva betinger væren, hva er mennesker og hvordan kan vi tenke om relasjonene mellom verden og mennesker? Men Sloterdijk mener Heidegger rettet blikket bort fra et essensielt spørsmål; hvis væren er (slik Heidegger hevder) hvor er da væren? Altså, hvor finnes denne eksistensen? Sloterdijk argumenterer for at selve eksistensen er i omgivelsene våre. Han foreslår selv at Spheres-trilogien er en slags oppfølger til Heideggers Væren og tid, og at trilogien gjerne kunne ha blitt hetende Væren og sted. Som den franske filosofen Bruno Latour uttrykte det i en bok om design: «When we say that ‘[Being] is in the world’ we usually pass very quickly on the little preposition ‘in’. Not Sloterdijk. In what? he asks, and in where? Are you in a room? In an air conditioned amphitheatre?»
Sloterdijks hovedargument er at mennesker alltid er omringet av noe; vi vokser frem i livmoren, vi søker ly, bygger hus, vi er omsluttet av språk, av systemer, av kunst, institusjoner og nettverk. Væren er altså noe som finnes i disse rommene, væren er i sfærene som omgir oss og følgelig må værenshistorie skrives som en historie om sfærer. I bind 1 av Spheres-trilogien skriver Sloterdijk: «What recent philosophers referred to as ‘being-in-the-world’ first of all, and in most cases, means being-in-spheres. If humans are there, it is initially in spaces that have opened for them because, by inhabiting them, humans have given them form, content, extension and relative duration.» Mennesker er i sfærer, multiple sfærer av ulik størrelse og signifikans, og siden sfærene er flere, hevder Sloterdijk at alle værener og alle sfærer konstitueres av en form for sameksistens. Gjennom hele menneskehetens historie har mennesker eller ting eksistert i relasjon til andre mennesker eller ting – og denne relasjonen er i konstant endring. Det er denne endringen Sloterdijk mener manifesterer seg i rom.
Sloterdijks metodologiske utgangspunkt er en historisk gjennomgang av menneskers fysiske og abstrakte rom. Han skriver om arkitektur og design, om kart og kunstprosjekter, om poesi, musikk, byutvikling og geometri. Med utgangspunkt i disse omgivelsene diskuterer han filosofihistorie, politikk, epistemologi og vitenskapsteori gjennom store deler av menneskehetens historie. Det kan høres ut som et komplett umulig prosjekt, men Sloterdijks kløktige retorikk får et umulig narrativ til å både bli lettfattelig, inngående, nyansert og noen ganger også ganske morsomt. Og i motsetning til andre filosofibøker har Spheres-bøkene store mengder bilder – ikke nødvendigvis for å illustrere de skriftlige poengene – bildene er en visuell værenshistorie i seg selv.
Hvordan kan man representere en virkelighetsforståelse? Sloterdijk strukturerer menneskehetens historie rundt bubbles, globes og foams, tre konseptuelle metaforer som forteller noe om hvilken form for sameksistens som har funnet sted gjennom historien. I Spheres bind 1 er boblen en metafor for oppdagelsen og fremveksten av subjektet, altså vårt eget selv. I Spheres bind 2 er kulen en metafor for globaliseringen som Sloterdijk mener startet i det antikke Hellas og fortsatte frem til slutten av det 19. århundre. Foams er en historie om det 20.- og 21. århundre, hvor sameksistensen blir så flerfoldig, sammenfiltret, åpen og udefinerbar at sfærene nesten løses opp. Sloterdijks metaforer er altså tett knyttet opp til metaforenes materielle (in)stabilitet: bobler er sårbare, de er umiddelbare, og de forsvinner og oppløses i løpet av et øyeblikk. Kuler er derimot et mer stabilt bilde på et verdenskosmos, mens vår tids metafor, skum, inkluderer den fleksible «mikro-pluraliteten» som på samme tid både er stabil og ustabil. Sloterdjiks sfærer fungerer som tre ulike optiske linser, som igjen er historisk betinget. Han vender apparatet sitt mot virkeligheten, og filosofen konstruerer representasjonen.
Gjennom filosofihistorien har filosofiske apparater operert med mange ulike optiske linser, som igjen skaper ulike representasjoner av virkeligheten. I nyere tid har særlig to slike «virkelighetsmodeller» fått fotfeste: Bruno Latours nettverk-metafor (kjent fra aktør-nettverk-teori), og Gilles Deleuze og Félix Guattaris rhizome-konsept. Sloterdijks skum-metafor har mange likhetstegn med disse to konseptene. Disse konseptuelle metaforene forsøker alle å fortelle noe om relasjonene mellom ulike værender, og i grove trekk fungerer de som modeller for hvordan verden henger sammen. I den siste boken i trilogien kritiserer Sloterdijk både rhizome-konseptet og nettverk-teorien fordi disse metaforene (eller virkelighetsmodellene) ikke indikerer romlig utstrekning: «The image of the network suggests the notion of the inextended points joined as intersections of lines—a universe for data fishers and anorexics.» Sloterdijk mener at verken nettverk-metaforen eller rhizome-konseptet anerkjenner at det alltid finnes sfærer. Skum består av små individuelle bobler, som kun kan bestå om det finnes andre små individuelle bobler rundt. Sloterdijk mener denne virkelighetsmodellen gir et bilde på at isolasjon og relasjon kan eksistere samtidig. Han kaller det «co-isolation»: alle entiteter eksisterer i en isolert sfære, men den isolerte sfæren etableres gjennom sameksistensen med andre sfærer.
Selv om Spheres-trilogien inneholder argumenter med betydelige ontologiske implikasjoner, oppleves bøkene likevel ikke særlig teoritunge, og en av Sloterdijks styrker er at han viser hvordan sfære-filosofien manifesteres i praksis. I den siste boken, Foams, viser han at det 20. århundre kan forståes gjennom tre viktige hendelser eller kriterier. Det første kriteriet blir gjort eksplisitt gjennom luft. Sloterdijk hevder at nye krigsstrategier, som bruker omgivelsene for å drepe, er et definerende kriterium for vår tidsalder. I stedet for menneske-til-menneske likvidering, har nye teknologier gjort det mulig å angripe omgivelsene til et menneske, noe som dreper mer effektivt. Luften er det som konstituerer liv, og målrettede angrep på luften (gjennom bruk av gass) er ifølge Sloterdijk en slags signatur på det 20. århundre. Han hevder i Foams at «the twentieth century dawned in spectacularly revealing fashion on April 22, 1915, with the first large-scale use of chlorine gas.» Den teknologiske kontrollen av luft konstituerer med andre ord vår tid, og Sloterdijk påpeker at man mangler en studie for denne tilstanden – et verk som kunne spore signaturen av 1900-tallet, på samme måte som Walter Benjamins arkade-prosjekt gjorde med 1800-tallet: «With everything we know about the period today, such a work would have to be entitled The Air Conditioning Project.»
Design er Sloterdijks andre definerende konsept for det 20. århundre. Vår tids eksistensielle forståelse blir eksplisitt i produktdesign, i tingene vi omgir oss med. Det tredje konseptet er idéen om miljøet («the environmental idea»). Vi har entret en ny tidsalder, hvor menneskelig aktivitet har ført til endringer på jordas overflate. Menneskelig avtrykk har hatt så stor virkningskraft at det har blitt umulig å reversere. Vi har utslettet den «uberørte naturen», og tilbake står en verden hvor det ikke finnes et skille mellom natur og kultur. Den nye virkeligheten krever at vi anerkjenner at mennesket ikke er en overlegen art, heller ikke en overlegen form for eksistens. Sloterdijks tenkning bidrar til å vise hvordan væren ikke bare er noe som finnes i mennesket, men i romlig utstrekning. Derfor regnes Sloterdijk som en viktig filosof for den posthumanistiske tenkningen, som har fått sterkt fotfeste i humanistiske fag de siste tyve årene.
Sloterdijk har også markert seg som en kontroversiell stemme i tysk samfunnsdebatt, og har ofte blitt kritisert for sine politiske standpunkt. Han har blitt anklaget for å gi sin støtte til rasistiske uttalelser, han har blitt karakterisert som anti-feminist og har rettet kritikk mot den tyske velferdsstaten. Det store spørsmålet her er om Sloterdjiks såkalte politiske standpunkt skal leses som en del av et større filosofisk prosjekt. Sloterdijks filosofiske prosjekt kan forståes gjennom hans debut Critique of Cynical Reason fra 1983, hvor han argumenterer for at det vestlige vitenskapsprosjekt (opplysningstiden) har ledet fram til en eksistensiell forståelse forankret i total kynisme hvor iboende moralske kapasiteter og verdier ikke lenger finnes. Gjennom sitt forfatterskap har han utforsket manifestasjoner av dette kyniske – eller nihilistiske – verdensbilde og hans kontroversielle politiske utspill kan med fordel leses som eksempler på hvordan en slik kynisk eksistensiell forståelse kan manifestere seg som politisk ideologi. Dette er en form for radikal filosofi, hvor filosofen ikke bare tenker kritisk om et tema, men gjør argumentet fullt ut: Sloterdijks kontroversielle utspill er ikke nødvendigvis Sloterdijks «private» politiske standpunkt, det er argumenter som henger sammen med hans hovedtese om at det postmoderne verdensbildet er gjennomsyret av kynisme. Hans kritikk av velferdsstaten og hans «anti-feministiske» standpunkt kan slik forståes som en del av et større filosofisk prosjekt hvor han viser hvordan kynisk ontologi kan ta form som politisk ideologi. Kanskje kan også hans kontroversielle utspill forståes som vekkere – ikke ulikt Michel Houellebecqs roman De grunnleggende bestanddeler. Her beskriver Houellebecq hva som kan bli resultatet av denne kyniske eksistensielle forståelsen: fellesskapets sammenbrudd – en kjærlighetsløs verden – hvor mennesker utsletter seg selv.
Spheres-trilogien er ikke eksplisitt «politisk», slik andre uttalelser har vært. Men i likhet med de kontroversielle politiske utspillene, er Spheres-bøkene en del av en radikal filosofisk praksis, hvor Sloterdijk gjør argumentet fullt ut. I Spheres-trilogien viser Sloterdijk en romlig værenshistorie gjennom både tekst og bilder.
Og nettopp derfor er Spheres-trilogien et særlig relevant filosofisk prosjekt for kunst-, arkitektur- og designfeltet. Som teoretisk rammeverk bidrar det til å gi verkene iverksettelseskraft. Det er i det romlige, i tingene, at eksistens er manifestert. Vekten skyves bort fra subjektet – hvem er jeg? – og over til objektet – hvor er jeg? Er jeg i et rom med air-condition vil Sloterdijk hevde jeg er i vår tidsalders væren. Hvis jeg går gjennom en luftport på et shoppingsenter er jeg i alle Sloterdijks tre definerende kriterier for det 20. århundre: luften kontrolleres gjennom teknologi, en maskin designet for å regulere miljøet. Disse individuelle stedene med eksistens er isolerte, men konstitueres også av de andre individuelle stedene med eksistens. Denne sameksistensen – eller sam-isolasjonen – kan forståes gjennom skum-metaforen. Sloterdijks sfærer utvider rommet, og utfordrer samtidig oppfatningen av historien eller tiden som lineær. Når Sloterdijk selv foreslår at Spheres-prosjektet kunne ha blitt hetende Being and Space (som en kommentar til Heideggers Being and Time) er det et argument om at tid, som en eksistensiell størrelse, må tenkes på nytt. Tid er rom, hevder Sloterdijk, det er rommet – våre omgivelser – som betinger vår eksistens, og vår tids eksistens kan altså finnes på Burger King.
Til sist er Spheres-trilogien også et sjeldent eksempel på fagfilosofi hvor metafysikken ikke bare tar form som tekst. Tenkningen tar form som en billedlig verdenshistorie og trilogien inneholder bilder av for eksempel romerske mosaikker, den kinesiske terrakottahæren, The Cartwheel Galaxy (fotografert av Hubble-teleskopet), bilreklamer, dødsmasker fra Kongo, Buckminister Fullers geodesiske kupler og Edward Hoppers malerier. Bildene fungerer uavhengig av teksten, dermed viser Sloterdijk også hvordan bilder (altså romlig utstrekning) kan være filosofi i seg selv.
Om bildeutvalget:
Fotografi er kunsten å peke, sa fotohistorikeren John Szarkowski. Det er selvfølgelig sant, og vi har sett utallige fotografier som overbeviser oss om dette. Dette er bilder av mennesker, hus, landskap og objekter som fotografen peker ut for oss. Hun sier «se her» eller «se på det».
Sandra Vaka Olsen er ikke en slik pekende fotograf. Hun peker ikke på ting, men er i stedet opptatt av mellomrommene; luften, vinduet, skjermen, fotografiet – alt det som er mellom oss og den synlige virkeligheten.
Her finnes det en affinitet til tenkningen til filosofen Peter Sloterdijk, som også er opptatt av «bobler, kuler og skum», flytende og svevende substanser som organiserer vår erfaring og erkjennelse.
Vaka Olsen fotograferer himmelen og transformerer den til nesten ugjenkjennelige pikselvisjoner. Dernest fotograferer hun disse digitale minnene gjennom vann dryppet på selve dataskjermen. Hun tegner med lysbegrensende solkrem på bildet, kryper over det med kroppen og borer hull i gallerivinduer, alt for å aktivere grensen mellom inne og ute, væske og gass, digital og analog, bilde og betrakter. Det handler om å eksponere et visuelt og eksistensielt mellomrom. Som hos Sloterdijk er ikke dette mellomrommet et tomrom, men en mulighet til å dvele ved våre livsbetingelser.
Jonas Ekeberg
Verksliste (fra toppen av siden):
1-3. Air/Ear, 2015. Drilled window, water, earplugs, screws, Internet cable.
4. Dive (skin) 2, 2015. Handmade analog photo with sunscreen photogram, in engraved plexiglass frame.
5. Dive (window) 1, 2015. Handmade analog photo with sunscreen photogram, on aluminium, engraved plexiglass, screws.
6. Sunshield 1-3, 2014. Handmade analog photo with sunscreen photogram, on dibond in plexiglass frame, epoxy.
7-9. Moving Blue Sky 1-3, 2013. C-print on aluminium.
10. Moving Blue Sky 1-4, Untitel Art Fair, Miami, 2014.
11. Sunscreenpill (creamhand), 2013-14. Handmade analog photo with sunscreen photogram, on dibond in plexiglass frame.
