For Oslo-kunstneren Lotte Konow Lund er skillet mellom liv og kunst porøst. Hun plasserer sin hverdag og omgangskrets i verkene sine, og er brennende opptatt av at kunst ikke skal kommunisere kun med den bemidlede middelklassen. Men til tross for denne kommunikasjonsviljen er hun ikke et enkelt intervjuobjekt. Hun vender spørsmålene og retter dem tilbake til journalisten. Dermed vrir situasjonen seg ut av intervjuformatet og over i samtale.
Konow Lund avbildet seg selv i utleverende videoer lenge før webkamerakunst ble popularisert, og uttrykker takknemlighet for å ha vokst opp i den pre-digitale alderen. Hun snakker like gjerne om Giotto, den første renessansemaleren, som om omdømmestrategiene til PR-geniet og drukkenbolten Martin Kippenberger, en av den tyske etterkrigstidens sentrale kunstnere.
– Det jeg lager må stimulere meg mentalt og kroppslig. Det må handle om bevegelse, og det må handle om tid, sier Konow Lund når vi møter henne i atelierhuset i Sinsenveien i Oslo.
Det må handle om det hele, med andre ord?
– Da jeg var ung ville jeg gjøre absolutt alt innen billedkunst. Nå kan jeg se at jeg har forsøkt å lage meg en verden hvor jeg kan nettopp det.
Hvor som helst hele tiden
Lotte Konow Lund ble uteksaminert fra Statens Kunstakademi i 1997 med sitt eget galleriprosjekt, Galleri G.I som eksamensoppgave. To år senere ble hun innkjøpt av Museet for samtidskunst, da med videoverket Babyface Assassin, en tragikomisk historie om en kvinne som har mistet en amulett med bildet av fotballspilleren Ole Gunnar Solskjær.
Siden har hun fremstått med en tydelig kunstpolitisk stemme og egne produksjoner, herunder et markant bidrag til 22. juli-utstillingen Vi lever på en stjerne på Henie Onstad Kunstsenter i 2014. Verket 66 minutter besto av to bokser, hvorav den ene var innredet som et barnerom i miniatyr på innsiden. Konow Lund skapte det i samarbeid med sin ni år gamle datter. Det var et sted datteren kunne gjemme seg i 66 minutter, den tiden det tok terroristen Anders Behring Breivik å drepe 69 mennesker på Utøya den skjebnesvangre julidagen i 2011.
På senvinteren i år utga Konow Lund Dagbøkene januar 2014–februar 2016. Boken inneholder et utvalg av 4200 notatbokstegninger gjennom fem år. 16. september åpner hennes midtkarriere-utstilling Hold allting kjært på Henie Onstad Kunstsenter, med vekt på arbeider fra de ti siste årene. Inkludert er arbeider fra prosjektet Hommage á Dagny Tande Lid, som Konow Lund gjorde i Botanisk Hage i Oslo; tegninger fra Bredtveit Kvinnefengsel hvor hun i en årrekke har holdt kurs for de innsatte samt en stor og tung tegne-skulptur som står i kunstnerens atelier, og som hun under intervjuet serverer kaffe på.
Du fester lit til at jeg ikke søler på verket?
– Jeg har hatt kuratorer her inne som må tvinges til å spise fra dette bordet. Jeg vil at det skal være en bruksgjenstand. Jeg liker at det er stort og tungt og tinglig, at det tar plass. Men for alt jeg vet, vil det forsvinne i utstillingen på Henie Onstad. Det kommer helt an på hva Milena Høgsberg, som er kurator, gjør med det. Jeg synes det er veldig deilig å gi ansvaret til henne. Det er hun som bestemmer hvordan jeg blir sett. Det er fint. Hold allting kjært blir med få unntak en tegneutstilling.
Tegning står sterkt i samtidskunstfeltet?
– Det gjorde ikke det da jeg var under utdanning. Tegning koster ikke penger, sant? Hadde min produksjonen vært maleri, ville det hatt en helt annen verdi.
Tegner du som en form for protest mot markedet?
– Jeg tegner fordi det har tillatt meg å arbeide hvor som helst hele tiden. Jeg har hatt bøkene med meg over alt. Det er litt som å jobbe med selvangivelsen, jeg kan se hva jeg har gjort det siste året.
Tegning med kroppsvarme
I dagbøkene veksler du mellom nonfigurative tegninger og tekster som er pinlig nære.
– Boka er jo laget for at den skal gjøre vondt. Jeg ønsker å lage noe hvor man nesten føler min kroppsvarme og at den er ubehagelig å være tett inntil. Jeg ønsker å stikke fingeren i folk. Jeg lefler ikke med ironi. Det kjeder meg.
Likevel mener jeg man kan spore mye ironi i verkene dine. Fra tidlige videoarbeid som Babyface Assassin (1999) til tegningene i The Gerhard Richter farewell party (2007-2011). Det er et sarkastisk blikk der?
– Ja. Den ironien kommer fra en fascinasjon over kunstnernes generelle uvilje til å stikke fingeren i jorda og si at det går dårlig. Man skal sitte og drikke øl og si «fy faen, jeg har solgt så bra, det går så bra», og så i neste åndedrag være politisk radikaler. Det er en vilje til å skifte hatter hele tiden som er veldig vanlig i kunstfeltet og ikke nødvendigvis andre steder.
Er den viljen en konsekvens av å måtte markedsføre seg selv og sitt eget kunstnerskap?
– På 90-tallet skjedde det noe, bokstavelig talt fra en dag til en annen. Entrepenørskapstanken ble introdusert på kunstakademiene. Noen av studentene fikk regelrett ereksjon av tanken på å tjene mye penger. De begynte også å gjøre det. Male bilder som gikk rett inn i stuene til folk. Plutselig gikk folk kledd som forretningsmenn, med poplinsfrakk, Pradasko og stresskoffert, og det ble gjengs å snakke om hvor bra det gikk, hvor mange salg man hadde og hvilke utenlandske galleri man stilte ut i.
– Har du lagt merke til hvor lett ordet «entrepenørskap» har sklidd inn i talen? Selv kunstnere sier «i fremtiden vil dette kunne gå rundt av seg selv, hvis dere bare investerer litt her nå…»
Direktører for store kunstinstitusjoner snakker også sånn. Argumenterer for at samlingen er god nok til å forsvare økte billettpriser osv., som om de kulturbærende og kulturbevarende institusjonene i landet ikke burde koste penger, men skape profitt.
– Vi får se hva Nasjonalmuseet gjør med pengene de sparer på stengingen av Museet for samtidskunst. I tillegg til å spare husleie, vil de spare på vakthold og produksjon av nye utstillinger. Skal de kjøpe inn ny, ung kunst for de pengene? Hvordan skal de kompensere offentligheten for årene hvor museet er stengt? Jeg har en datter på 12 år som kommer til å være et sted mellom 16 og 18 før de åpner igjen. Det vil si at dersom hun skal se kunst og oppleve vår kulturarv i de formative årene, så må jeg som foresatt besørge og betale for det. Det er ikke alle familier som kan prioritere det om de har dårlig råd og flere barn.
Er det viktig for deg at kunsten er tilgjengelig?
– Er det er ønskelig å ha en kunst som er reservert for de mest ressurssterke? Det å tenke kritisk og å ha et ansvarlig forhold til verden rundt seg fra en tidlig alder er ikke selvsagt dersom man kommer fra en familie hvor hverdagen handler om å skaffe seg en inntekt. Jeg kommer selv fra en slik familie.
– Man møter sultne mennesker hele tiden, folk som ikke får dekket sine mentale behov. Jeg har blitt kritisert for å være negativ til kunstteori. Det er jeg ikke. Jeg forstår bare ikke hva som er problematisk med en parallell formidling av kunst på et mer grunnleggende nivå. En av tingene som har vært viktig for meg angående språket rundt kunst, er at dette språket ikke skal være ekskluderende. Språket man bruker burde gi folk følelsen av at de kan få tilgang, at de kan gå et trinn opp i forståelsen av kunst.
Den korte historien
– Det er viktig at folk har tilgang til kunst. Sterke opplevelser av verden har ofte opprinnelse i ting mennesker har skapt. Jeg var på nylig på studietur til Aten og så Akropolis og skulpturgruppene der. I Berlin så jeg Pergamonalteret og i London andre deler av Parthenonfrisen. Det var som om bildet fyltes inn. Menneskets historie er jo så kort. Tenk på 1600-tallet, det er jo fem minutter siden!
Jeg kjenner kunstnere som mener 1990-tallet er gamledager.
– En slik holdning gjør kunst uvesentlig. Det meste som har skjedd, har skjedd før nittitallet. Jeg tror at historiesynet har forandret seg etter den digitale tidsalderen. Måten man får bilder presentert på er helt uten kronologi. Alt er tilgjengelig hele tiden. Når man reiser rundt på biennaler, ser man at ting blir likere. Folk ser på Contemporary Art Daily og så viser det seg at kunstnere i São Paulo lager den samme sementklumpen med en metallpinne med et tøystykke på som man gjør her. Hvis ting bare blir en stilretning, er det ikke sikkert det har noen politisk effekt.
– Post-internett-kunsten, eller kunst som handler om at kunst er laget for å avfotograferes, hvoretter man lager kunst som skal kommentere det ved å lage kunst for så å avbilde den igjen og legge den ut på nettet – det vitner om kunstnere som har blitt så selvopptatte at de har tredd hodet opp i rompa, mens de spør: Hvorfor er det så mørkt her?
Det er kanskje vanskelig å forbli upåvirket av trender, kunstnere ønsker jo suksess, de ønsker å overleve. En måte å gjøre det på, er å benytte det språket som blir hørt.
– Jeg synes det er mye uartikulert redsel blant kunstnere. Men ja, det henger nok helt konkret sammen med at folk må betale husleien sin. Folk får barn og så videre. På min alder er jo folk begynt å dø! Man er vanlige mennesker, man får inngrodde tånegler og skiveprolaps.
– Jeg er utrolig privilegert, jeg har Statens garantiinntekt for kunstnere. Da jeg fikk den, var det som om noen fjernet en betennelse i kroppen min, fordi jeg hadde vært så redd for økonomien i så mange år. Nå har jeg en vanlig, lav norsk inntekt. Men den evige usikkerheten rundt fremtiden er vanskelig å leve med. Hvis man lot være å snakke som om man uttalte seg på vegne av et selskap som ønsker å blåse opp verdien av aksjene, da tror jeg mye ville vært gjort.
Konow Lund peker ut i rommet.
– Jeg skulle ønske folk var mer ærlige og sa: Dette her er mitt liv: Det er tjue kvadratmeter og jævlig rotete og skittent. Nå har jeg intervjuet tekstilkunstneren Elisabeth Haarr. Hun snakker om sitt politiske prosjekt gjennom femti år. Mennesker som har gitt livet sitt for å få innført garantiinntekt for kunstnere, eller for å få tekstilkunst anerkjent som billedkunst, som snakker om hvor mange døgn det tar å få farget et stoff, og hvordan tekstiler har reist over jorda. Det er helt innvevd i livet, inn i porene og ned i kroppen og gjennom hendene på enkelte kunstnere. Det er ingen lek. Det er ingen instrumentell maktretorikk i det.
– Å være kunstner for meg er hard daglig jobbing over lang, lang tid. Noe av det som er deilig med å bli eldre, er at jeg har innsett at det å lage noe er å begynne et sted, og så handle, skape. Man lager noe som ikke fantes fra før. Man lager et tillegg til alt som finnes i verden. Ergo så har det en politisk virkning, mener jeg. Jeg skjønner ikke hvordan kunst ikke kan være politisk.
Det er politisk per se, fordi det er kunst? Er ikke det en litt avslappet holdning?
– Grunnen til at jeg kan være kunstner er at jeg tror at ting kan overføres mellom mennesker. Og jeg opplever det gjennom kunst hele tiden. Det kan være 5000 år gammel kunst eller to uker gammel kunst. Det handler om å overføre noe fra ett menneske til et annet. Og det er politisk. For det er en idé om et fellesskap. At det finnes måter å påvirke hver andre på. Skjønner du det?
Ja, dét skjønner jeg.
– Det er ikke forskjell på kunst og andre ting i verden. Vi lager ting som ikke må lages, det er ingen som har bedt deg om å gjøre det. Det gjør også oppgaven vanskelig. Man veksler mellom å tenke: Ja, det er dritbra, til neste minutt å krøkes i skam fordi objektet man har skapt finnes. I det øyeblikket du har laget noe, har du forflyttet deg fra sidelinjen til arenaen.
På pleiehjemmet
Preges kunstnerskapet ditt av tanken om en offentlighet? Mange av prosjektene du vil vise på Henie Onstad Kunstsenter, danner et bilde av noen som står selvbevisst i en ytringsposisjon.
– Men dét er jo ingen selvfølge. Det er en evig kamp å ta den posisjonen. Jeg tror det er veldig mange kvinner, inkludert mine samtidige, som ikke har kunnet gjøre det. Det er jo ikke slik at jeg tar for gitt at folk er interessert i det jeg gjør.
– I fjor var jeg med på radioprogrammet Salongen på NRK P2. I løpet av samtalen spurte de meg om det ikke er bra at kunstnere har ekstrajobber og yter tilbake til samfunnet gjennom det. Er det ikke bra at dere bidrar til samfunnet gjennom å jobbe på sykehjem?
Uten kunstnere stanser helse-Norge!
– Ikke sant? Det er klart et provoserende spørsmål, fra noen som sitter og snakker i en jevn flyt om lite hele dagen: Hvorfor kan ikke de som jobber i NRK ha innbakt i stillingen at de vasker t-banen 50 prosent for eksempel? Så har de noe å snakke om når de kommer tilbake igjen? Spøk til side: Vi kunstnere gjør faktisk en jobb. Jeg har en jobb.
Du underviser på Bredtveit kvinnefengsel. Omslagsbildet på katalogen som følger Hold allting kjært, viser et trerelieff to innsatte på Bredtveit kvinnefengsel har tilvirket.
– Regjeringen er restriktive på pengebruk. Når de ikke hadde noen som jobbet i snekkerverkstedet på Bredtveit, sto verkstedet tomt i mange måneder. Jeg betalte ham som vanligvis gjør snekkerjobbene mine for å være snekkerlærer i fengselet i to uker. To innsatte lagde et relieff av tegningen av cella, og samtidig lærte de seg å bruke maskinene. Så de lagde et verk for meg. De som lagde dette verket gikk fra å synes at det var en tåpelig idé til å bli veldig stolte, og ville at Bredtveit skulle kjøpe det inn. De følte eierskap til det de hadde skapt. Det er mye verdi i å utsette seg for det man ikke ennå kan, og stå i den erfaringen.
Å være kunstner er kanskje en anledning til å øve seg hele livet?
– Eller til å kunne fremstå som ikke-perfekt. Klare å lage verk som per definisjon ikke er perfekt og som heller ikke som er ment å være det. Mye kunst jeg interesserer meg for er slik.
Kan vi få en katt å henge bjella på?
– Det er generelt. Kunst jeg har blitt trukket mot siden jeg var ung er ikke-perfeksjonistisk. Den har noe ved seg som gjør at det potensielt kan falle sammen.
En risiko?
– Å være kunstner er nødvendigvis å våge å utsette seg for risiko.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 3 2016.
