13. desember – Karin Hindsbo

Jeg synes alltid det er vanskelig å velge noen enkelte prosjekter. I 2013 er det likevel ett prosjekt som for meg skiller seg avgjørende ut. Det er mønstringen av kvinnekamp i Norge fra 1968 til 1989: Hold stenhårdt fast på greia di på Kunsthall Oslo. Kunstnerne Eline Mugaas og Elise Storsveen har gjort mer enn en interessant og viktig utstilling her. De har også foretatt et sjeldent omfattende research-arbeid som viser både en prisverdig respekt og integritet for periode, kunstnere og materiale. Kult!

En overdådig utstilling som er sjeldent godt gjennomarbeidet. Slettemarks produksjon er i seg selv et privilegert materiale, men utstillingen får også frem variasjonene, nyansene og utviklingen. Samtidig gjennomleves ulike epoker og historiske diskusjoner i både politikk og kunst. I utstillingen er det dessuten jobbet med detaljer som skiltning, møblement og digital formidling, og med å integrere slike elementer i monteringen. Nasjonalmuseet må få skryt for denne utstillingen – jeg håper de kommer til å gjøre flere av denne typen.

Jeg har et prinsipp om prøve å unngå de mest etablerte kunstbegivenheter i slike sammenhenger. Det er så mye bra, og de etablerte blir med all sannsynlighet nevnt likevel. Men i år har de store levert virkelig gode utstillinger, og jeg synes de må nevnes. Sarah Szes utstilling i den amerikanske paviljongen i Venezia var reisen verdt. Nå er jeg også litt fan av henne i forveien, må jeg innrømme. Den amerikanske paviljongen er ikke lett å jobbe med, men Sze har transformert den slik den nærmest blir usynlig. Sze jobber med sirlige organiseringer og systematiseringer av funnede objekter, og i Venezia forskyver hun på mikro- og makronivå likevekt, retning og orientering, og lar arkitekturen forsvinne bak verket. Det trenger man innimellom – særlig på Venezia-biennalen.

Kunstkritikk fyller 10 år i 2013. Både blant online- og trykte media er det i seg selv en bedrift av rang å eksistere som uavhengig kulturtidsskrift i et helt tiår. Kunstkritikk har likevel ikke bare overlevd, men utviklet seg fortløpende både i størrelse og anseelse. Det er et av de førende kritiske mediene innen visuell kunst ikke bare i Norge, men også i Danmark og i Sverige. Bak Kunstkritikk står ikke minst en dyktig redaksjon og flinke skribenter. Så gratulerer til dere – og til oss som nyter godt av at dere finnes. Jeg gleder meg til de neste 10 år.

Jeg vil også trekke frem Kunstforum som er et annet førende, uavhengig og kritisk sted for visuell kunst i Norge. De operer online og i trykt form, og tilnærmer seg visuell kunst blant annet ut fra aktuelle begivenheter og debatter. De har fokus både på den nye og den eldre kunsten. Kunstforums medarbeidere er flinke til å dekke bredt, og får enormt mye med seg. Det er imponerende – især når man tenker på hvor få mennesker som står bak. Det er viktig med to uavhengige, kritiske fora innen visuell kunst i Norge. De supplerer hverandre, og det er bra.

Sist, men ikke minst er tidsskriftet Fett ikke til å komme utenom på publikasjonssiden. Fett er et norsk, feministisk tidsskrift som utkommer ca. fire ganger årlig, og som også publiserer enkelte artikler på nett. På Fett-online finnes også radioreportasjer. Fett beskriver seg selv som «åndelig føde mot sexisme og for likestilling», og likevel har de i en kritikk blitt kategorisert som et «hipster-blad». Det er da kult! Fett er viktig, og bak står en rekke interessante folk som kan tenke, og som tør få frem tankene sine.

Jeg vil gjerne fremheve diskusjonene omkring målsetninger, publikum og resultater som har vært i høst. Norsk kulturråds årskonferanse i Bergen med fokus på kultur og demokrati kom med viktige innspill. Andre begivenheter som Bergen Assembly, og også eksempelvis Kristian Meisingsets Kulturbløffen har satt fart i diskusjoner i pressen og på sosiale media om hvem kulturtilbudene er for, og hvordan de leveres. Selv om disse diskusjonene har vært noe skarpt opptrukne, er de vesentlige, især i Norge hvor kulturbudsjettet er fordoblet siden 2005. I denne sammenhengen synes jeg det virker som vi har begynt en diskusjon om hva det er vi gjør i kulturinstitusjonene, og hvor vi skal hen. Og det er på sin plass. Vi må ikke glemme at det finnes et publikum i den andre enden, men vi må heller ikke glemme innholdet og dets potensial. Jeg håper vi kan snakke enda mer om dette i årene fremover.