Hampus Lindwall, Dusk Meditations II, Ultimafestivalen, Oslo
I en knapp time av det som ellers var et alt for langt og suspensfylt 2024 stoppet tiden endelig opp og la seg i stedet i perfekte smørdeigsfolder oppå seg selv, da organist Hampus Lindwall fremførte to verker av nylig avdøde kunstner og komponist Phill Niblock for kirkeorgel, en uforglemmelig strøm av blokkakkorder og droner som satte punktum for årets Ultima i form av et sort hull: et dypt forsonende glimt inn i evigheten gjennom å bli oppløst i nåtidens tekstur. Domkirken var plutselig det nærmeste man i Oslo kan komme dansegulvet i morgentimene på den legendariske Berlin-klubben Berghain eller å bli bortført av et romvesen.
Drager og Laft, Nasjonalmuseet, Oslo
En arkitekturutstilling, ja, men også en overskuddspreget dissekering av selve ideen om en nasjonal arkitektur. I megainstitusjonen og formidlingstyranniets tidsalder var Nasjonalmuseets utstilling Drager og Laft intet mindre enn en sjelden triumf for fagligheten – en forskningsbasert utstilling med gjennomtenkte perspektiver som evnet å fastholde at en utstilling er en samtale hvor man forsøker å si noe, og kanskje viktigst: at faglighet ikke er et hinder for bred appell, men en forutsetning. Det fikk ikke minst alle vi som forsøkte å presse oss med på Bente Aass Solbakkens kuratoromvisning erfare, som til museumsvaktenes store overraskelse og ditto fortumlelse ble nesten like hektisk som da influenseren Speed barrikaderte seg inne i en turistbutikk på Karl Johan.
Warren Brodey og Kai Gjelseth, Guttormsgaards Arkiv, Blaker
O, dette forunderlige stedet, hvor skal man starte. En kontinuerlig og sjeldent inspirert utforsking av motkulturell historieskriving gjennom et dels utstillingssted og dels arkiv som springer ut av avdøde kunstner Guttorm Guttormsgaards samling av blant annet trykksaker og outsiderkunst på gamle Blaker meieri. Fra årets program: En aktualisering av den 100 år gamle tidligere psykiateren og MIT-forskeren Warren Brodeys økologibegrep og teknofilosofiske kollasjbok Earthchild fra 1974 i et eksperimentelt interface. Utstillingen Ingen hater messing med formgiver og tidligere professor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole Kai Gjelseths samling av (særlig) bruksgjenstander i messing. Hvilken annen kunstinstitusjon, om man får kalle det dét, kunne formidlet begge med samme grad av integritet?
Maria Moseng er kritiker med bakgrunn fra film- og billedkunstfeltet. Hun var med å starte Kunstneres Hus Kino i Oslo, er redaktør i Wuxia, tidsskrift for filmkultur og skriver på en Phd om landskap og maktstrukturer i film.
Øvrige bidrag til julekalenderen her.
