Sterk norsk representasjon i Sydney

Når den nittende utgaven av Sydneybiennalen åpner 21. mars neste år, blir det med en kvinnesterk norsk delegasjon. Bodil Furu, Ane Hjort Guttu, Victoria Pihl Lind, Siri Hermansen, Ann Lislegaard, Tori Wrånes samt Fine Art Union, som består av Annette Stav Johansen og Synnøve G. Wetten, er alle valgt ut til å delta i den tre måneder lange mønstringen. I tillegg kommer den Oslo-baserte litauiske kunstneren Ignas Krunglevicius. 

Sydneybiennalen, som ble arrangert første gang i 1973, er blant de eldste og best besøkte av internasjonale mønstringer for samtidskunst. Kurator for 2014-utgaven er Juliana Engberg, som også er kunstnerisk leder for Australian Centre for Contemporary Art i Melbourne. Under utstillingstittelen You Imagine What You Desire,  ønsker hun å åpne for en utforskning av den kunstneriske fantasien, som en «skildring og utforskning av verden gjennom metafor og poesi», som det heter i biennalens program.

– Det er tydelig at Engberg er interessert i kunstnere som gjør performative grep og som undersøker poesi, gester og politiske problemstillinger i sine kunstnerskap. Det er også snakk om kunstnere som ikke jobber opp mot de kommersielle galleriene, dette er et vel så markant trekk ved utvalget som at de er kvinnelige, sier kunstner Victoria Pihl Lind til Kunstkritikk.

– Engberg nevnte også for meg at samtidskunstfeltet i Australia ikke bærer preg av noen skjev representasjon med hensyn til kjønn, hun har sikkert en ambisjon om at dette skal gjelde også for en internasjonal utstilling som Sydneybiennalen.

Lind deltar med videoverket A tone to play – Abc according to Ingeborg Bachmann and Paul Celan, som i vinter ble vist på Oslo Kunstforening. Det var også her Juliana Engberg så verket for første gang, da hun i februar i år besøkte Oslo for utstillings- og atelierbesøk.

Hva tenker du om biennalens tittel You Imagine What You Desire, og måten den forholder seg til ditt verk på?

– Verket A Tone to Play – Abc According to Ingeborg Bachmann and Paul Celan sirkler inn spørsmål om kunstens vesen, om språket som redskap i kunst og de mest intime relasjoner. Brev og poesi av Paul Celan og Ingeborg Bachmann utgjør en plattform for å adressere språk som et verktøy for forestillingsevnen, språkets evne til å være både dypt forbundet med de mest konkrete og tidsfestede erfaringer, og til samtidig å overskride begreper i sin egen samtid og individets egen forståelseshorisont. Paul Celan mistet sin familie i Holocaust og valgte likevel å skrive poesi på tysk – på et tidspunkt hvor dette språket var uløselig knyttet til krise og menneskelig sammenbrudd. Han tar ingen mening for gitt og det stiller store krav til forestillingsevnen og sanseligheten.

Per Gunnar Eeg-Tverbakk, frilanskurator og styremedlem i Office for Contemporary Art Norway (OCA) ser på den internasjonale oppmerksomheten rundt norsk kunst, og særlig Oslo-scenen, som en mulig positiv faktor når det kommer til norsk deltakelse på internasjonale mønstringer. Han tror på ringeffekten av slik virksomhet.

– Én tydelig markering gir grobunn for nye. For eksempel det faktum at så mange norske kunstnerne var med på Documenta. Det gir en type synlighet som igjen åpner nye dører. Jeg tror vi ennå ikke har sett den fulle effekten av dette, sier han.