Det siste halvåret har Kunstkritikk aktivt støttet #metoo. Dette har vi gjort først og fremst ved å gi oppmerksomhet til de mange ulike kampanjene i kunstlivet som inngår i denne globale bevegelsen, som har som hovedmål å gi ofre for kjønnsbetinget trakassering og overgrep en stemme, og å forhindre nye overgrep.
Vi har vist vår støtte til #metoo blant annet ved å publisere #konstnärligfrihet, det første oppropet i nordisk kunstliv, og ved å benytte hele forsiden til å vise plakatene som ble laget til prosjektet Between the Lines på Kunsthøgskolen i Oslo i februar. Et slikt aktivt standpunkt har Kunstkritikk aldri tidligere inntatt i en politisk sak. I kveld arrangerer vi også en debatt om #metoo i Oslo, i samarbeid med Nasjonalmuseet.
Hensikten med alt dette er å bidra til at oppmerksomheten rundt #metoo ikke avtar og at det vi gjennomlever nå innebærer et paradigmeskifte, både i kunstfeltet og i resten av samfunnet. Vårt engasjement handler også om at vi ser #metoo og kritikken som grunnleggende beslektet. Kampen for like rettigheter henger sammen med den kritiske analysen av språk og makt.
Et slikt utvidet perspektiv på #metoo er viktig. Dette handler om mer enn de konkrete overgrepene som blir avdekket og de konkrete tiltakene som kunstinstitusjoner over alt nå må gjennomføre, selv om disse er viktige i seg selv.
#Metoo handler om alle typer maktmisbruk basert på kjønn, etnisitet og seksuell legning. Det handler også om de dypere, bakenforliggende strukturene som fortsetter å produsere ufrihet, skjev maktfordeling og – i sin ytterste konsekvens – overgrepssituasjoner. Det vedrører både det mest intime i våre private liv og den globale samfunnskroppen.
Det er en felles oppgave i månedene og årene som kommer å fortsette å undersøke og utforske disse større strukturene og ulikhetene uten å glemme kjernen i #metoo: ofrene for trakassering og vold, og kampen for å hindre fremtidige overgrep.
En annen felles oppgave, om #metoo skal resultere i varige endringer, er å skape en generøs atmosfære der ulike historier og ulike perspektiver får lov til å sameksistere. De aksjonistene vi har sett i kunstfeltet gjør en uvurderlig jobb ved å rette oppmerksomhet mot fenomenet. Dette gjelder uavhengig av om de selv får medieoppmerksomhet. På samme måte er det, etter min oppfatning, ingen motsetning mellom hvite kvinner og andre utsatte grupper. De ulike perspektivene bør inngå i en større helhet. Og grunnlaget for denne ekspanderende og inkluderende politiske kampen må være et enkelt etisk imperativ: Start med deg selv og spør hva du kan bidra med og hvordan du kan skapt et rom for andre.
Tidsskriftet Kunstkritikk har selvfølgelig en rolle å spille i dette. Språk er makt, ikke minst er kritikken som sjanger eksplisitt maktutøvende. Dette gir oss et spesielt ansvar, som vi mener vi er oss bevisst, men der vi som alle andre kan forbedre oss. En liten institusjon som Kunstkritikk er i kjølvannet av #metoo nødt til å undersøke seg selv med dette utgangspunktet.
En grunnleggende dimensjon ved kritikken er hvordan vi gir stemme til skribenter og oppmerksomhet til kunstnere.
Dersom vi ser på Kunstkritikk i hele Norden de siste årene (2016-2018), og konsentrerer oss om kjønnsbalansen, får vi et sammensatt bilde: På Kunstkritikk er kjønnsfordelingen mellom skribentene jevn, men kvinnene skriver 43% av artiklene. De mannlige skribentene får med andra ord mer spalteplass. Når det gjelder den oppmerksomheten vi gir kunstnerne gjennom kritikker og intervjuer så tipper også denne i retning av menn: 53% av disse artiklene har de siste tre årene handlet om menn, 47% om kvinner.
Det er lettest å fremskaffe denne typen statistikk for kjønnsbalanse. Dette betyr ikke at andre perspektiver er uviktige. For Kunstkritikks del handler dette blant annet om å utvikle skribenter med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. Man trenger ikke statistikk for å se at Kunstkritikk også her kan gjøre en bedre jobb.
Når vi snakker om ansvaret for å bidra til en balansert og sammensatt offentlighet, oppstår raskt en diskusjon om kvalitet. Dette er den samme diskusjonen som foregår i gallerier, kunstsentra og på museer, ja dette er en av de helt sentrale diskusjonen i kunstfeltet. Kuratorer og kritikere velger jo ikke kunstnere basert på kjønn, seksuell legning eller etnisitet, men basert på kvalitet.
Spørsmålet er selvfølgelig om kvalitetsbegrepet er uavhengig av representasjon. Svaret er nei. Kvalitetsbegrepet – også innen kritikken – er i kontinuerlig endring, og om man åpner for nye stemmer, så vil man uvegerlig også bli nødt til å justere sitt kvalitetsbegrep. Dette er smertefullt, men nødvendig. Derfor må vi arbeide aktivt for å fremheve underrepresenterte grupper, både i kritikken og andre steder i kunstfeltet. Det bidrar til å utvikle et kvalitetsbegrep for et mer etisk samfunn.
