Hvilke utstillinger, begivenheter og publikasjoner var de viktigste, vakreste eller mest engasjerende i 2018? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer våre egne skribenter og inviterte gjester kunståret 2018. Dagens bidragsyter er kritikeren Simen Joachim Helsvig. Helsvig har inntil nylig vært en av Kunstkritikks faste skribenter, men skal de neste to årene jobbe med åpningsutstillingen på det nye Nasjonalmuseet.
UTSTILLINGER
Rammellzee: Racing for Thunder, Red Bull Arts New York
Red Bull Arts’ retrospektive presentasjon av kultfiguren Rammellzee var noe så sjelden som et labyrintisk og overveldende kaninhull av en utstilling med pedagogiske veggtekster. Rammellzee hadde bakgrunn i New Yorks hiphop-kultur på begynnelsen av 1980-tallet og var en idiosynkratisk karakter med alle den flamboyante outsiderkunstnerens kjennetegn: overdådige kostymer laget av leketøy og plastskrot som lignet en blanding av Transformers-figurer og samurairustninger; en egenkomponert og ugjennomtrengelig kosmologi; og et ouvre som veksler uanstrengt mellom det hjelpeløst dilettantiske og det storslagent visjonære.
Tony Cokes på Berlinbiennalen
I årets jevnt over uengasjerende Berlinbiennale skilte installasjonen av Tony Cokes’ videoarbeider i en mørk og tett gammel murkjeller seg ut som en intens opplevelse. På den regntunge julidagen jeg besøkte utstillingen var luftfuktigheten så høy at man hev astmatisk etter pusten kun etter få minutter nede i kjelleren, og den trykkende atmosfæren var perfekt for Cokes’ kompromissløse videoer der tekstbrokker hentet fra politiske taler, manifester og poplåter flimrer over tv-skjermenes monokrome bakgrunner til et soundtrack av 1980- og 90-tallshits.
Jill Mulleady på Schloss, Oslo
Det lød som en daff konseptuell gimmick: Kunstneren har malt på bilruter fra kondemnerte Porscher til utstillingen i et galleri som holder til i et tidligere Porsche-verksted. Men Void of course, der verkene var malt på «vranga» slik at man så Mulleadys undervannstablåer, tv-seriemotiver og stillebener gjennom sotede aerodynamiske ruter, viste seg å være en av årets fineste maleriutstillinger.
EVENT
Vitamin D is for Don’t Give Up på Destiny’s Atelier, Oslo
Man måtte bokstavelig talt ned i kjelleren for å finne en kur mot vinterdepresjon og weltschmerz da det kunstnerdrevne galleriet Destiny’s Atelier inviterte til minifestivalen Vitamin D is for Don’t Give Up i slutten av januar. Høydepunktet var Halvor Rønning og Per-Oskar Leus Happily Divorced, en opplesning fra et utvalg av Ivana Trumps selvhjelpsbøker og selvbiografi-som-kioskroman-klassiker For Love Alone. I Rønning og Leus versjon ble Ivanas flukt fra sosiopatens grep til en politisk allegori, og den lykkelig fraskilte kvinnens godkjøpsvisdom lød som et frigjøringsmanifest.
PUBLIKASJONER
FNs klimapanels rapport
Den viktigste utgivelsen i 2018 var FNs klimapanels rapport om konsekvensene av global oppvarming på henholdsvis 1,5 og 2 grader over førindustrielle nivåer. Rapporten ble lansert i oktober og varsler at situasjonen er enda dystrere enn man hadde fryktet: Vi kan nå 1,5 grader allerede om 12 år. Til gjengjeld kan de verste katastrofene avverges om vi – vel, setter i gang med å omkalfatre hele den økonomiske samfunnsordenen med det samme. Rapporten kan selv stå som modell for hva slags skala og hva slags koordinert arbeidsmodus klimakrisen fordrer: Den har 91 forfattere, som ved hjelp av 130 assistenter har gjennomgått 6000 vitenskapelige studier, og har vært gjennom en høringsrunde som genererte 42 000 kommentarer.
Asad Haider, Mistaken Identity: Race and Class in the Age of Trump, Verso, 2018
I denne pamfletten tegner Asad Haider opp identitetspolitikk-begrepets historiske opprinnelse, og argumenterer sterkt for en dreining bort fra en identitetsbasert fragmentering av offentligheten der politiske allianser hemmes av skyldfordeling og oppreisningsskrav. Med inspirasjon fra den afroamerikanske frigjøringstradisjonen tar Haider til orde for å gjøre identitetspolitikken til et første steg mot en solidarisk univeralisme.
Rob Hornings nyhetsbrev
Den beste essaysamlingen i 2018 består av de 22 tekstene som hittil i år har kommet gjennom Rob Hornings nyhetsbrev Internal Exile. Horning følger i sporene etter den klassiske essaytradisjonen med presise hverdagslige observasjoner og vinglete assosiative tankerekker. Men i disse miniessayene er det det digitale selvet slik det filtreres gjennom strømmetjenester og sosiale mediers algoritmedrevne feedback loops som er gjenstand for granskingen: «In the world of Spotify, music is a mode of self-care, which makes «having taste in music» a bit beside the point, like having a taste for a particular brand of aspirin».
Rob Horning! ❤︎❤︎❤︎ Om bitmojier: «I suppose digital avatars are supposed to be «fun» but when I see them, I see a flamboyantly disguised rage; they seem like ghoulish Halloween masks, as if people were wearing a mask of their own face over their face.» https://tinyletter.com/robhorning/letters/sea-of-elvis