12. desember – Eirik Sæther

Hva var de mest interessante utstillingene, begivenhetene og publikasjonene i 2015? I Kunstkritikks julekalender oppsummerer inviterte gjester og våre egne skribenter kunståret. Den tolvte i rekken er den Oslo-baserte kunstneren Eirik Sæther. Blant hans senere bedrifter kan nevnes soloutstillingene INNESTEMME på 47 Canal (New York) og Skravlesyk på Landings (Vestfossen). Sæther designer også klær under det egne merket BX.

*

Mathieu Malouf, Total Sex Party, House of Gaga, Mexico.

Et stort portrett av den homofile motejournalisten Brüno (Sacha Baron Cohens karakter fra filmen med samme navn) er malt i en stil som aper Andy Warhols silketrykk av Diana Vreeland. Skulpturelle representasjoner av de nakne menneskene i Hans von Marées’ maleri Die Lebensalter (1878) har blitt gjort transseksuelle og fått modellert inn vilkårlige ansikt fra Artforums Scene and Herd-billedreportasje fra New Museum Triennal 2015. Som på en swingerfest hvor sosiale hierarkier oppløses og direktøren seksuelt underkaster seg sekretæren, bruker Malouf referanser til lav- og høykultur, kunsthistorie, pop, sosiale medier, kjønn og seksualitet som likestilte valører innenfor det samme formatet. Tretten malerier og fire skulpturer er presentert i en klassisk gallerisetting, men forholder seg til hverandre og konteksten som omgir dem som om de var kjønnsfluide deltagere på speed-date.

Mommy, Maggie Lee.

Mommy er den New York-baserte kunstneren Maggie Lees personlige fortelling om det uventede tapet av sin mor, prosessen med å rydde ut av huset hennes og bearbeidelsen av sorgen i etterkant. Moren var førstegenerasjons innvandrer fra Taiwan og oppdro datteren alene i New Jersey. Filmen er en poetisk mash-up der scrapbooking og selfies er blandet med slentring gatelangs og hverdagslige innblikk – som morens samlivsråd fra telefonsvarerbeskjeder blandet med kommentarer datteren har fått på sin egen soundcloud-konto. Filmen beveger seg fra komisk-melankolsk til sorgtung; i en scene tømmer Maggie morens nattbordskuff og i et sekund holder hun en gigantisk dobbeldildo i hånda – like etterpå står hun på badet og filmer seg selv gråtende i speilet etter å ha ryddet klart huset for salg. Filmen kan leies eller kjøpes på Vimeo, btw.

+, 1857, Oslo (kuratert av Hacienda).

Som barn hadde jeg tildels sterke feberfantasier i våken tilstand. En av hallusinasjonene som gjentok seg var at jeg manglet en naturlig overgang fra fingrene til armen – fem streker var festet til en sjette strek der hånden og armen min skulle ha vært, som om deler av kroppen hadde blitt erstattet med en barnetegning. Stilt overfor de barnlige utførte strekmenneskene i maleriene til Urban Zellweger var det som om jeg kunne kjenne Paracetamol-tabletten oppløse seg på tunga. Bildene til Zürichs svar på Frans Widerberg stod sånn sett i stil med det feberfremkallende gulvbelegget på 1857.

Calle Segelbergs appelsinsamling, Waldemar Thranes gate 59, Oslo.

En skulpturell installasjon utstilt over en to-års periode på vindusbrettet i Segelbergs rom, i kollektivet der han tidligere bodde: et tjuetalls ferske, overmodne, tørkede og råtne appelsiner sirlig dandert med gammelt appelsinskall liggende omkring. På samme måte som man kan forvente at ens egen mor dedikerer et hjørne av stuen til mose, røsling og pyntenisser, hvorpå hun kjærlig gjenforteller historien om da hun lå i tuen og kjente luktene og fargene, insisterte Calle på at man skulle sette seg ned og bruke tid foran samlingen slik at han kunne fortelle om de ulike appelsinenes degenerasjonsprosess: hvordan de hadde gått fra å være generiske appelsiner kjøpt på Rema 1000 til å bli entiteter med ulike fargesjatteringer og utviklingskurver.

Centre for Style, Matthew Linde.

Den Melbourne-baserte visningsplattformen Centre for Style, drevet av Matthew Linde, benytter klær og mote som utgangspunkt for utstillingsproduksjon. Det siste året har han kuratert en rekke gruppeutstillinger rundt omkring i verden hvor fashion-miljøet i Melbourne (HB Peace, D&K og Rare Candy etc.) som regel har vært blant utstillerne. Lokal haute couture-mote blandes med internasjonale kunstnere som Susan Cianciolo og Amalia Ulman, og utgjør bestanddeler i større totalinstallasjoner hvor enkeltarbeidene ofte kan være umulig å skille fra hverandre. Centre for Style stod også for Melbournes utgave av The MET Gala, hvor alle kelnerne fikk klippet ut baken i buksa sånn at de kunne servere kanapeer med rumpa bar.

Bror August (med Maria Storm Gran), Film Orange, kleskolleksjon og kortfilm.

Film Orange er navnet på 18 år gamle Bror Augusts første kleskolleksjon – med tilhørende kortfilm (laget i samarbeid med kunstneren Maria Storm Gran). Filmen utspiller seg i et eldre hus befolket av et titalls unge jenter kledd opp i Bror Augusts oransje kreasjoner. Modellene går fra å følge en koreografert dans projisert over peishyllen til feiring av livet i den tilstøtende hagen, akkompagnert av Burt Bacharach.  Antrekkene og modellene fungerer som lag av kroppslighet mot hverandre; en transparent topp preget med en stilisert kropp i paljetter er slynget rundt en av modellenes midje og skuldre, og på to av overdelene har Maria Storm Gran malt bleke representasjoner av modellenes egne ansikter.

Lise Soskolne, Bethenny, Diorama, Oslo.

…a.a.a…a.a.a…..a….AAA….HHHHH!