Zombiefoto

I den glatte, effektmettede fotoutstillingen til Christian Tunge på QB Gallery i Oslo, Primrose Paths, er motivet gjennomgående sommerfugler i tropiske omgivelser. De svermer på kropper og gjenstander og fremstår nært hyperrealistiske der de gjengis med et detaljnivå og en skarphet som overgår hva det blotte øyet ville kunnet oppfatte. Prosperity (alle verk 2024) er et bilde i breddeformat, som viser en cowboyhatt i luminøs hvit mot mørklagt, støvete bakke. Kronen på hatten er dekorert med røde flammer, og bremmen er utstyrt med rosa plysj. På toppen av den sitter en sommerfugl, vingene utslått, så skarpt og flatt gjengitt at man kan mistenke at den er redigert inn.

Bildene er fotografert digitalt, så overført til lyssensitivt fotopapir ved hjelp av en LightJet-skriver. I prosessen med kjemisk fremkalling har Tunge utsatt trykkene for ulike lyskilder, blant annet laser, noe som skaper lysflekker og linjer som er synlige i de ferdige trykkene. Det er et grep som trekker oppmerksomheten mot prosessen, men også prosseringens kapasitet til å svekke fotografiets indeksikalske forbindelse til omgivelsene gjennom delirisk fordreining av farger og andre effekter. I Renewal sitter en klynge med gule og svarte sommerfugler med utslåtte vinger på en stokk mot tåkete, mørk bakgrunn. De mange små og gjennomskinnelige lyslinjene som slynger seg om insektene, tilføyer komposisjonen en hel del dynamikk og er antagelig resultat av nevnte bruk av lyskilder. I Fortune, hvor sommerfugler sitter på et kvinneben iført høyhælte sandaler, visker store, mørke flekker, også disse antageligvis påført under fremkallingen, deler av motivet.

I sistnevnte verk er det som om sommerfuglene har invadert et glatt motebilde. Forsøket på å punktere fotografiske konvensjoner som er så innarbeidet i breddekulturen at vi knapt legger merke til dem ved å introdusere forstyrrende eller uventede elementer, fremstår inspirert av Torbjørn Rødland. Men Tunge avviker fra Rødlands skjema gjennom den nevnte og ofte noe gjentagende mørkeromsbehandlingen, hvor de resulterende flekkene hele tiden drar oppmerksomheten i retning av kunstnerens prosess. 

I utstillingsteksten skriver Tunges fotografkollega Bjarne Bare om sommerfugler som symboler på transformasjon og forgjengelighet. Og i en observasjon som det er lett å si seg enig i, stadfester han at det er en symbolikk som henspiller på disse verkenes tilblivelsesprosess, med overføring fra digital til analog, og den analoge manipulasjonen. Ikke minst kan man tenke at fotografiets iboende evne til å transformere virkeligheten og endre vårt syn på den utgjør en videre analogisk kobling. Samtidig oppleves fokuset på prosess og fotomediets egenskaper og begrensninger noe konservativt, insisterende på en forståelse av mediet som selvstendig og hermetisk, i en tid hvor det åpenbart inngår i en generell, digital informasjonsflyt, sammen med tekst, video grafikk og annen informasjon.

Andre utstillinger av Tunge har riktignok nærmet seg fotografiets rolle i informasjonsflyten på nettet, om enn hovedsakelig i selve skjermgrensesnittet. I Long Lust Love på Golsa i 2019, viste Tunge approprierte thumbnail-bilder fra pornografiske nettsteder, skalert opp og tilført raster, noe som gir dem et grafisk preg. Idéen er tett på Thomas Ruffs berømte serie Nudes (1999–2012), hvor approprierte, lavoppløste pornobilder fra nettet er blåst opp og gjort uskarpe, maleriske i utrykket i stedet for grafisk, slik som hos Tunge.

I sitt epokegjørende essay Voyage on the North Sea: Art in the Age of the Post-Medium Condition (1999)hevder Rosalind Krauss at konseptkunstens fremvekst på 1970-tallet markerer begynnelsen på kunstens postmediale tilstand. Det modernistiske kunstsynet som hadde dominert siden etterkrigstiden, forfektet av Clement Greenberg og andre, så det som kunstens oppgave å utforske medienes spesifikke kvaliteter og begrensninger. Med konseptkunsten flyttes fokuset fra mediets betingelser til betingelsene for kunsten overordnet. Og ifølge Krauss skjer dette fordi enkelte kunstnere, deriblant Ed Ruscha og Joseph Kosuth, merker seg at hva som egentlig utgjør mediets tekniske grunnlag, er uklart når det kommer til yngre medier som video, eller til og med fotografi. Er det selve filmen, kamera, fremkallingsprosessen eller det ferdige trykket? Resultatet er at medievalget dikteres av idéen heller enn motsatt. 

Jeg nevner det postmediale skiftet fordi fotografiutstillinger som denne, i likhet med kunsthåndverk, i blant tar utgangspunkt i en utforskning av mediet, heller enn en idé om verden utenfor eller om kunstens betingelser mer generelt. Den mediespesifikke undersøkelsen har aldri helt forsvunnet fra kunsten, og man kan spørre seg om ikke den er en konservativ impuls som plasserer kunsten på utsiden av utviklingen i resten av kulturen. I Tunges tilfelle opplever jeg riktignok ikke at det bare handler om å holde på fotografiet som en distinkt praksis. I Primrose Paths virker den mediespesifikke undersøkelsen å være innstilt på å skape flest mulig glatte overflater, fotografier som er iøynefallende og dermed salgbare. Også de små soppskulpturene og utskjæringene på selve rammene i utstillingen, trekker i denne retningen. Men blikkfanget underbygges ikke av idéer som bidrar til å holde på oppmerksomheten over tid. Slik var det for så vidt også på Golsa i 2019.