I en kommentar i Dagbladet i dag skriver Erling Ramnefjell om det han beskriver som bekymringsverdige tilstander for ytringsfriheten ved Nasjonalmuseet.
Kommentaren tar utgangspunkt i de nye reglene for pressekontakt ved Nasjonalmuseet, der de ansatte i museet ikke lenger skal snakke med journalister uten at ledelsen har godkjent det på forhånd. Saken ble tatt opp i Morgenbladet 14 september der advokat Anine Kierulf i advokatfirmaet Schjødt, samt professor i arbeidsrett Henning Jakhelin sier at direktivet er svært problematisk. Direktør Allis Helleland på sin side ønsker å avdramatisere saken, men understreker at «de ansatte skal passe jobben sin. Det står ikke i noens stillingsinstruks at de skal snakke med journalister – det er min og pressesjefens jobb.».
Den 28 september skriver Kristian Gundersen, professor i molekylær biologi og tidligere styremedlem ved UiO, at Helleland dermed føyer seg inn i rekken av en ny type ledere for kunnskapsorganisasjoner som ansettes av styrer med sans for full kontroll. Gundersen mener det er underlig at når private næringsbedrifter blir stadig åpnere og flatere, så går offentlige kunnskapsinstitusjoner motsatt vei.
Ramnfjell mener i sin kommentar i Dagbladet at det er et tankekors at styreleder i Nasjonalmuseet, Christian Bjelland, også er styremedlem i Fritt Ord, en forening hvis fremste formål er: «å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord». Ramnfjell siterer Fritt Ords styreleder, historieprofessor og leder av Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, som i programmet Detektor i NRK P2 uttrykte bekymring over de ansattes yttringsfrihet. – En generell regel om at alle ansatte ikke skal uttale seg om Nasjonalmuseets politikk, ser jeg på med bekymring, for der sitter jo de som virkelig har kompetanse på det som er vår nasjonale arv, sier Sejersted.
Les også Dag Solhjells kommentar i Morgenbladet 5 oktober. Solhjell mener det som burde ha blitt tatt opp var «den nesten totale taushet som helt siden dets tilblivelse i 2003 har hersket fra Nasjonalmuseets faglige stabs side, fra dets styre og fra departementets side, om deres syn på museets faglige virksomhet.» Solhjell mener at vi har fått en situasjon der ansatte brukes og selv bruker pressen til å få interne debatter og beslutninger overprøvd av en offentlighet som er uvitende om museets oppfatninger om sine egne oppgaver. Et av eksemplene på det han mener er pressens forsømmelse er at «den har unnlatt å reise spørsmål om de museumsfaglige premissene for den arkitektkonkurranse som (…) snart bør utlyses om museets utvidelser. Når konkurranseutlysningen foreligger, er det allerede lagt føringer som det da vil være for sent å diskutere.»
