Stavanger Kunstforenings 150-årsjubileum kommer på et nær sagt ideelt tidspunkt for foreningens galleri – Kunsthall Stavanger – og for direktør Hanne Mugaas. Etter to tidvis turbulente år har Mugaas nå fast hånd om programmet, samtidig som salget av Barbara Hepworths skulptur Figure for Landscape (1969) i 2014 har gitt 43 millioner kroner til utbedring av lokalene og styrket drift.
Dermed kan både Mugaas og foreningen se mot fremtiden. Det begynner paradoksalt nok med et tilbakeblikk; jubileumsutstillingen Fakta, fortellinger og anekdoter, som åpnes i dag, torsdag 26. november, av kulturminister Thorhild Widvey.
Fakta, fortellinger og anekdoter består av fire deler: en arkivutstilling viet institusjonens historie (kuratert av Kristina Ketola Bore og Rene Josdal), en utstilling med ung, norsk samtidskunst (kuratert av Mugaas og Maya Økland), en publikasjon og en serie arrangementer som på ulike måter skal la publikum bli bedre kjent med Stavanger Kunstforenings historie, og ikke minst invitere til et engasjement for kunsthallens fremtid
Utstillingen som åpner i dag består av arbeider av Ragnhild Aamås, Album (Eline Mugaas og Elise Storsveen), Lene Berg, Susanne Christensen, Mai Hofstad Gunnes, Toril Johannessen, Jon Benjamin Tallerås, Linn Cecilie Ulvin og Tori Wrånes.
Erlend Hammer: Når Stavanger Kunstforening nå fyller 150 år så er det en av landets eldste kunstinstitusjoner, og med etterspillet etter Hepworthsalget nå, forhåpentligvis, snart bak dere, så bærer utstillingsprogrammet i år bud om at dere er i ferd med å etablere et solid faglig program. Ser du frem til å kunne bruke mer tid på denne delen av arbeidet i årene som kommer?
Hanne Mugaas: Ja, det skal bli fint å kunne fokusere fullt og helt på det kunstneriske, selv om vi fortsatt også har et vedlikeholdsetterslep som må jobbes med. Jeg gleder meg spesielt til 2016, med blant annet en større utstilling og publikasjon med Judith Bernstein, samt soloutstillinger med Sascha Braunig, Mark Van Yetter, Morten Norbye Halvorsen og Jessica Warboys, som er et samarbeid med Tate St.Ives.
Det er etter hvert blitt vanlig med en utvikling fra kunstforening til kunsthall, en slags forskyvning fra historisk kontinuitet og privat, borgerlig kunstinteresse til internasjonalt orientert samtidskunst. Hvilke tanker har du rundt ditt mandat som institusjonsleder og hvilken rolle kunsthallen skal spille for et lokalt publikum på den ene siden og for oss som først og fremst følger dere på avstand på den andre siden?
Det stemmer at vi har to publikum, det lokale og det nasjonale/internasjonale. Samtidig er alt vi gjør for begge grupper. Det jeg mener er mitt viktigste mandat her i Stavanger er å åpne opp samtidskunsten for så mange som mulig, og utvikle samarbeid med andre institusjoner og grupper både innen kunst og kultur. Derfor har vi for eksempel stort fokus på formidling av høy kvalitet og i samarbeid med profesjonelle kunstnere til barn.
En del av feiringen er at dere presenterer diverse arkivmateriale fra kunstforeningens historie. Hva har du lært av å studere denne historien?
Jeg har blitt skikkelig stolt av Stavanger Kunstforening etter arbeidet i arkivene. Det er imponerende at fem privatpersoner i Stavanger opprettet institusjonen, som var byens første visningsrom for kunst, allerede i 1865. Jeg har også fått stor respekt for personligheter som Biggie Wyller, som var intendant fra 50- til 70-tallet – foreningens første kvinnelige leder. Hun brakte kunsten ut til folket, fokuserte på formidling til barn, og solgte store mengder med kunstverk. Hun gjorde bygget til et sosialt møtested, blant annet med jazzkonserter på kveldene. Roland Lengauer tok over fra 70-tallet til tidlig på 90-tallet. Han var en sterk personlighet som oppholdt seg på kunstforeningen fra tidlig morgen til sent på kveld, reiste rundt med lysbildeapparat og holdt forelesninger i resten av fylket. Han tok også medlemmene og de ansatte med på studieturer rundt i Europa. Han var dessuten kunstner og laget kunstverk til alle ansatte i marsipan – ett av disse er med i utstillingen. Han lagde også jærlandskap i gjærbakst.
I tillegg er det en utstillingsdel med en rekke markante unge kunstnerskap som «utforsker historieskriving og arkiv». Kan du fortelle litt om noen av de konkrete verkene som skal vises?
Noen av kunstnerne har jobbet ut i fra kunstforeningens arkiv, mens de fleste verkene er arbeider vi har valgt som allerede var produsert eller i produksjon, og som tar opp ulike tema som vi fant gjennomgående i arkivet, inkludert historieskriving, arkivbygging, persepsjon og de ofte uklare grensene mellom fakta og fiksjon, samt effekten av kulturturisme. Eksempler inkluderer en ny film av Mai Hofstad Gunnes, B.The Second Letter (2015). En kvinne går fra å ha interesse for bokstaven B som signalgjenstand for en spesifikk person, til en besettelse av å bygge et arkiv over kvinner som har det til felles at etternavnet deres begynner med bokstaven B.
Ragnhild Aamås er en av dem som har jobbet med foreningens historie. Hun har gjennomsøkt arkivet og lageret på leting etter sitt kildemateriale. Utgangspunktet for hennes verk er en av de mange benkene som har vært i bruk hos kunstforeningen gjennom et halvt århundre. Resultatet er et nytt møbel til den nye kunsthallen. Sofaen har fått et nytt lag – et tekstiltrekk med trykk fra et selektivt utvalg av øyeblikk fra kunstforeningens historie. Fra dette møbelet, som Aamås også kaller en scene, vil kunstneren holde en opplesning som utforsker emner som institusjon, ekko, hukommelse og overflate.
Spørsmål knyttet til arkivet som metode og tematisk innhold har vært relativt godt utforsket innen kunstfeltet de siste ti årene; er det noe i sammenkoblingen med et faktisk arkivmateriale som stiller de unge kunstnernes arbeider i et annet og interessant lys her?
Man kan si at vi i arkivdelen har tatt en «kunsthall-vinkling» på historien. Dette er ikke en historisk korrekt eller museal utstilling fra A til Å, men en fremstilling med fokus på milepæler, det personlige og personligheter. Man kan si at arkivdelen er mer konseptuell enn en standard historisk utstilling. Dette speiles også i publikasjonen som lanseres 12. desember. Her har Kristina Ketola Bore og Rene Josdal invitert skribenter med og uten kjennskap til kunstforeningen til å skrive om dens historie. For eksempel har Holly Pester basert sin tekst på en muntlig gjenfortelling av historien over telefon med Kristina, noe som har ført til en veldig interessant og annerledes vinkling. Slik sett snakker arkivdelen, publikasjonen og samtidskunstdelen veldig godt sammen.
Nettstedet Contemporary Art Stavanger åpnet nylig, og flere av de andre institusjonene i byen har fått nye ledere de siste årene. Opplever du at det er mye bevegelse og utvikling på den lokale kunstscenen for øyeblikket?
Ja, absolutt! Det skjer utrolig mye positivt i Stavanger. Det er veldig flott med gode kollegaer som Geir Haraldseth på Rogaland Kunstsenter og Hanne Beate Ueland på Stavanger Kunstmuseum. Det skjer også mye bra blant kunstnerdrevne gallerier som Studio 17 og Prosjektrom Normanns.
Kulturminister Thorhild Widvey skal åpne utstillingen i dag. Hvordan opplever du at arbeidet i Stavanger påvirkes av spenningen mellom nasjonale og regionale interesser og nedslagsfelt? Er du enig i den kritikken som ofte kommer fra Bergen om at alt som skjer i Oslo regnes for å være «nasjonalt» mens alt utenfor Oslo er «regionalt»?
Det vi gjør her på kunsthallen er jo internasjonalt! Flere av dem som arbeider med kunst i Stavanger ser ut over landets grenser, og jeg opplever at folk har store ambisjoner, noe som er veldig positivt. Det er naturlig at det som skjer i en hovedstad får større oppmerksomhet, men jeg ser på det som en fordel og et potensial å være i en mindre by – spesielt akkurat nå, siden det nå er mye bra som bygges opp i Stavanger.
