Marti Manen blir kurator for den 10. utgaven av Momentum – Nordisk biennale for samtidskunst, som åpner i Moss i juni 2019. For første gang i biennalens 20-årige historie er det én enkel kurator som har det kunstneriske ansvaret for utstillingen, som vil få tittelen Momentum 10 / The Emotional Exhibition. I tidligere utgaver har arrangøren Punkt Ø satt sammen kuratorteam på tvers av de nordiske landene.
Kuratoren og kritikeren Marti Manen er født i Barcelona i 1976 og bor i Stockholm, der han har jobbet som kurator for Statens Konstråd og de siste årenes avgangsutstillinger på Konstfack. Han startet kurator-karrieren som student på 1990-tallet ved å holde utstillinger i sin egen leilighet. Han har kuratert utstillinger på Konsthall C i Stockholm og Miró Foundation i Barcelona. I 2015 kuraterte han den spanske paviljongen på Veneziabiennalen, og han var medkurator for den finske Turkubiennalen i 2011. Manen har også gitt ut flere bøker, blant annet Salir de la exposición (To leave the exhibition) fra 2012.
Manen sier til Kunstkritikk at han i sine tidligere prosjekter har vært interessert i å reformulere tradisjonelle utstillingsformater. Det doble utstillingsprosjektet Telling Everything, Not Knowing How (2012) besto for eksempel både av en konkret utstilling på Centro de Arte Dos de Mayo i Madrid, og en utstilling i form av en roman, der 60 kunstverk utgjorde bærebjelkene i et fiktivt narrativ skrevet av Manen selv. Også Momentum-utstillingen vil ha et eksperimentelt utgangspunkt, forteller Manen.
– Med 10 Momentum-utgaver over 20 år har vi en historie å skue tilbake på. Gjennom årene har Momentum tilbudt publikum utallige opplevelser og har lagt grunnlaget for kunstnerisk arbeid. Jeg mener at vi iblant er nødt til å stoppe opp for å tenke over tidligere instanser av «nåtid». Jeg ønsker å sette noen konkrete verk fra Momentums historie i dialog med vår egen «nåtid» og nye produksjoner, sier Manen, som ikke vil nevne hvilke tidligere Momentum-verk det dreier seg om.
Du har gitt utstillingen tittelen Momentum 10 / The Emotional Exhibition. Hvordan ser du for deg at det følelsesmessige vil komme til uttrykk i utstillingen?
– Også dette er relatert til en bestemt idé om historien. De som tradisjonelt har skrevet historien har unngått det følelsesmessige. Det gir oss muligheter til å nærme oss historien kritisk ved å sette nettopp det følelsesmessige i fremste rekke. Jeg setter for eksempel stor pris på den queer-teoretiske tilnærmingen til historikeren Elizabeth Freeman. Det er viktig å merke seg at kunsten ofte har en fremtredende rolle i en slik alternativ historieskriving. Det skyldes at kunsten ikke tilbyr entydige budskap, men snarere åpner opp for sprang mellom nåtid, fortid og fremtid. Den feministiske historieskrivingen gir oss også muligheter til å reformulere genealogien for vår egen tid. Jeg synes det er interessant å se kritikken av historiografien i sammenheng med hvordan historien har blitt skrevet fra den hvite kuben. Hvis vi forsøker å føle utstillinger vil det kanskje gjøre oss i stand til å betrakte historien på nye måter.
