Kritikken av hva den vestlige kroppskulturen gjør med vårt kroppsbilde framstår som et bakteppe for forestillingens positive og optimistiske grunntone: En kjærlighet til kroppens mange bevegelsesmuligheter, dens naturlige forfall, og menneskets evne til å se det humoristiske i denne prosessen.
I det vi kommer inn i scenerommet blir vi tatt vennlig imot av Karstein Solli. Sammen med en av danserne deler han ut penn og hvitt papir til tilskuerne. For en skribent oppleves dette som betryggende, med penn og papir i hånd kan en forestående aktivisering av publikum neppe bli for skummelt. Vi blir bedt om å observere hverandre og kjenne på hvordan det føles å bli observert. Erfaringene skrives ned, og arket slippes på gulvet og inngår slik i forestillingens scenografi – hvite hemmelighetsfulle ark som inneholder hvert individs tanker og observasjoner.
Karstein Solli har lenge eksperimentert med objekter i scenisk sammenheng, dette viderefører han i Politics of Bodies. I tillegg til de hvite arkene finner vi en mengde andre objekter som benyttes aktivt i spillet og dansen: bildekk, sko, hvite kopper og tallerkener – og dessuten domineres rommet av ett hvitt kors som strekker seg fra fremre scenekant, til bakre scenegulv og opp til taket. Tross det dominerende korset opplever jeg ikke at verket tar opp religiøse spørsmål. Det er snarere allmenne problemstillinger om vår kulturs forståelse av og påvirkning på kroppen som behandles. I denne forståelsesrammen reduseres korsets funksjon til et lerret for lys- og videoprojeksjoner, og til et konservativt symbol som begrenser menneskekroppens mobilitet – mesteparten av spillet og dansen foregår på den 1,5 meter brede hvite stripen.
Personlig vitnesbyrd
 |
| Foto: Jan Tore Jensen |
Problemstillingene verket utforsker er velkjente og gir lite friksjon til allerede etablerte oppfattelser og kritikker av hva vår vestlige kroppskultur gjør med vårt kroppsbilde. Verket fungerer i den forstand ikke som provokasjon, men snarere som en påpekning av det urokkelige ved tingenes tilstand.
Forestillingen setter opp en rekke kontraster: den gamle kroppen kontra den unge; den forventede kroppsbeherskelsen i konservative borgerlige hjem, kontra friheten i leken; tradisjoner og ritualiserte handlinger, kontra improvisasjon og eksperimentering og den konstruerte idealkroppen kontra den naturlige kroppen. Dikotomiene er mange, og åpner sjelden for et nyansert bilde. Tematikken minner med andre ord mer om et personlig vitnesbyrd enn om et ønske om å sette i gang en diskusjon om temaene.
Tross verkets kjente tanker om kropp og kultur, behandles problemstillingene på estetisk fine og lett tilgjengelige måter. I grenselandet mellom dans, teater og performance blandes en enkel, men finurlig tekst med tydelige og sterke visuelle virkemidler. Blant annet inneholder verket den mest obskure sexscenen jeg har sett på lenge. Jeg skal ikke røpe mer – men det har bl.a. med tekopper å gjøre. Tekoppene brukes flittig til å symbolisere konservatisme, og i tillegg til sexscenen presenteres vi også for tekopp-bondage, hvor tekopper og tallerkener teipes til danserens kropp for å hindre kroppslig frihet. En gripende scene den unge danseren Kretovicova utfører med sår desperasjon.
Et påfallende særpreg ved forestillingens estetikk er fraværet av musikk. Lydene Solli tar i bruk er kun det som genereres akustisk gjennom stemme, pust, klakkende støvelheler, teservisets klapring, dekkenes fall og lignende. Grepet bringer aktørene nærmere publikum og understreker følelsen av å være vitne til et personlig vitnesbyrd. Denne følelsen får jeg i flere scener, da aktørene viser en sterk vilje og et engasjement for stoffet som virker personlig.
Allsidig ensemble
Solli har valgt et sterkt ensemble som formidler med humor og vennlighet. Roy Lie Jonassen har mangeårig erfaring fra både dans og teater, og dominerer med presisjon og scenisk tilstedeværelse. Professor i helsefag Gunn Engelsrud tilbyr fragmenterte tekstinnslag om verdien av å se og bli sett og om hvordan objektene kan forandre funksjon og mening alt ettersom hvordan mennesket forholder seg til dem. Hun entrer scenen med jevne mellomrom og fungerer som et kommenterende element. Disse sekvensene hakker opp dramaturgien og kunne med fordel vært skarpere både innholdsmessig og i utførelsen.
 |
| Foto: Jan Tore Jensen |
Disse to eldre kroppene står i kontrast til de to unge kroppene – danserne Beata Kretovicova og Sittibancha Bamphen. To sterke dansere som i Politics of Bodies får vist sin allsidighet. Vi har sett dem utføre danseteknisk vanskeligere og mer imponerende utfordringer tidligere, men jeg opplever at imponerende danseteknikk ikke er hovedpoenget i denne forestillingen. Snarere fremstår meningsinnholdet som det sentrale element, følgelig vektlegges dansernes evne til å uttrykke dette tydelig med både kropp og stemme.
Optimistisk
Går vi tilbake til begynnelsen hvor publikum ble oppfordret til å skrive ned sine erfaringer, kan en innvending være at dette virket i overkant skoleaktig. Det plaget imidlertid ikke meg der og da – jeg opplevde det som en fin måte å sette oss i stemning til det som skulle følge. Når aktørene helt på slutten av forestillingen samler opp arkene og leser utdrag høyt, settes jeg derimot tilbake på skolebenken – eller rettere sagt til dramatimen. Grepet er i overkant pedagogisk og forutsigbart, men føyer seg samtidig inn i det jeg oppfatter som en av forestillingens hovedagendaer: å se og ha omtanke for din neste. For selv om verket retter skarp kritikk mot verdens forståelse av og påvirkning på vårt kroppsbilde ser jeg det som et bakteppe for dets positive og optimistiske grunntone: En kjærlighet til kroppens mange bevegelsesmuligheter, dens naturlige forfall, og menneskets evne til å se det humoristiske i denne prosessen.
Politics of Bodies er siste del av en trilogi hvor forestillingene Politics of Singing, (2002) og Politics of Objects, (2004) er de foregående delene.
