Byen forsvinner under meg mens taxien sikksakker oppover fjellet, og plutselig ligger det tåke helt inntil autovernet. Jeg er på vei til Saksumdal Tempel, seksten kilometer utenfor Lillehammer sentrum, for å se Solveig Lønseths utstilling Vindr og auga. Visningsrommets mystiske navn og utilgjengelige beliggenhet, sender tankene mine til den amerikanske kunstneren James Turrells lefling med buddhistisk arkitektur i den permanente installasjon Open Sky på den japanske øya Naoshima. Lik Lønseth bruker Turrell primært det naturlige lyset som materiale. Men der Turrell i Open Sky begrenser lyset, går Lønseth helst andre veien og sysselsetter hele spekteret.
I Lønseths Kolo Kloro Komia, stilt ut på Fotogalleriets vårutstilling i 2018, lar hun en cyanotypemulsjon utfolde seg foran øynene til publikum ved hjelp av lyset fra vinduene i utstillingsrommet. Den fotografiske prosessen er ikke endelig, i stedet lar den fargene fluktuere i takt med solens bevegelse over himmelen. Kolo Kloro Komia er likevel i høyeste grad et fotografi, og det er delvis innrammet av en bit vindusbeslag fra ytterveggen. Aktivering av arkitekturen på stedet er òg betegnende for Lønseths praksis.
I det jeg trer inn i Saksumdal Tempel, et falleferdig uthus tilhørende det gamle småbruket der galleristene bor, slår denne hangen hennes til stedsspesifisitet meg umiddelbart. Vindr og auga er en installasjon som hovedsakelig bruker det lille visningsrommet som materiale. Ved første øyekast ser det simplistisk ut. I hvert av de tre rommene er én av rutene i vinduet erstattet med et glassarbeid. Bortsett fra varierende fargevalører, er de tre rutene relativt like i utformingen: et ugjennomsiktig rektangel rammer inn en semi-transparent sirkel. Det er straks fristende å benytte den sirkulære delen som et filter for å kikke ut av rommet. Like fort blir det tydelig at funksjonen er å henvise blikket i motsatt retning, mot utstillingsrommet.
Saksumdal Tempel er et visningsrom som forkaster den hvite kubens nøytralitet. Her er rommene fylt til randen av små og store fortellinger, som i likhet med den fotografiske prosessen i Kolo Kloro Komia, mangler begynnelse og slutt. Historiene som avtegner seg på veggene, i taket og på gulvet har sykliske egenskaper. De er pågående. Og det er denne biografiske arkitekturen Lønseths utstilling kretser rundt.
Flere vegger er brutalt åpnet, som ved påbegynt oppussingsarbeid, og blotter baksiden av ytterveggen med rester av vindpapp hengende i flerrer. Lag av maling i grønt, hvitt og gult, overlapper hverandre, her og der avbrutt av merker etter demonterte lysbrytere og stikkontakter. Store åpne hull i gulvet lar en se grunnmuren og videre ned til steinmassene i bakken under. Sirkler har formet seg på de få gulvplatene som fortsatt er intakte, av vann som har dryppet gjennom taket. Som besøkende finner man seg midt oppe i denne prosessen, og for hvert sekund en tilbringer der, tvinnes ens egen fortelling inn i den.
Det er lett å først anta at Vindr og auga er et rent soloprosjekt. Ved nærmere ettersyn blir det imidlertid klart at menneskene bak Saksumdal Tempel, Tarald Wassvik og Siri Leira, har vært avgjørende. Et visningssted for samtidskunst som i så stor grad er løsrevet fra det urbane fellesskapet, tvinges til å konstruere sitt eget sosiale økosystem. Det overfladiske blir fort patetisk her ute, samtidig som tanken får rom til å utfolde seg. Samtalen min med Wassvik etterlater inntrykket av at et åpent og kollektivt orientert tankesett kanskje er eneste veien å gå for å overleve og utvikle seg, uavhengig om man er kunstner eller bonde.
I samarbeid med Lønseth har Leira og Wassvik lagt til rette for en treveis kommunikasjon mellom visningsrommet, kunstobjektene og tilskueren. Saksumdal Tempel er et gammelt byggverk som blir sett av et kunstverk i samtiden. Men dette blikket er ikke dokumenterende eller dømmende; i stedet fungerer det som et objektorientert kamera som understreker de liminale kvalitetene i skjæringspunktet mellom den nye galleridriften og den gamle gårdsdriften. Sagt mer konkret: Lønseths linser bringer frem rommets potensiale som et sted for kulturutveksling på tvers av yrker og stedstilhørighet.
