Det nomadiske galleriet Danger Museum ble startet opp i London i 1998 av kunstnerduoen Øyvind Renberg fra Norge og Miho Shimizu fra Japan. I «Multiple Choices – All of the Above» har de invitert med seg Ana Linnemann og Alex Villar som begge er oppvokst i Brasil til å stille ut i Oslo Kunstforening. Selv deltar de med installasjonen Art of Cheese som inkluderer en LP-plate med det koreanske bandet Fortune Cookie og et bord designet av den svenske kunstneren Markus Degerman.
Med all fokus pressemeldingen legger på de forskjellige nasjonalitetene som deltar kan det virke som om utstillingen er et bidrag til Mangfoldsåret 2008. Ikke noe galt i det i grunnen, men uten at blir helt klart om det er det som er intensjonen, gir utstillingen et bestemt inntrykk av at multikultur, globalisering og mangfold kun kan bety homogenisering av kunstneriske uttrykk. Jeg hadde forventet et vibrerende og energisk spill mellom mainstream og local flavour, mens her er den lokale smakstilsetningen stort sett nedtonet. Det resulterer i ganske forutsigbare kunstneriske løsninger.
Migrasjon
Et veggtapet av Danger Museum og lyden av Fortune Cookies afrorytmer er det første som møter en. Musikken fungerer avslappende på kroppen og binder verkene sammen i en slags filmatisk helhet. I rommet står det et bord med en platespiller som godt kunne vært et masseprodusert Ikeabord, men som er designet av Markus Degerman. Og hvis platespilleren står kan man sette den igang selv, et minimalt innslag av interaksjon i utstillingen.
Tapetet har Danger Museum laget med utgangspunkt i fotografier og malerier fra en reise i Brasil sammen med Fortune Cookie. Det handler om migrasjon, et hot tema om dagen, og om utveksling av kulturelle opplevelser. Resultatet er klisjéfylte bilder av en mann med gitar, en delfin, skyskrapere, en telefonboks, en sommerfugl og noen blomster. Backpacking i Brasil er tydeligvis ikke noe særlig forskjellig fra interrail i Europa, og sånn sett kan installasjonen leses som en kritikk av en globaliseringsprosess som utjevner individuelle og kulturelle forskjeller.
Verket synes å antyde at alle blir anonyme i den globale økonomien, lokale identiteter forsvinner, kulturen blir én. Musikken understøtter en slik påstand siden den består av en sammensetning av stilarter, rytmer og instrumenter hentet fra vidt forskjellige geografiske steder og musikalske kontekster. Alle kulturelle tegn kan byttes ut med hverandre. Individuality is nothing. Context is everything.
Underfundig
Anonymiseringen fortsetter i Ana Linnemanns tre «usynlige» verker. Arbeidene skriver seg inn i en tradisjon som spiller opp mot gallerirommet og hvor skillet mellom kunsten og rommet rundt blir utydelig; en vase på bordet, en halvfull Coca-colaflaske på en stabel med kunstbøker og et fruktfat på en av kontorpultene. I Oslo Kunstforening blir de synliggjort ved at de gjør en overraskende bevegelse, vasen spinner plutselig rundt, flasken tar en runde over bøkene og appelsinen hopper.
I utgangspunktet er jeg lite begeistret for kunst som befinner seg i en slags twilightzone mellom galleristaffasje og kunstverk fordi den typen arbeider veldig ofte ligner på hverandre. Hos Linnemann er det helt hverdagslige objekter som benyttes og målet er å gjøre det vante overraskende. Denne fremmedgjøringen av det vante er blitt et velbrukt grep i kunsten. Det er underfundig og småmorsomt, men fort glemt.
Kontorlandskap
Videoen Overtime av Alex Villar får meg til å trekke på smilebåndet. Projeksjonen er bygget inn av lettvegger som man kjenner fra kontorlandskaper, og videoen, som stort sett består av stillbilder, foregår i en kontorbygning. Verket blir så og si trukket ut av videoen og inn i galleriet. Ganske smart, ikke minst siden Oslo Kunstforening har kontoret sitt i et åpent landskap midt i galleriet.
Villar undersøker tomrom og mellomrom i en kontorbygning. Kunstneren ikledd hvit skjorte, sort dressbukse og sko blir plassert på steder som vanligvis er ubrukt rom. Nederst i klesskapet, mellom baksiden av en åpen dør og veggen, oppi en arkivhylle. Men kritikken av kontorlandskapets strukturer oppleves som godt brukt, humoren til tross.
None of the above
Navnet Danger Museum gir visse forhåpninger til en eksplosiv, overraskende og aggressiv utstilling, en sosial og politisk fare, en kunstnerisk terrorhandling. Og med tittelen «Multiple Choices – all of the above» skulle man kanskje ventet et konglomerat av uttrykk, en fest for sansene og stimuli for intellektet. Dessverre er kunstverkene for anonyme, og kanskje for få, til å gi en følelse av mangfoldig utvalg.
Denne utstillingen er kjedelig og uengasjerende. Uten brodd, ingen sterke estetiske virkemidler eller pirrende konsepter. Rett og slett intetsigende. Og akkurat nå, i en lokal, eksplosiv kunstscene forsvinner den fort i glemmeboken.
Gud vilken fördomsfull kritik. Vad hade du väntat dig sambatrummor och lite t&a? Bara för att konst är från brasilien måste den väl inte se annorlunda ut? Det är ju det som är poängen. Problemet är ju att vi med vår fördomsfulla blick förväntar oss att det inte ska se ut som “vår” konst, samtidigt som vi inte accepter “dem” om det inte ser ut som vi vill. Snacka om moment 22. Snacka om imperialism. Droppa det där med konglomerat och sök likheter istället för skillnader. Och glöm inte att likheter inte är detsamma som urvattnat seven-eleven problematik (typ att det är ok att seven-eleven finns i oslo men syns den i Goa så tycker man att det är hemskt för att den “indiska kulturen snart är ett minne blott”).
Relax in the stress