A Fiesta of Tough Choices – Contemporary Art in the Wake of Cultural Policies, Torpedo Press, 2007
I A Fiesta of Tough Choices undersøker kunstnere, kuratorer og teoretikere multikulturalismen i den globaliserte tidsalder.
(Available in english here >>)
I Torpedo forlags essaysamling, som dokumenterer den IASPIS-organiserte utstillingen og seminar-rekken «A Fiesta of Tough Choices» undersøker en gruppe kulturprodusenter – kunstnere, kuratorer, teoretikere – multikulturalismen i den globaliserte tidsalder. Selve tittelen på seminar-utstilling-bok konfigurasjonen er verdt å reflektere over. Det spanske ordet «Fiesta» henviser til en religiøs fest og høres i sammenhengen ut som en feiring. Foreslår bokas redaktører at det burde være morro å ta «vanskelige valg», så lenge de taes med kritisk distanse?
Bidragene har et vidt spenn: Peter Geschwinds serie fotografier av en gutt som spiller tromme, Edda Mangas analyse av etniske forskjeller i nyere svensk historie, det konseptuelle kunstverket Feral Trade Catering av Kate Reich, Timothy Brennans essay «The Sublimation of Poverty», en serie intervjuer med innbyggere i Addis Ababa av kunstneren Loulou Cherinet og Hito Steyerls essay «From Ethnicity to Ethics». I tillegg fines også dokumentasjon av nettkunst-prosjektet Bioswop.net av Natascha Sadr Haghighian, Jonathan Harris oversikt over europeisk kulturpolitikk, The Revolutionary Word Experiment av Mans Wrange og Tirdad Zolghadrs kuratoriske statement i forbindelse med prosjektet Ethnic Marketing.
For en kritiker med amerikansk bakgrunn er det slående at all den kritiske refleksjonen i dette prosjektet ble gjort mulig av the Visual Arts Fund. Dette fondet er en gren av Arts Grants Committee, som representerer selve det system mange av bidragsyterne mener opererer med et tomt begrep om kulturell diversitet. Dette fenomenet – at staten støtter kritiske kunstprosjekter – er ganske uvanlig innenfor amerikansk kunst- og – kulturpolitikk, hvor diversitet tar en ganske annen form enn i Europa. Men ser vi bort fra spenningene som ligger i offentlig finansierte kritiske praksiser er et større spørsmål hvor effektivt kunst og kultur egentlig er som aktivisme. Eller, for å være rettferdig med forfatterne, kunstnerne og kuratorene er det et større spørsmål som framtrer: hvilken innvirkning har intellektuell og avantgardistisk kulturproduksjon på et mindre spesialisert publikum som forholder seg til et helt annet sett av vanskelige valg?
Edda Mangas «Multiculturalism and the Farewell State – The Case of Sweden» gir et omriss av den svenske ideen om velferdstaten som å skape et «godt hjem» for det svenske folket, slik den ble unnfanget av Per Albin Hansson, svensk statsminister fra 1932 til 1946. Manglene i denne likhetsvisjonen, skriver Manga, er at den ble skapt for det svenske genetiske samfunnet, og ekskluderte alle som var mindre «skikket» eller «unormale».
Hito Steyerls «From Ethnicity to Ethics» går ut over den svenske sammenhengen og ser nærmere på det han refererer til som «etnisk markedsføring» i Bosnia, der en rekke språk brukes parallelt av samfunn som lever i tett nærhet under ulike økonomiske forhold. Steyerl beskriver deretter sitt prosjekt Archive of Lost Objects, som handler om å spore opp kulturelle artefakter som er blitt borte og å gjenskape dem, med et spesielt fokus på Sarajevo filmmuseum, der valgene om å restaurere enkelte filmer framfor andre er utpreget politiske. Den tyske kunstnerens prosjekt har en parallell i amerikaneren Michael Rakowitzs siste utstilling «The Invisible Enemy Should Not Exist» der han bruker arabisk matemballasje for å forbedre kunstgjenstander som er stjålet fra Nasjonalmuseet i Bagdad.
Enda tettere på Steyerls cinematiske undersøkelse er Theo Angelopoulos film Odyssevs blikk fra 1995, der den greske filmskaperen følger en gresk filmskaper i eksil som reiser på kryss og tvers av Balkan på jakt etter tre tapte ruller av en film av Manakisbrødrene, fotopionerene som introduserte filmen til Balkan på begynnelsen av det 20nde århundre. Både Angelopoulos and Steyerl tar i bruk filmens dokumentariske potensiale for å oppspore og redde vitale kulturprodukter før de dør ut som følge av nedbrytningen av filmarkivene.
Steyerl og hennes samarbeidspartner Boris Burdens forskning avslørte at en rekke ruller fra de månedlige filmjournalene som ble vist før hovedfilmene på kinoene under den annen verdenskrig var blitt borte. Historien blir interessant når Steyerl spør direktøren for filmmuseets arkiv hvilken del av de bortkomne filmene som burde rekonstrueres. Svaret hennes er en scene fra en film som dokumenterer kvinnelige analfabeter som lærer seg alfabetet. Så vanskelig som det enn måtte være å finne ut hvorfor akkurat disse delene av filmjournalene er blitt borte: De etiske dimensjonene som ligger i produksjonen av etnisitet – gjennom utdanning (eller mangelen på utdanning), lingvistiske dimensjoner, religion og økonomiske barriærer – blir mer levende ettersom lag av historie kommer til syne ved å utelates. I respons til denne filmforskningen gjør Steyerl seg til talsmann for en ny lese- og skriveopplæring der et nytt språk om frigjøring læres.
Bidraget som addresserer multikulturalisme som problematisk begrep mest direkte er sannsynligvis Loulou Cherinets. Hun har laget Interview Series, en video fra Addis Ababa der hun stilte enkle men poengterte spørsmål til mennesker i nabolaget hvor hun bodde som kunststudent: Hvor kommer du fra? Hvor lenge har du bodd her? Hvordan liker du deg her? Svarene, i boken plassert sammen med fotografier av intervjuobjektene, avslører en god del når det gjelder vestlige forestillinger om individ og geografi (sted). De fleste av de som blir dokumentert i prosjektet er etiopisk født. På spørsmål om hvor de kommer fra svarer mange «fra min mors mage». Mange refererer til Etiopia som en vakker kvinne. På den ene side kommer det fram velkjente og familiære referenser til nasjonalisme i flere av svarene. På den annen side uttrykkes den nasjonalistiske dragningen veldig forskjellig fra hvordan den svenske nasjonale identiteten ble beskrevet i Edda Mangas historie om den svenske velferdsstaten. Etioperne svarer jo ikke på spørsmålene med utgangspunkt i at man skulle være forskjellig, for eksempel mer eller mindre skikket for deltagelse. Hvis Cherinet’s kunstverk skulle fungert empirisk, (noe den som et kunstverk ikke trenger å gjøre), kunne en komparativ tilnærmelse til beboerne i et europeisk land bare så alt for enkelt belyst disse forskjellene videre.
Tilbake til den språklige innrammingen av A Fiesta of Tough Choices. Tøffe valg finnes i overflod i diskusjonene som er samlet i denne boken. Det antydes hvordan man kan overskride begrensningene i en nasjonal og etnisk bygging av identitet. Og det undersøkes om man virkelig kan leve midt oppe i kulturelle forskjeller i den grad Homi Bhabha foreslår i The Location of Culture: at man ikke trenger å være undertrykt eller normalisert, men snarere frigjort. Og til slutt, hvordan man kan finne et språk for frigjørelse.
