Tillit er et nyliberalt moteord

På Økernsenteret i Oslo krasjer ønsket om offentlig kunst som en egenverdi med eiendomsutviklingens vektlegging av bytteverdi.

Økernsenteret 25. august 2009. Foto: Vidar Iversen.

For et par år siden tok jeg og en venn bena fatt og gikk langs motorveien ut av Oslo sentrum mot Økernsenteret. Det var en rolig søndag, og vi satt oss ned på bakken med ryggen lent mot fasaden. Bak oss var Økerns kjente og forlatte høyblokk, foran oss, den tomme parkeringsplassen, hvor en diger sort SUV kjørte frem og tilbake med brå bremsebevegelser og en stor L klistret på bakruten.

Med et par pils i lomma kan en modernistisk etterlevning bli en attraksjon. Denne gangen var det snakk om gravøl. Bygget hadde stått tomt siden 2015, og representerte ikke bare en sosialdemokratisk epoke som var forbi. Det forlatte høyhuset var på dette tidspunktet planlagt jevnet med jorden for å bane vei for et nytt kjøpesenter.

Kort tid etter ble imidlertid bygget vedtatt bevart og skulle nå inngå i de kommersielle planene for området. På området skal det snart komme 1200 nye boliger og 100 000 kvadratmeter næring, handel, kontor og tjenester. «Den nye hovedstaden øst i Oslo» kunngjør utviklingsselskapet Økern Sentrum ANS, som igjen er eid av Steen & Strøm og Storebrand.

Før renovasjons- og bygningsarbeidet tar til, kan vi i dag se Lars Ø. Rambergs kunstverk Tillit (2023) lyse med sine versaler gjennom møysommelig utvalgte vinduer i blokka. Verket inngår i kommunens kunstordning «Kunst i offentlig rom og byutvikling i Hovinbyen», et samarbeid mellom Kulturetaten og Kunst i offentlige rom (KORO). Det er ikke overraskende at utviklerne har åpnet dørene for Studio Ramberg: bokstavene setter stedet på kartet.

Ramberg er tidligere kjent for et annet versalverk (Palast des Zweifels, 2005), med ordet «Zweifel» (tysk for «tvil») skrevet over det forhenværende DDRs hovedkontorer Palast der Republik i Berlin, et modernistisk bygg som da neonbokstavene til den norske kunstneren klatret opp på taket, var del av en heftig diskusjon om sanering. Tvilen til tross ble bygget revet til fordel for å gjenreise et barokkpalass som stod der før, men som ble ødelagt under andre verdenskrig. At Økernsenteret ikke ble revet, er et fremskritt, men bør dessverre ikke åpne for tillit til utviklerne.

Ramberg er uenig. Sitt lengere kunstneriske opphold på Økern har han omtalt som «en trojansk hest». Målet er å skape «en fremtidig bydel med faktor X», og fremgangsmåten er å initiere en dialog med utviklerne og kommunen for «å sammen lage en grøt eller en kake som ville smake annerledes om vi hadde gjort det hver for oss». Kunstneren har blant annet arrangert fredagspils, som han også omtaler som «et hemmelig underground party hver fredag» hvor drømmer for stedet har blitt diskutert. I et intervju med en lokalavis sier Ramberg: «I den norske kulturen er graden av TILLIT [sic] ekstremt høy … Til tross for at Norge har høy tillit generelt, så har tilliten til Økern og resten av Hovinbyen vært ekstremt lav … Derfor ville jeg jobbe med å bygge tillit på og til Økern. Lysinstallasjonen belyser begrepet tillit helt direkte».

Mistankens hermeneutikk

Hva som virker å ha gått kunstneren hus forbi – eller kanskje ikke – er at tillit er et av de fremste moteordene på høyresiden. Det arrangeres utallige konferanser med tillit som tema, kunstner Ramberg deltok selv på en arrangert av Design og Arkitektur Norge (DOGA) i 2020. Det er særlig den høyrevridde tenketanken Civita som står i bresjen, de kan fortelle oss at Norges fordel ikke er sosialdemokratiet, men tillit blant borgerne. Tenketankens leder, Kristin Clemet, skriver i teksten «Tillit, kontroll og velferd» at det var Sjur Lindebrække, leder av Høyre på 1960-tallet, og hans idé om «tillitspolitikk» som overtalte henne til å velge høyresiden. Der venstresiden har mistillit til sivilsamfunnet og kapitalister, utviser høyresiden godtro til at de gjør det beste for alle. Bare ikke mottagere av velferdsordninger, legger Clemet til, de må vi visst ha mistillit til for å skape tillit til statens finanser.

Lars Ramberg, Tillit, 2023. Foto: Oslo kommune.

Relatert til dette finner vi en ofte uttalt idé hos Clemet om at vi ikke skal «betvile» ulike aktørers «motiver». Da Sosialistisk Venstrepartis forhenværende leder Audun Lysbakken påpekte at «aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottagere har vært en fast valgkampsak for Høyre i årevis» og at årsaken var at plikten bare var «et utspill for å spille på myten om late fattigfolk», svarte Høyres forhenværende minister Clemet: «Er det blitt mer eller mindre vanlig å argumentere med at politiske motstandere har skjulte og slette motiver fremfor å anta at de har andre, men like legitime, verdier, holdninger og meninger?»

Med andre ord vil Clemet kaste «mistankens hermeneutikk» på historiens skraphaug. Hermeneutikk betyr fortolkningslære, og med å legge til «mistankens» foran begrepet viste den franske filosofen Paul Ricœur (Emmanuel Macrons mentor) nedsettende til kritiske tankeretninger som leter etter bakenforliggende årsaksforklaringer på hva som skjer (strukturer) eller sies (ideologier). Ettersom høyresiden representerer de bemidlede – og også er økonomisk støttet av dem – har de alt å tjene på å utelate snakk om interesser i politikken. Istedenfor interessekamp, bør politikken heller handle om «Nye ideer og bedre løsninger», som det het i Høyres valgkamp i 2013.

Gitt at den økonomiske ulikheten øker, har vi imidlertid god grunn til å vise mistillit til dagens politiske regime. Dette gjelder særlig i en urban sammenheng, hvor nyliberalismen Civita fronter er svært tilstedeværende i form av mektige eiendomsinteresser, hvor ulikhetene er svært tydelige og hvor eiendomsprisene stiger i fravær av sosiale reguleringer som ble fjernet på 1980-tallet. Der det offentlige tidligere stod for planleggingen, er det private aktører som gjør det nå. I dette regimet viser Plan- og bygningsetaten mer en nok av tillit til utvikleres innsendte planer, og krever altfor lite. Gitt at det nyliberale byplanregimet ikke jevnes med jorden, har vi all grunn til å så tvil om eiendomsaktørers motiver. De sier de skal ta vare på Økerns unike identitet og sosiale mangfold, men hvor mye mangfold får vi egentlig uten ikke-kommersielle boliger, kollektiv eiendom, leiereguleringer, og kommunale boliger?

Egenverdi og bytteverdi

Det er for øvrig ikke bare Civitas tillitspolitikk vi kan se Rambergs kunstverk i lys av, men også uttalelsene til Truls Ramberg, kurator i KORO med ansvar for by- og stedsutviklingsprosjekter. I en rekke filmer og intervjuer har han satt søkelys på samarbeid mellom utviklere og kunstnere. «Da jeg begynte å jobbe i KORO syntes jeg det var veldig store likhetstrekk mellom en del av det som foregikk i kunstfeltet og mye av det som skjedde i byutviklingsfeltet. Men det slo meg at det var lite utveksling mellom de to», sier han i et intervju med tittelen «Når kunst bygger byer».

Det er uvisst hva disse «likhetstrekkene» er, men på et spørsmål som vedrører mulige utfordringer med denne form for «brobygging», svarte kuratoren slik: «I kunstfeltet handler det mye om at kunstnere ikke vil oppfattes som instrumentelle. Kunsten skal være helt fri. Det er en utfordring at mange kunstnere ikke vet hvordan de skal gå inn i byutviklingsoppdrag, og mange oppdragsgivere vet heller ikke hvordan de skal få kunstnerne inn.» Dessuten er det et problem at kunst fra utbyggernes side anses som et bryderi som krysses av til slutt, som han påpeker et annet sted.

Kurator Rambergs prosjekt om å smi sammen kunst og byutvikling kan sies å inngå i KOROs egen utviklingsbane, om enn på en særegen måte. «Utsmykkingsfondet for nye statsbygg» ble stiftet i 1976 «som et svar på kunstnerorganisasjoners krav om samfunnsmessig bruk av kunst». I 2007 byttet organisasjonen navn til «Kunst i offentlige rom» (KORO). Ifølge nettsiden til KORO «gjenspeiler [dette] en vridning mot kunstens egenverdi, og at kunsten som produseres i dag – også av KORO – ikke er forventet å være forskjønnende». Dessuten: «Kunsten kan og få lov til å berøre kontroversielle temaer, være institusjonskritisk og åpne for dialog og involvering.» Både kurator Ramberg og kunstner Ramberg synes å vektlegge «dialog og involvering», og i mindre grad å være «institusjonskritisk» og berøre «kontroversielle temaer».

Lars Ramberg, Palast des Zweifels, 2005. Foto: Andreas Praefcke.

Det er en hårfin balansegang kunstnere må mestre i dette kunstlandskapet. Vel å merke skal de slippe å lage oppbyggelig, sosialdemokratisk dekor i KOROs vending, men nyliberalismen har vist seg svært effektiv hva gjelder å nøytralisere institusjonskritiske og involverende stemmer. Med fare for å slå inn åpne dører, må det noteres at hva kunst i «offentlig» rom gjelder, så er det uansett ikke alltid så lett å realisere «egenverdi» gitt hvor sterkt eiendomsaktører er opptatt av å realisere bytteverdi. Ekstra vanskelig blir dette selvsagt når vi både på og mellom linjene hos begge Rambergene ser mye tillit til aktørene de samarbeider med.

Målet er likevel ambisiøst, men klarer Studio Ramberg å bidra med en «X-faktor» til den forestående utviklingen av Økernsenteret? Klarer en kunstner å endre premissene satt av kuratorene, det vil si de private utviklerne som vel å merke hadde tvil nok til å la Håkon Mjelvas modernistiske høyblokk fra slutten av 60-tallet stå, men likevel med sitt profittmotiv planlegger en «urban» kjøpesenterkultur?

Tro og tvil

Der utsiden skriker «tillit!», er det imidlertid tvilen som råder på innsiden. Der kan vi i disse dager se Døden på Oslo S, som regissør Simen Formo Hay og Nationaltheatret har satt opp. Mens publikummet venter på at det klassiske teatret i sentrum pusses opp, kan det nå oppleve noe annet «på byens østkant», som teatersjef Kristian Seltun spent fortalte fra scenen på premieredagen. Det gamle shoppingsentret i første etasje er i anledning skuespillet tilgriset med graffiti og forsøkt omskapt til en nedslitt sentralbanestasjon på 80- og 90-tallet. Den som hadde råd, kunne kjøpe en pils til 2023-priser: 109 kroner.

Målet, har regissøren uttalt, har vært å vise «hvorfor byen bør være mer nedtagga, forsøpla og shabby», samtidig som han er redd for å «svikte» undergrunnskulturen ved å gjøre den kommersiell: Et raskt blikk på publikum gjør deg straks klar over at selv om det ser slik ut, befinner du deg ikke i okkuperte lokaler. Regissør Hay lot heller ikke ironien gå uaktet hen på premierekvelden: «Det er dumt», vedkjente han fra scenen, «at det er Nationaltheatret som står for denne oppsetningen». Bygget burde ifølge ham vært åpnet for «andre aktører». Problemet er bare at målet til en eiendomsutvikler er å ikke slippe til «andre» aktører, uansett hvor store visjonene til kunstneren Ramberg er om å overtale dem. Kapitalens mål er enkelt sagt høyere avkastning, ikke en mer sosial og spennende by.

Konklusjonen bør imidlertid ikke være moralisme: Hay bør ikke være så hard mot seg selv. Problemet i dag er nettopp at politisk debatt i altfor stor grad er preget av idealistiske drømmer og moralske termer som tillit og skyldfølelse (bidrar jeg til gentrifisering?) Det vi heller trenger, er en abstrakt og mistenksom diskusjon om de kapitalistiske strukturene som skaper byen. Deretter trenger vi kollektiv handling for å endre strukturene. Hays stykke, viet dem eiendomsutviklerne forakter mest, rusbrukere, og den styggfine scenografien, viser oss imidlertid at andre byrom enn kjøpesentret er mulig.

Ironien er bare at en slik urban væren var til stedet på Økern før eiendomskapitalistene kom og begynte å invitere kunstnerne inn. Ettermiddagen jeg og min venn satt og solte oss på parkeringsplassen med hver vår pils, var forfallet der, og stedet syntes så full av muligheter. Hva hvis, tenkte vi. Nå er derimot stedets skjebne satt. Samtidig, steders skjebne kan i likhet med våre egne liv endres. Det krever imidlertid at vi legger fra oss den naive tilliten.

Fra Nationaltheatrets oppsetning av Døden på Oslo S på Økernsenteret, regi Simen Formo Hay. Her Flo Fagerli i rollen som Lena. Foto: Erika Hebbert.