«Jeg fortalte ham at jeg kjente nok av jenter i Amsterdam som ville ha sex med den berømte forfatteren bare av nysgjerrighet, og at jeg kunne arrangere oppholdet for ham om jeg fikk tillatelse til å filme alt». Utsagnet kommer fra kunstner og regissør Stefan Ruitenbeek, i traileren til en kortfilm som foregir å dokumentere forfatteren Michel Houellebecqs seksuelle eskapader på et hotellrom i Amsterdam.
Traileren var inntil nylig tilgjengelig på nett, men er nå trukket tilbake, ettersom Houellebecq og hans kone angivelig har gått til søksmål for å stoppe filmen. Den planlagte premieren 11. mars er utsatt. Ekteparet Houellebecq hevder de er feilaktig fremstilt og at filmen ikke er blitt som avtalt. Slike kontroverser er typiske for Keeping it Real Art Critics’ (Kirac), kunstnernavnet til Ruitenbeek og samboeren hans Kate Sinha. Kortfilmen (eller episoden, som Kirac ynder å kalle filmene sine) med Houellebecq er parets 27., og kontroversene den har gitt opphav til, er etter hvert blitt en regel: Kirac går ikke av veien for å lure de som opptrer i filmene deres inn i kompromitterende situasjoner, eller tråkke ut i samtidens mest opphetede diskusjoner, hvilket har resultert i kanselleringer og anklager om sexisme og rasisme, samt angrende bidragsytere oppløst i tårer og raseri.
Ruitenbeek og Sinha har laget videoer under navnet Kirac siden 2016, med faste gjesteopptredener av kunsteren Tarik Sodouma. De første episodene varer i rundt 15 minutter og finner sted på museer i Amsterdam, som De Appel og Stedelijk. Gjennom Ruitenbeeks håndholdte kamera ser vi Sinha posere som flink og skolert mens hun syrlig kritiserer kunsten. En tilbakevendende skyteskive er sosialt engasjert kunst som pakker gode intensjoner inn i et modernistisk formspråk, og som ifølge Sinha og Ruitenbeek bruker påtale av urettferdighet for å høste offentlige støttemidler, sirkulere i det internasjonale museumsmarkedet og øke i verdi.
Denne kritikken er relativt forterpet, og til tider ignorant. Episode 7., Indigenous Flags and Modernism (2017), finner for eksempel sted under Documenta 14 i Athen, der Sinha stopper opp ved Synnøve Persens arbeider med forslag til samiske flagg, og omtaler henne som kunstnerisk fantasiløs og «eskimo». Samtidig går Kirac også tett på kunstverkene de kritiserer. Persens flagg beskrives samvittighetsfullt og i detalj. Det er arbeidets kombinasjon av geometrisk formalisme og aktivisme Sinha mener er problemet. De abstraherte flaggene argumenterer for samisk suverenitet. Denne overinvesteringen i et politisk budskap mangler fantasi og svikter, hevder Sinha, kunsten som en estetisk erfaring.
Senere har episodene beveget seg ut av utstillingene, og dreier seg heretter i mindre grad om kunstobjekter enn om å regissere sosiale konfrontasjoner med kunstverdenens aktører og om samtidens polariserende temaer. I disse konfrontasjonene gir det håndholdte kameraet Kirac journalistisk legitimitet, men den utleverende agendaen ligger hele tiden på lur. Kameraet forfølger intervjuobjektene, mange gir ikke samtykke til å bli filmet, men fortsetter likevel å snakke med kameraet til stede. Konfrontasjonen presser frem ubehag, intervjuobjektene blir selvbevisste og mister kroppslig kontroll. De gjør seg til, kommer med følelsesladde utbrudd eller mister tråden, ufrivillige grimaser bryter frem, og i farten glemmer de sine politiske og kunstneriske argumenter. Deres overbevisninger var ikke så solid funderte, viste det seg.
Materialet kryssklippes med tekstplakater, opptak fra tidligere episoder og andre scener som forstyrrer kronologien. I tillegg ser vi enkelte av aktørene kommentere sine egne opptredener, samt scener fra Sinha og Roitenbeeks hjem, der de i intime omgivelser, ved kjøkkenbenken eller under dyna, samvittighetsfullt, lærd og til tider poetisk diskuterer situasjonene de har skapt.
I den så langt mest beryktede episoden (23), Honeypot (2021), er den uttalte ambisjonen å reparere gapet mellom høyre- og venstrepopulistiske synspunkter gjennom et seksuelt stevnemøte mellom den konservative filosofen Sid Lukkassen, som har gitt nederlandske incels en akademisk stemme, og den venstreorienterte studenten Jini van Rooijen. På forhånd uttrykker begge parter begjær etter det den andre representerer: hun vil ha en sjåvinistisk mann, han vil ha en naiv og idealistisk studine. Men selv om begge kaster klærne, lever ikke Lukkassens sjåvinisme opp til Jinis fantasier. Han famler seg frem i et ytterst pinlig forspill og den seksuelle energien uteblir.
Lukkassen roter seg inn i en seksuell situasjon som er langt mer kompleks enn de sjablongaktige teoriene om begjær som han selv har hostet opp. Det er når han ikke klarer å omsette sin egen filosofi til praksis at filmen blir en ydmykelse, og i en gråtende telefonsamtale, gjengitt i filmen, forsøker han å trekke samtykket sitt til at materialet kan vises. Kirac rygger altså ikke tilbake fra det etisk problematiske, snarere oppsøker de det. I en tidligere episode (9), Who’s Afraid of Harvey Weinstein (2017), reflekterer Sinha over seksuelle overgrep. Kontroversielt nok hevder hun kvinnene som ble med opp på Harvey Weinsteins hotellrom var ofre for et misforhold mellom deres seksuelle fantasier og en stusselig, usexy virkelighet. Ifølge Sinha fantaserte Weinsteins kvinnelige ofre om å bli begjært av den mektige filmprodusenten, men da de isteden ble vitne til hans patetisk selvmedlidende skikkelse, forvandlet situasjonen seg til et narrativ om overgrep.
Det er ikke vanskelig å finne innvendinger mot Sinhas provokative hypotese. Likefullt representerer den en generell vilje til å tenke mot den ofte forenklende moralismen i den offentlige seksuelle diskursen. Provokasjonen har dessuten en intim kvalitet som forsterker Kiracs appell; Sinha snakker fortrolig, lokkende til kameraet, og vekker et begjær etter å delta i parets relasjon og samtaler. Denne fortroligheten, hjulpet av filmenes pornografiske scener, opphever sømmelighetens regler. Filmene gjør oss til kikkere og vikler oss inn i et obskønt fellesskap der uhørte teorier og krenkende ord er tillatt. Denne rett-fra-levra-strategien kjennetegner høyrepopulistisk retorikk, og blir gjerne skydd av alle som tar sin egen posisjon i kunstverdenen noenlunde seriøst. Kirac er imidlertid illojale mot programmet for kunsten som underligger denne konsensusen – og holder fast ved ideen om kunsten som et sted for å tenke og skape hinsides moralske hemninger. Det ligner et manifest også Houellebecq kunne skrevet under på.
