Til Club Méditerranée på verseføtter

Hvert tiår har sitt eget utvalg av omreisende teoretikere som flakker mellom kunstakademier og museumskonferanser for å kolportere tidsåndtreffende tankekram. For øyeblikket er sortimentet til den italienske aktivisten og forfatteren Franco Berardi blant det som faller best i smak. Berardi har i lengre tid vært en viktig inspirasjonskilde for aktivister på venstresiden. Den økte oppmerksomhet om tekstene hans i etterkant av Occupy-protestene, har bidratt til at han nå har etablert seg som en toneangivende tenker også i kunstverdenen. Han er en slags hoffteoretiker for kretsen rundt tidsskriftet E-Flux Journal, og han siteres stadig oftere i kunstinstitusjonenes pressemeldinger. I løpet av det siste året deltok Berardi på poesifestivalen Audiatur i Bergen og foreleste på Kunstakademiet i Oslo to ganger. Med årets oversettelse av Opprøret. Om poesi og finans fra Forlaget Attåt og Audiatur har vi anledning til å lese Berardi på norsk. Fortjener han plassen som kunstverdenens nye teoretiske koryfe?

Opprøret består av en nokså usammenhengende serie strøtanker nedskrevet i 2011, i en periode da opprørsånden for alvor bredte seg over Europa. Det er mange interessante idéer her, for all del, men før man rekker å følge en av Berardis tankestrømmer, har han allerede hastet avsted etter et nytt innfall eller «fluktlinje» (for å si det med en av bokens mange Deleuze- og Guattarismer). Med litt velvilje kunne man si at boken er en montasje eller et impresjonistisk skissehefte, men sannheten er nok at Opprøret er en kveil av løse tråder som er publisert uten synlige spor av en redigerende redaktør. Det må bemerkes at det er originalutgiveren Semiotext(e), og ikke de norske forleggerne som må klandres for dette.

Berardi («Bifo» blant tilhengerne) ble født i Bologna i 1948. På 1970-tallet ble han involvert i den italienske marxistiske «arbeiderautonomien», Autonomia Operaia, en bevegelse bestående av studenter og arbeidere som var uavhengige av fagforeninger og moskvavennlig partikommunisme. Gruppen var opptatt av arbeidsnekt og selvorganisering, og skilte seg fra andre marxister gjennom sine ironiske og karnevaleske protestaksjoner inspirert av dadaistiske ordleker og situasjonistiske détournements. Teoretikere tilknyttet Autonomia-bevegelsen, som Paolo Virno og Antonio Negri, var blant de første som bemerket at endringene i arbeidsforholdene i den postfordistiske økonomien nødvendiggjorde nye teoretiske modeller. Begreper som «immaterielt arbeid» ble introdusert for å beskrive arbeidsformene i den nyliberale kapitalismen.

Med Opprøret viderefører Berardi flere av idéene fra Autonomia-tradisjonen. Bokens mest overraskende – og tvilsomme – grep er imidlertid å etablere poesien som det samlende prinsipp for kommende revolusjonære sosiale bevegelser.

Bokens hovedargument går som følger: I den postfordistiske økonomien har automatiseringen og spesialiseringen av industrien gjort arbeidsforholdene usikre og prekære, og den teknologiske utviklingen har medført at det ikke lenger er tydelige skiller mellom arbeid og fritid. Den digitale «semioteknologien» gjør samfunnet fragmentert og forvitret. Internett er et slags fremmedgjort «generelt intellekt» (et av bokens sentrale begreper, som stammer fra avsnittet «Fragment om maskiner» i Marx’ Grundrisse, og betegner viten som er tingliggjort i maskiner). Vi arbeider ustanselig og ubetenksomt for kapitalen på nettet, der all virksomhet og sosial omgang parasitteres av applikasjoner og nettjenester, for så å omsettes på reklamebørsen.

En annen effekt av den digitale teknologien er at den reduserer språket til automatisert informasjonsutveksling. Finanskapitalismen, med sine derivater og spekulasjoner, refererer ikke lenger direkte til vareproduksjonen i den virkelige verden, skriver Berardi, men bygger på prognoser og språkhandlinger.[1] Selv barnets språkopplæring formidles gjennom maskiner: «Når språkopplæringen skilles fra morens kropp, og fra kroppen generelt, endrer det språket og forholdet mellom språk og kropp,» er Berardis hjertesukk. Denne språklige forvitringen gjør avsosialisering og empatisk avstumpethet til fremtredende samfunnstrekk. Når vi befinner oss i en samfunnsorden der arbeid og sosiale relasjoner baserer seg på språklig fragmentering, er følgelig politisk motstand fåfengt med mindre også den er språklig motivert. Berardis kamprop er derfor at vi må gjenopprette forholdet mellom ordene og den «affektive kroppen». Hans forklaring på at den midlertidig deltidsansatte IT-arbeideren ikke har gjenkjent seg selv som historisk subjekt, er at hun kommuniserer i en digitalisert og automatisert normalprosa. Så hvorfor ikke, for å si det med Karl Holmqvist, give poetry a try?

Poesi er da også Berardis løsning på den radikale venstresidens problemer. At poesien ikke bare er en deus ex machina i den antikapitalistiske kampen, har Berardi en ganske original forklaring på. Det er nemlig en påfallende likhet mellom poesi og finans: «Fra symbolismen til futurismen, og videre til beat-generasjonen og Fluxus-bevegelsen har poeter foregrepet og forutsett kursen som den globaliserte økonomien og dagliglivet skulle komme til å ta.» Den modernistiske poesiens utvikling, som startet med 1800-tallets symbolister, forteller Berardi, ønsket å frigjøre språket fra grammatikken, løsrive ordene fra deres referensielle funksjon. Arthur Rimbauds bebudede dérèglement de tous les sens, dereguleringen av alle sanser, finner sitt motstykke i finansiell deregulering. I denne optikken står Rimbauds poetikk fra 1871 i en århundrefavnende konspirasjon – der den syntaksbrytende futuristen Marinetti er mellommann – med USAs opphevelse av Bretton Woods-avtalen i 1971, da den amerikanske økonomien ble frigjort fra gullstandarden. Dette er et teoretisk krumspring som Berardi selv innrømmer er i overkant frimodig, men som ikke desto mindre er sentralt i bokens argumentasjon.

Hvordan kan det ha seg at poesien foregriper finanskapitalismens fragmenterte og teknologisk automatiserte informasjonsutveksling, men samtidig skal stå som modell for språkets løsrivelse fra dette paradigmet? Berardi gir nemlig poesien en politisk frigjørende funksjon: «Nå kan kanskje poesien sette i gang reaktiveringsprosessen av den emosjonelle kroppen, og derfor også reaktiveringen av den sosiale solidariteten, med reaktiveringen av utsigelsens begjærskraft som startpunkt.» Det som behøves er en «språklig insolvens» (nok et teoretisk tvilsomt berardisk nyord) – å nekte å la «semiotisk gjeld inndrives». Her kan poesien være behjelpelig, for «poesi er språkets overskudd, signifikanten løsrevet signifikatets begrensninger», og kan dermed undergrave finanskapitalens reduksjon av språket til verdisirkulasjon.

Med abstraksjon skal altså abstraksjon fordrives. Berardi løser dette paradokset ved at kroppen, gjennom «stemmens singularitet» stiller som poesiens garantist. Tross all prat om «språkets overskudd» ender han altså opp i en velkjent nærværsmetafysikk. Dermed er poesien for Berardi ikke bare en språklig form for motstand. Ved å knytte poesien til «den erotiske kroppen», til stemmen og «utsigelsens begjærskraft», gjøres poesien også til språklig ideal, utopi.

Berardi er ikke den første til å flette sammen politikk og poesi. Store deler av den poetiske avantgarden har hatt som et premiss at kunstnerisk omveltning sammenfaller med samfunnsmessig omveltning. Bak ligger en forestilling om at språket og kunsten ikke må stå i et anakronistisk forhold til samfunnet. Et frigjort samfunn krever et frigjort språk. Dersom det eksisterende språket er mangelfullt må det forandres, enten for å være tidssvarende med det samfunn det eksisterer i, eller for å skape en bedre verden. Med Opprøret trer Berardi inn i denne tradisjonen. Men i poesiens utopiske potensial ligger et paradoks: Som allerede Stéphane Mallarmé påpekte er det nettopp mangelen i språket som til enhver tid muliggjør poesien. Dersom man gjenopprettet et slags førbabylonsk naturspråk, der tingene fikk sine rette navn, ville det ikke gjenstå annet enn en friksjonsløs dagligtalepoesi.

I Berardis poetiske utopi løper mål og middel sammen. I horisonten, hinsides det kommende opprøret, skimter man det lykkelige Slaraffenland – «det posthistoriske Club Méditerranée», som Arthur Danto så treffende har kalt det – der tappekranen har direkte tilgang til Helikons kilder.

Kunstverdenens omfavnelse av Berardis Opprøret reflekterer ikke bare dens tilsynelatende utrettelige svermeri for de mest spekulative filosofene, men også en tendens til å svare på akademisk tåketale (som Opprøret for øvrig gir rause eksempler på) ved å fremheve poesien som et mer egentlig og ukorrumpert språk. Med fare for å gå Berardis spekulative analogier i næringen, er det dessuten fristende å lese Opprørets digresjonsfylte, ufokuserte form som symptomatisk for en retningsløs venstreside. At språket vil være medvirkende til å anspore en bevissthetsendring hos en usolidarisk og ennå ikke selvbevisst samfunnsklasse – det såkalte prekariatet – er det vanskelig å være uenig i, men at poesien skal utgjøre rambukken som bryter en bresje i kapitalismens festningsmur, er mer enn tvilsomt. En forfatter som i 2011 ikke kan anføre nyere eksempler på hva han mener med poesi enn Yeats og Rilke er heller ikke særlig egnet til å overbevise.

[1] Berardis kunnskap om finanskapitalisme synes å bygge på annenhånds kilder – blant annet økonomen Christian Marazzis spekulative Capital and Language – og er i enkelte tilfeller graverende mangelfull. Noen steder resulterer dette i de rene absurditeter, som når han påstår at «når referenten oppheves og profitt blir mulig gjennom pengesirkulasjon alene, blir produksjon av biler, bøker og brød overflødig», eller at IT-kollapsen i 2000 var konsekvensen av en «overutbytting av den sosiale hjernen», drevet frem av overdreven bruk av lykkepillen Prozak.