Et avgjørende øyeblikk i Dan Perjovschis karriere kom i 1999 da han ble valgt ut til å representere Romania på Venezia-biennalen. Uten budsjett til verken produksjon eller transport løste han utfordringen ved å tegne direkte på gulvet, og skapte dermed det modus operandi han har brukt siden. I de enkle tegningene som for tiden dekker veggene i Kunsthall Trondheims lokaler, tar Dan Perjovschi opp politiske tema som global nyliberalisme, fordeling av goder og folkeopprør i et formspråk han har tilegnet seg gjennom en lang karriere som avistegner. Med bakgrunn i det kommunistiske Romania og som aktør på dagens internasjonale kunstscene, har ytringsfrihet blitt et av hans sentrale tema, slik tittelen på den aktuelle utstillingen ved Kunsthall Trondheim antyder: Freedom of Expression – from here to here.
Utstillingen er en kakofoni av ord og enkle piktogram i Perjovschis lett gjenkjennelige strek, og inkluderer ordspill som både er underholdende og tankevekkende. Her belyses aktuelle saker som demonstrasjonene i Hong Kong og urolighetene i Ukraina (stavet EUKRAINA), men også inntrykk fra turisttilværelsen i Trondheim – som tegningen av de to rumenske strekfigurene hvor en sitter inne i kunsthallen, formodentlig kunstneren, mens den andre sitter like utenfor døra og tigger om penger. Selv om referansene til dagens Romania er holdt til et minimum, så er temaer som ressursknapphet og skjevfordeling tilbakevendende.
Kunsten din tar opp den politiske uroen, de økende sosiale forskjellene og andre destabiliserende konflikter i samtiden. Det fremstår som et kritisk prosjekt, men på samme tid bruker du naivitet og humor. Er dette en måte å skape engasjement på, eller er det uttrykk for en mørk pessimisme?
Jeg prøver å se tingene fra tilskuerens synsvinkel, og tegner ikke for den spesialiserte akademikeren som er opptatt av Deleuze, Žižek eller global politikk (selv om jeg heller ikke ekskluderer dem). Folk flest er ikke utelukkende opptatt av politisk eller estetisk teori, bortsett fra en liten gruppe, som kanskje ikke en gang finnes i Trondheim. Jeg er optimist av natur – humor skaper både distanse og intimitet: du kommer nærmere ved å smile, og du danner perspektiv når du ler. Naiviteten oppstår fordi jeg ikke er noen spesialist, jeg er en ganske vanlig fyr som er nysgjerrighet på verdens tilstand, og som blar gjennom aviser og ser på nyheter. Om jeg kan «forstå» situasjonen via nyhetene, så håper jeg at jeg kan få deg til å forstå den også.
Verkene dine kan minne oss om graffiti og gatekunst med en tilsynelatende kakofonisk komposisjon, som på en måte fremstiller de mange stemmene som finnes i et demokrati. Er dette en tradisjon du føler tilhørighet til?
Jeg vokste opp i et samfunn der det ikke fantes så mange kunstuttrykk i det offentlige. Alt var kontrollert og sensurert. Jeg hadde ingen idé om at graffiti eksisterte (foruten det jeg så, men egentlig ikke kunne forstå i bakgrunnen av gatebildene i amerikanske filmer). Jeg kunne ikke reise ut av landet. Bøker og kataloger kom ikke inn. Tegneseriene begrenset seg til temaer som sport, fiske og familiesaker. Jeg ble utdannet på elitistisk vis; maleriet var dronningen, skulptur under, og grafisk kunst var virkelig på bunnen av hierarkiet – det jeg holder på med i dag var ikke engang regnet som kunst. Det fantes ikke gatekunst i Romania før endringene som ledet til Ceaușescus fall var gang. Det første jeg så av graffiti hadde et revolusjonært budskap, det sto: «Ned med Diktaturet!» Jeg kommer aldri til å glemme dette skriket fra 1989.
Så nei, graffiti er ikke beskrivende for mitt arbeid, heller ikke vitsetegninger, tegneserie eller art brut om du har lyst til å slå til med litt kunsthistorie. Jeg er tungt utdannet, jeg gikk fra museet til gata, og det jeg tegner i aviser tegner jeg også på veggene. Jeg har ikke en «barnslig» strek eller stil fordi jeg ikke kan å tegne. Jeg kan det alt for godt, men 12 år med kunststudier lærte meg å hate regler.
Kunsten min er et konseptuelt opprør mot den måten kunst ble undervist på. Det er et opprør mot maleriet som dronninga på ballet, og mot auksjonene og markedet. Jeg blander mitt frie uttrykk med andre frie uttrykk, fra barnet som ikke frykter det hvite papiret til han som sprer sjablonggraffiti som en protest mot myndighetene. Og jeg er en av de første kunstnerne i verden som gjør det jeg gjør på store flater i institusjonelle kontekster uten at tablået er styrende.
Som kunstner har du jobbet både under sosialistisk diktatur og i det moderne kapitalistiske samfunnet: Hvordan har betingelsene for ytringsfrihet endret seg i overgangen til dagens Romania?
Friheten var totalt fraværende i 1985 da jeg gikk ut fra Kunstakademiet. Hver gest ble nøye gransket og kunne lett vekke panikk. I dagens Romania kan du gjøre som du vil, uten at noen i grunnen bryr seg. Den rumenske kapitalismen er en form for turbokapitalisme som har forverret alt i de siste årene, landet er holdt som gissel i hendene på folk som minner om russiske oligarker. Under disse forholdene, både i Romania og i mange andre østeuropeiske land, kan du gjøre som du vil så lenge du styrer utenom den katolske eller ortodokse kirken. I noen tilfeller blir friheten til å uttrykke deg til friheten til å utrykke hat, rein og skjær vulgaritet eller de mest bisarre former for populisme. Som kunstner er jeg sjokkert over offentlighetens takhøyde for sånne ytringer. Det virker som vi er i en ekstrem motposisjon til samfunnet som sensurerer og undertrykker ytringer, i en tilstand uten regler og lover overhodet.
Utgangspunktet for din arbeidsmetode, å tegne direkte på veggene, har sitt opphav i mangelen på støtte til kunst i Romania. Ser du på knapphet som noe som danner et produktivt utgangspunkt, eller er dette en romantiserende myte?
Ja, det begynte av økonomiske grunner, i tillegg til min kjærlighet til tegning og jobben som illustratør i et politisk ukeblad. Jeg ble tvunget til å finne et språk som tillot den bevegeligheten og fleksibiliteten som jeg behøvde, et format som gjorde meg minimalt avhengig av det absurde byråkratiet og ga en mulighet til å lage installasjoner i store museumsrom med utgangspunkt i små skisser. Jeg startet med å legge ned enormt mye arbeid i installasjonene, og jeg tegnet repetitive mønstre med blyant eller kalk på vegger og gulv. Venezia-biennalen markerer et skifte til «avistegninger» og en friere stil. Siden har jeg bare fortsatt.
Det handler også om hastighet… Jeg kjeder meg lett og søker alltid å skape nye fortellinger. En annen grunn til at jeg har valgt denne formen, er at det tvinger den gjestende institusjonen til å invitere meg in persona. Ikke le! Det å komme seg ut av landet ble en besettelse for oss – meg, min kone og kanskje hele vår generasjon. Vi levde tross alt i et fengsel, og nå føles det som en hevn hver gang vi krysser grensen. Vi visste også instinktivt at vi kunne bli bedre og utvikle oss som kunstnere dersom vi opplevde og frontet det som foregikk i verden som sådan og i kunstverdenen.
Hvordan er forholdene for samtidskunst i Romania?
Staten har trukket seg tilbake og overlatt kunsten til markedet. Gallerier og internasjonale kunstmesser er populære, mens kunstnerdrevne visningsrom og kunstbasert forskning forvitrer uten støtte. Det nasjonale museet for samtidskunst befinner seg i Ceaușescus palass, som også huser parlamentet. Bygget omkranses av en vegg som skiller oss fra dem. Det er heller ingen interesse for samtidskunst, bortsett fra noen få enklaver av motstand. Transit Network, Idea Art Magazine, og noen andre uavhengige instanser… det virker kanskje ikke overveldende, men tro meg: De er sterke og svært levedyktige.
Du har tegnet avistegninger for magasinet Revista 22 siden det ble grunnlagt i 1990. Hva er forskjellen mellom ditt virke som avistegner, og ditt kunstneriske virke i institusjonelle sammenhenger?
Faktisk startet jeg med å tegne for et litterært ukeblad, før jeg skiftet til en mer politisk plattform. Som illustratør må jeg holde meg til teksten og gjøre et tegnet sammendrag av den som også kan stå på egne bein. Installasjonene mine er laget med utgangspunkt i de samme tegningene, bare uten teksten. De har sitt opphav i et narrativ (hentet fra en avis, et essay på internett, nyhetsblogger, TV-program, eller en diskusjon med en eller annen) men teksten er fraværende. Jeg har gjort utallige forsøk; vist avisene som danner utgangspunkt for tegningen på bord i utstillingsrommet, tegnet direkte på avisblader limt på veggene, vist hele 22 Magazine-samlingen som en form for skulptur osv. Så innflytelsen fra nyhetsverdenen og 22 Magazine er veldig sterk.
I noen tilfeller har du tegnet installasjonene etter at utstillingene har åpnet. Hvordan påvirker dette performative elementet resultatet?
Alle mine veggtegninger er performative. Jeg tegner hurtig, så hurtig at du kan se det på streken. Jeg retter ikke opp. Enten blir det som det blir, eller så får det være. Folk som ser meg tegne blir begeistret. For meg er det tungt, men fra tid til annen «opptrer» jeg som tegner. Det å tegne kan være underholdende, men det å pønske tegningene ut er ikke det. Jeg prøver å levere øyeblikk som er spektakulære, men også øyeblikk som er anti-spektakulære.
Etter kommunismens kollaps var performance betraktet som den kunstformen som i størst grad signaliserte frihet. Det var billig og radikalt. Før det gjorde jeg noen «aksjoner», som performance og happeninger kalles i Øst-Europa, for vennene mine. Etter regimets fall gjorde jeg dem i offentligheten. Disse aksjonene var politiske. Mellom 1988 og 1998 drev jeg ganske mye med performance, men siden erstattet tegningen dette. Om jeg tegner er jeg levende. Det er performance nok for meg.
