Svett debatt om kunstkritikk

Torsdag 10. september bød på debatt på Moderna Museet i Stockholm, som i sitt høstprogram har gitt rom for diskusjoner om kunst- og kulturmagasiner.

Torsdag 10. september bød på debatt på Moderna Museet i Stockholm, som i sitt høstprogram har gitt rom for diskusjoner om kunst- og kulturmagasiner. «Den litterære kritikken, et fortidsminne?», spurte Paletten, programseriens første gjestearrangør.


Plutselig luktet det særs lite innbydende i kjellerlokalet Studion. Kilden viste seg å være kunstneren Thierry Geoffroy, eller Le Colonel, som denne kvelden hadde fått med seg en mengde kunstnere og andre interesserte på en «critical run», en gruppeperformance. Som oppvarming til kveldens debatt hadde de løpt fra Regeringskansliet til museet mens de diskuterte spørsmålet «er kritikere kritiske?», før de slo seg ned og ettersvettet blant publikum. Og de frammøtte som ventet dem var nok flere enn Paletten hadde beregnet. Kanskje hadde siste nummer (2/2009) – en svært leseverdig temautgivelse om nettopp kunstkritikk – skapt forventninger.

Palettenredaktør Sophie Allgårdh var moderator for et panel som var overraskende ensartet både generasjonsmessig og hva gjelder bakgrunn. Tre av fem, inkludert moderator, har tilknytning til én og samme avis, Svenska Dagbladet. Da hjalp det at sentrale kritikere fra andre ledende aviser slo seg løs fra publikumsplass.

Kritikerne Eva Ström, Carl-Johan Malmborg, Marie Lundquist og Christian Chambert er alle, med unntak av Chambert (formann i Svenska Konstkritikersamfundet, kveldens medarrangører), også skjønnlitterære forfattere eller poeter. Men mest påfallende var det at ingen i panelet representerte oss med mindre enn tjue år på baken som skribenter. For med all respekt for de fire erfarne deltagerne: debatten speiler ikke noe kritisk mangfold uten de mange yngre stemmene som finnes.

¤

Studion: Geist, Glänta, OEI, Ord&Bild, Paletten, Site. Foto: Per-Anders Allsten, Moderna Museet

Kunstkritikken har mistet noe av sin innflytelse på tross av at den produseres i rikelig monn, og det snakkes om en krise. Denne krisen er etter hvert velkjent, men ikke alltid like godt begrunnet eller analysert. Dessverre førte ikke denne debatten til radikalt nye innsikter. Deltagerne doserte over det klassiske problemet med å «oversette» noe ikke-verbalt til verbalspråk, de tilbakeviste videre at en litterær, mindre bundet kritikerstil skulle være noe nytt, og de trakk linjene tilbake til Baudelaire. Noen innlegg slo meg som gammeldagse: Ström, en tidligere lege som ellers framsto som en selvstendig og reflektert skribent, mente det er sentralt at kritikeren formidler kunstnerens intensjoner, og Lundquist ga uttrykk for at verket og kunstneren er sårbare og trenger beskyttelse. Etter sistnevnte fulgte det heldigvis innvendinger: kunsten er da ganske holdbar, i alle fall i møte med kritikeren, da er det verre med «Taliban og nazister», konkluderte Malmborg.

Et annet tema var motstanden mot ord, forstått som overforklaringer. Denne motstanden lever som kjent i beste velgående, på tross av at både skoler og kunstnere selv har erkjent at kunstfeltet etterspør diskurs generelt og ikke minst kunstnere som kan snakke om arbeidet sitt. Chambert, en kritiker med lang erfaring, fortalte om kravet som ble stilt under strenge øyenbryn til Paletten av enkelte kunstnere på 70-tallet: bladet burde inneholde bare bilder, for kunsten kan tale for seg selv. Til nød kunne det stå hvem som hadde laget dem.

¤

Mer ladet ble diskusjonen da temaet penger ble brakt på banen. For bare ti-femten år siden hadde frilanseren (og alle kritikere er frilansere) mer spalteplass, bedre tid og høyere honorarer, noe blant andre Ström påpekte. Ifølge Jessica Kempe, profilert kritiker for Dagens Nyheter og deltagende fra publikumsplass, har frilanshonorarene stått bom stille mens fast ansatte journalister har sett en lønnsøkning på over hundre prosent. Malmborgs antydninger om at slike faktorer ikke skal sammenblandes med spørsmålet om kvalitet og kvantitet på tekstene som skapes (da skribenten er en kunstner og kan leve på inspirasjon og ånd?) ble slått bestemt ned på fra både panel og publikum, og spesielt Kempe. Også vi skribenter trenger vår Västerbotten på brødet og iblant nye joggesko.

¤

Det var noe resignert over panelets tone i omtalen av dagens kritikk. Malmborg hevdet at kritikeren har fått så mye å få oversikt over og dermed reduseres til en som tegner opp kartet av biennaler, kunstnere og nye retninger og deretter primært bedriver posisjonering i dette kartet. Litterære forsøk blir det ikke rom for. Hans personlige nittenhundretallskanon av kunstkritikk, inneholdende Jean Genet, Antonin Artaud og den nåtidige svenske kritikkens grand old man Ulf Linde, kunne neppe blitt skrevet nå. Selv om Malmborgs hjertesukk, «man må jo ha ambisjonen å skrive », undervurderer mang en ung penn som faktisk har det, var det samtidig blant de innleggene som ga mest resonans denne kvelden. Det lignet et råd Ina Blom ga under et seminar om kritikk for mange år siden og som festet seg hos den unge studenten som var meg: elsker du ikke å skrive, nytter det ikke.

Ingressbilde fra Critical Run, Moderna Museet 2009. Foto: Albin Dahlström, Moderna Museet 2009.

Denne artikkelen ble sist rettet den 5. oktober 2009.

Leserinnlegg