Når Oa4s (et akronym for On all fours) har stilt ut tidligere, har de pussig nok blitt omtalt som en poesi-gruppe. Oa4s’ poesi kommer i hovedsak som spredte drypp på tumblr-siden deres, der de gir seg selv følgende biografi: «Oa4s has sticky fingers with bits of cracker on them and points at colors and shapes.» På det kunstnerdrevne Oslo-galleriet 1857 omtales de mer prosaisk som en «arbeidsgruppe».
Bruken av litterære kategorier er likevel gjennomgående i produksjonen til den Mexico-baserte duoen, som består av nederlandske Temra Pavlovic og amerikanske Michael Ray-Von. Deres siste utstillinger har tatt form av teaterstykker, med alt det innebærer av manuskripter, skuespillere og rekvisitter. Man kunne vel også kalle Oa4s’ utstilling på 1857 for en slags teateroppsetning, hadde de ikke kommet oss i forkjøpet og gitt den betegnelsen «avhandling» i den 1700-tallsklingende tittelen The Fencer and the Beekeeper: A Treatise of the Mechanics of Engagement of Two Discrete Objects in Space and the Miracle of Collaboration Outside Time.
De karakteristiske lokalene til 1857, der besøkende må passere gjennom et lavt forhus før man entrer det tidligere trelastlageret med dets kirkerom-lignende himling, gir for øvrig nesten enhver utstilling preg av å være et stykke i to akter. Oa4s har i hvert fall utnyttet dette særpreget. Den 24 minutter lange videoen A spiral is a circle without hands or time spilles på en flatskjerm som ligger horisontalt over to planker på forhusets blomstermønstrede gulvlaminat. Videoen er et slags portrett av de to karakterene Birøkteren og Fekteren, med nitide beskrivelser av påkledning og utstyr, og med dokumentariske sekvenser som er filmet blant bikasser i skogen, samt i en lokal fekteklubb. Men den er også innspilt i selve utstillingsrommet, som dermed transformeres til en scene. Videoens voice-over er egentlig en utvidet sceneanvisning, dels deskriptiv og dels allegorisk: «The beekeeper and the fencer stand opposite one another in a long hall … Rather than a bridge, a bricolage between them». I samme øyeblikk som den siste setningen uttales vises en birøkter og en fekter i aksjon i galleriet – med en av utstillingens skulpturer, som ganske riktig har tittelen Bricolage, imellom dem.
Denne typen glidende overganger mellom tekstlig, filmatisk og arkitektonisk-skulpturelt rom ser ut til å være Oa4s’ hovedanliggende. Skulpturen Bricolage – laget av gulbrun, bivoksaktig lateks – er da også formet som et Möbius’ bånd, den topologiske forvridde figuren hvis innside og utside går umerkelig over i hverandre. Valget av de to karakterene i tittelen kunne lede en til å tro at det dreide seg om oppsetningen av en fabellignende tvekamp, men utstillingens «mechanics of engagement» vedrører i større grad verkenes remedierte sirkulasjon i rommene. Skulpturene som befinner seg lenger inn i galleriet har man nemlig allerede sett i videoen: en fekterhanske, en «bikasse» i bulkete og grovt sammensveisete aluminiumsplater, og en hjemmelaget variant av en røykpuster, apparatet som birøkteren benytter til å bedøve biene mens hun arbeider med bikubene. Den digre spiralformede aluminiums-«kården» Épée er til og med filmet idet den formgis inne i hovedsalen. De respektive arbeidene er dermed både selvstendige verk og hverandres biprodukter; videoen er en «making of» for skulpturene, mens skulpturene er videoens rekvisitter.
Oa4s iscenesetter en hviskelek der verkene gjentas i stadig nye former, og beveger seg mellom manuskript, video og objekt. «The hive is simply a bundle of qualities… qualities flying out, qualities flying in», fortelles det i videoen. «Bunt»-teorien som det refereres til, er i filosofien en radikal empirisme som hevder at objekter er uten essens, bare er en ansamling av diverse egenskaper. I The Fencer and the Beekeeper er ingen av verkene stabile – «egenskaper som flyr inn, egenskaper som flyr ut» kunne være utstillingens motto. Det er også en passende beskrivelse av det kontemporære kunstverket i alminnelighet, alltid allerede mediert, og i konstant bevegelse.
