I utstillingen Big Science: Volume 1 på Unge Kunstneres Samfund (UKS) viser Martin White frem sine undersøkelser av arkivene til Carl Wilhelm Sem-Jacobsen (1912-1991), en norsk psykiater som bedrev dybdestimulering av hjernen til pasienter i en årrekke, en behandling som utstillingen går langt i å antyde var samtykkeløs.
Dette er stoff White har kvesset tennene på før: Arbeidet som ledet frem til utstillingen, ble påbegynt da White avsluttet masteren sin ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2017. Den gang ble arkivundersøkelsen vist som en forelesingsperformance (Are we not drawn onward…, 2017), der han selv stod opplyst av overheaden, sorterte papirer og kommenterte fotokopiene fra arkivet han viste frem. White arbeidet hele tiden inn sin egen posisjon, som når kontrakten han har signert, om ikke å dele materiale fra arkivet for offentligheten, blir lagt frem. Overtredelsen av dette forbudet ga performancen et skinn av borgerplikt, en heroisk kontrast til Sem-Jacobsens påståtte, større overgrep mot sårbare enkeltpersoner.
Når White nå returnerer til Sem-Jacobsens arkiv, antydes noe utilfredsstillende ved den første runden. Claire Bishop løfter i essayet On the super abundance of research based art (2023) frem behovet for en filtrering av undersøkende kunst gjennom en kropp. Hun vil at den forskende kunstneren skal tillate seg å være egenrådig, ha en holdning til materialet, samtidig som det undersøkende elementet ivaretaes. Bishop begrunner behovet for et slikt mer synlig kunstnersubjekt med at vi i dag, i motsetning til under den forskningbaserte kunstens frembrudd tidlig på 90-tallet, allerede bruker mye av tiden vår på å navigere ufordøyd informasjon, en modus det er urimelig å forvente at vi skal gidde å ta med oss over i kunsten.
Som for å foregripe denne letargien møter White sitt publikum med en personlig henvendelse: en serie perforerte tavler henger på veggene, med muntre, håndskrevne veiledninger på post-it-lapper som hjelper besøkeren å orientere seg i stoffet, samt smakebiter fra arkivet: et bandasjert hode her, en plantegning der osv. I midten av rommet er brune pulter av lim og tremasse satt i sirkel rundt en tom midte, lignende et tribunal. Denne utstillingsarkitekturen legger opp til en løype gjennom utstillingen, men er ikke altfor streng, en kan fint snike seg forbi tavlene uten å lese dem, noe jeg gjør, og skippe til utstillingens infodump i de brune permene som ligger og byr seg frem på hver sin pult. Jeg går derfor først glipp av gulvtegningen med brede striper i gult kritt som er et én-til-én-omriss av Sem-Jacobsens arbeidslokaler på Gaustad.
I permen Big Science: Volume 1 er gjengivelsesrestriksjonene omgått ved hjelp av tegning. Leseopplevelsen permens tegnede sider tilbyr, kunne beskrives som assistert; ikke bare serveres jeg Whites utvalg fra arkivet, også her følges det av post-it-lapper som forteller hva White vil jeg skal legge merke til. Whites valg av tegning som medium kan være inspirert av et blad fra en amerikansk superhelttegneserie i arkivet, der forskningen til Sem-Jacobsen blir nevnt, som gis en fremtredende plass i Whites presentsjon. Sammendratt handler den om en skurk som bruker masker til å påvirke andres følelser og slik dominere dem.
Permens innhold er delt i fire. Den første delen ser ut til å være de samme papirene som ble brukt i Whites performance fra 2017, den andre kontekstualiserer elektrosjokkbehandlingen av hjernen i etterkrigstiden historisk, gjennom blant annet en artikkel – også den omhyggelig avtegnet – fra populærvitenskapelige Life Magazine. White har også fått tak i referater fra møter der fortsettelsen av støtte til Sem-Jacobsens forskning blir vurdert. Den amerikanske påvirkningen på norsk forskning gjennom pengestøtte og problematikken som omgir samtykke, bidrar til å løfte materialet inn i vår egen tid. Den siste delen er viet en utbrettbar plakat som ser på den videre skjebnen til skurken fra den amerikanske superhelttegneserien. Mesteren av følelser ender opp som en ynkverdig, psykiatrisk pasient ridd av vrangforestillinger.
Whites didaktiske dokumentarisme etterlater forbløffende lite rom for spekulasjon. Det vil si, han har invitert andre til å spekulere for oss: hvert kapittel i Big Science: Volume 1 følges av en tekst skrevet av inviterte skribenter som responderer på materialet. Tekstene veksler i form: Ruby Palomas leserbrev stiller spørsmål, uttalt av fiktive karakterer, om hva White eventuelt utelukker eller dikter inn i arkivene etter Sem-Jacobsen og om hvorfor ikke big-techs datainnsamling, i samtykkeøyemed, er en større skremsel enn denne gamle forskningen. Nora Joung greier ut om overgrepene begått av institusjoner for forbedringen av kvinner og kobler det til hvordan eksempelvis rusbrukende kvinner ennå behandles med liten respekt for deres evne til samtykke. Mike Sperlinger mimrer om barndommens fascinasjon for tegneserier og tar opp kontinuitetsproblemene sjangeren støter på når fortellingene som har akkumulert over flere generasjoner tegnere, manusforfattere og redaktører skal henge sammen i et enhetlig tegneserieunivers.
Det utsatte arbeidet med å spekulere i materialet antyder at arkivet er uuttømmelig og at undersøkelsen er en evigvarende geskjeft. Det samme gjør formen ringperm-som-kunstnerbok, der nytt innhold stadig kan legges til, fulgt av en perm til, og en til ad libitum. Big science: Volume 1 vitner om en fortsatt (borger)pliktoppfyllende kunstner, bekymret for om publikum kan følge med i svingene. Resultatet er underholdende nok, men den overvåkede lesesituasjonen, som verket både virker å ha blitt til under og etablerer i utstillingen, gir – sagt med Bishop – for lite plass til krumspringene en forsker ikke kan tillate seg. Muligheten for at kunstneren er upålitelig – juger og utelater, som Paloma foreslår – ulmer som et slags håp under den velmente arkivundersøkelsens rigide form.
