Allerede før jeg når frem til bygget er det klart at lyden spiller hovedrollen i Tor Jørgen van Eijks utstilling Survey på Tromsø Kunstforening. Det regelrett rister i alle vegger og vinduer i det 124 år gamle bygget, og de ansatte deler naturlig nok ut ørepropper ved inngangen. Prosjektet har latt vente på seg etter at van Eijk trakk seg i 2016, som en direkte følge av at intendant Leif Magne Tangen fikk sparken av styret. Tangen ble etter en periode gjeninnsatt og utstillingen kom tilbake på programmet. Kunstforeningen har i de to årene som har gått siden oppsigelses-affæren produsert relativt vennlige utstillinger, og for noen av oss har derfor forventningene til van Eijks overtakelse av de ærverdige lokalene fått bygge seg opp.
I utstillingens første rom er en mengde flatskjermer og høyttalere provisorisk bygget ut fra veggene. Infinite Monologue (2015) består syv skjermer, hvorav tre er satt sammen til en triptyk. Skjermene er strengt arrangert langs veggene, plassert overfor hverandre. Den merkelige kombinasjonen av resirkulert treverk, digitalt utstyr og analog video fremstår hverken forfinet eller trashy. Situasjonen skurrer, og er sånn sett i harmoni med resten av huset. For dem med kjennskap til videokunstens spede begynnelse kan bildeestetikken fortone seg gjenkjennelig; abstrakte fargemønstre som spiser seg selv fra kjernen og ut. Det er analog videokannibalisme på sitt mest effektive, og representerer hver for seg ikke nødvendigvis mer enn formale eksperimenter. Sammen skaper de midlertidig en dialogisk dynamikk.
Huset med sin klassisistiske arkitektur blir også en aktør, animert av det skrikende lydbildet. Man kjenner seg fanget mellom disse monstrøse flatene som ikke kommuniserer med annet enn seg selv – med et stadig økende ubehag i kroppen. I andre etasje blir denne fysiske manipulasjonen av tilskueren tydeligere. En svær høytaler på gulvet bokstavelig talt blåser ut bassfrekvensene til det flimrende videoarbeidet Purgatory Revisited (2018). Man klarer ikke holde seg fra å gå nærmere, la det soniske overgrepet stå til. På samme tid blir videoen nesten overflødig; den makter ikke tilføre noe til lydsporets forlokkende brutalitet og reduseres til en rekvisitt i øyekroken. Forsvinningen understrekes av at Purgatory Revisited knapt nevnes i den ellers omstendelige utstillingsteksten, og jeg aner at det har forekommet en kuratorisk forhastelse.
Triptyken Tranquil in RGB (2014) gir et gjensyn med noen av de formale grepene i Infinite Monologue. Grunnmaterialet er et håndholdt videoopptak av hva som synes være en fisketur. En mann drar et garn fra en båt mens en kvinne sitter på en bryggekant og nyter solen som glitrer i vannet. Det bedagelige utgangspunktet er nådeløst prosessert av van Eijk, og menneskene fanges i et glødende dommedagsscenario. Det grafiske resultatet repeteres i tre synkroniserte projeksjoner på veggen, og ifølge utstillingsteksten spilles det 36 ulike versjoner etter hverandre. Et mer balansert forhold mellom lyd og bilde til tross; det er utmattende å forholde seg til.
Det er fristende å bruke ordet helvetesvisjon om det van Eijk graver ut av videoteipene sine. Gjennomslaget skjer bare ikke i videoflatene, som man kunne forvente, men i den kompromissløse lyden som holder hele utstillingen i et jerngrep. Ved hjelp av kontaktmikrofoner mot videooscillatorene har han tatt opp den soniske tilsvarigheten til det visuelle, og han nøler ikke med å sette de to uttrykkene opp mot hverandre i gallerirommet. Det ekstreme volumet tvinger en til å oppleve skjermene alene, selv når rommet er fullt av mennesker. På samme tid gjør han nostalgiske anslag med de utdaterte analoge verktøyene, som annulleres i samme øyeblikk av blinkende dvd-spillere og laserprojektorer godt synlig på gulv og vegger. Tvetydigheten herjer med lesningen av arbeidene.
Med Fifth Loop (2011) forlater van Eijk abstraksjonen og tar oss med inn på sitt eget soverom. En eksplisitt video av et samleie med en kvinne er delt opp i halvt sekund lange klipp som alle repeteres 100 ganger. Grepet fjerner effektivt alle erotiske kvaliteter og tillater oss å studere akten fra et rent mekanisk perspektiv: en jukkende hofte, et vektskifte fra den ene armen til den andre, en pissende penis, en onanerende hånd, og ikke minst et slag i fjeset. Arbeidet vekker assosiasjoner til avdøde Bob Flanagans ekstreme performance- og videoarbeider fra nittitallet, som spente ben på både kunstnerens opphøyde status og tilskuerens passive rolle.
I samme ånd serverer van Eijk her ingen preken om porno, kvinneundertrykkelse eller objektifisering av kropper. Han setter i stedet opp en portal hvor tilskuer og kunstner kan sparre med hverandre. Aggressiviteten i klippingen, lyden og sexakten er verktøy som sørger for at tilskueren ikke får muligheten til å forholde seg passiv. Man tvinges til å ta stilling til sin egen tilstedeværelse foran skjermen, og i forlengelsen på sosiale arenaer hvor kroppspolitiske temaer drøftes. Denne påskyndelsen av stillingstaken er i forskjellig grad gjeldende for alle av utstillingens arbeider. Vi rystes til bevissthet om våre egne kropper og aktiveres som individer – en sinnstilstand som vedvarer lenge etter man forlater bygningen.
