Den ukrainskfødte, münchenbaserte kunstneren Julie Polys separatutstilling 4:59 får Fotogalleriet til å framstå som et større visningsrom enn det er. På relativt beskjeden plass har Poly satt opp tre distinkte utstillinger i utstillingen, hvorav to er selvomsluttende installasjoner. Man kan lese en biografisk fortelling ut av denne utstillingsdramaturgien. Ikke nødvendigvis selvbiografisk, men en historie om en generasjon som strekker seg fra pike- eller gutterommet på 00- og 10-tallet, via det tidlige yrkeslivet, til vår samtid.
Polys fotografiske stilleie varierer. Her er sedvanlig glatte og kostbare motefoto som avbilder konvensjonelt attraktive unge kvinner og menn i kule klær à la David LaChapelles fargemettede, religiøs-kitschy tidlige serier for moteklienter. Her er det blyge og rampete ungdommer som tilsynelatende uposert blir fanget av fotografen mens de er ømme eller destruktive i Wolfgang Tillmans-tradisjonen. Her er hardt blitzsatte utelivsbilder yndet av Terry Richardson og andre seksualforbrytere. Her er mykpornografisk, grovkornet «hjemmefotografi». Og det som ved første øyekast ser ut som fotojournalistikk. Felles for uttrykkene er at de er iscenesatte, narrative foto. Dessuten er erotikk en rød tråd gjennom alle utstillingens avdelinger – fra den aggressive over den utilsiktede til den skjøre, selvutforskende.
I den første avdelingen i 4:59 finner vi prosjektene Hrishnytsia («Synderen»), Kosmolot, og Send Nudes. Rommet selv er kledd i et noe utidsmessig tapet, og i hjørnet står en bilderørskjerm på et skrivebord med tilhørende kontorstol. Scenografien får de tre prosjektene til å smelte sammen til ett. Hrishnytsia er en erotisk kunstfanzine Poly startet i 2021. Enkelte av fotografiene fra fanzinen henger spredt i installasjonen. Send Nudes ser på – ikke overraskende – måtene muligheten til å ta og spre foto og video over nettet har ført til nye former for seksuell samhandling. Kosmolot foregår på datamaskinen, som publikum inviteres til å sette seg ned ved og klikke løs på det mekaniske tastaturet. Gjennom et kabalspill (og en fysisk kortstokk trykket i 2019), keitete chatlogger og spicy foto får publikum innblik i unges seksuelle uforskning og lek på nett.
Ukrzaliznytsia (2017-2020) i utstillingens andre avdeling er en serie foto informert og inspirert av tiden da Julie Poly arbeidet som togkonduktør i Ukraina. Om man passerte disse fotoene kjapt, ville man kunne tro det var en reportasjeserie om infrastruktur eller forflytningsmønstre. Ved nærmere ettersyn, oppdager man surrealistiske eller kampanjeaktige innslag i serien. En lettkledd kvinne står i bro blant purunge militærrekrutter i en kupé. En vakker brud drikker med dresskledte menn. To svært stylede kvinner river i en kyllingskrott. Jeg har tilbragt svært mange dager og netter på regiontog. Det er kanskje vanskelig å se for seg nå, men én gang var det lov å røyke på toget. Standardsete på nattoget var alltid billigst. Folk var fulle og ble fullere, og tilbud om hjelpemidler som kunne dysse en i søvn – eller holde en våken – ble hvisket som slibrigheter mellom seterekkene. Det ble sjekket, sigget, spist og spydd mens toget krenget seg mot mål. Jeg deler ikke Polys erfaring som konduktør i Ukraina, men figurene og scenarioene i kunstnerens varme og humoristiske Ukrzaliznytsia er gjenkjennelige for meg.
Utstillingstittelen 4:59 refererer til minuttet før Russlands fullskala invasjon av Ukraina grytidlig på morgenen den 24. februar 2022. Den siste avdelingen, Kids, viser bilder av ungdomskulturen som oppstod etter Sovjetunionens oppløsning i 1990, og før Russlands angrepskrig på Ukraina. I et mørklagt rom famler jeg meg fram ved hjelp av en lommelykt Fotogalleriet tilbyr publikum. Poly har engasjert ei ung jente i fødebyen sin Stakhanov til å gjøre lydopptak. Disse opptakene er blitt til et lydlandskap som stundom høres ut som støymusikk, andre ganger industrilyder, som akkompagnerer de mange fotografiene man bare kan se når lykten pekes mot dem: festende rave-kids; modeller fra en Vogue-forside Poly fotograferte; bilder av kunstnerens gravide kropp etter at hun flyktet høygravid fra Ukraina til Romania etter invasjonen. Normaltilstanden er definitivt opphevet. Tilbake er strømbrudd, minner og eksil. Didaktikken i det tunglabbede grepet til tross, det er lite sentimentalitet i den nostalgien som trer fram i det mørklagte rommet. Fremtiden blir vag og uhåndgripelig. Fortiden sees i blaff.
Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett 4:59, er at Polys prosjekter har en påtagelig troverdighet. Dette er kanskje merkelig å si om en utstilling som omfatter glatte mote-editorials, teatralske iscenesettelser og seksuelle rollespill på nett. Jeg tror det må komme av at utvalget består av fantasier som er satt til sfærer Poly faktisk kjenner og har erfaring fra. Dermed framstår ikke kameraet hennes som et kjølig nærvær, men verktøyet til en kreativ og småkåt sosialantropolog.
