Slapp samtale i OCA-regi

Den polske kunstneren Goshka Macuga er gjest hos Office for Contemporary Art Norway (OCA) og arbeider i disse dager i Edvard Munchs aterlier på Ekely. I den anledning arrangerte OCA en samtale mellom Macuga og kurator Juan A. Gaitán sist onsdag. Men i stedet for å speile et kunstnerskap som er både interessant og aktuelt ga samtalen dessverre inntrykk av å ikke ta tilskuerne på alvor.

Den polske kunstneren Goshka Macuga er gjest hos Office for Contemporary Art Norway (OCA) og arbeider i disse dager i Edvard Munchs aterlier på Ekely. I den anledning arrangerte OCA en samtale mellom Macuga og kurator Juan A. Gaitán sist onsdag. Men i stedet for å speile et kunstnerskap som er både interessant og aktuelt ga samtalen dessverre inntrykk av å ikke ta tilskuerne på alvor.

London-baserte Macuga (f. 1967) har i løpet av få år deltatt i en rekke prestisjetunge utstillinger; Sao Paulo biennalen (2006), Berlinbiennalen (2008) og Veneziabiennalen (2009), for å nevne noen. Her har hun presentert sine omfattende installasjoner med historiske objekter og dokumenter, der hun blander rollene til kunstneren, kuratoren og samleren. Ved hjelp av sammenstillingen av materialet, gjenforteller hun historien som objektene knyttes til, på samme måte som de britiske kollegene hennes Ryan Gander og Steven Claydon ofte gjør. Men i Macugas praksis gjøres dette på en måte som først og fremst knytter historien til en mer konkret politisk samtid.

Utstillingen The nature of the Beast (2009-10) ved Whitechapel Gallery i London var hovedtema for samtalen på Ekely, og er et godt eksempel på dette arbeidet. Den bestod av to elementer; veggteppet Guernica og et rundbord med et utvalg fra galleriets omfattende arkiv. Disse utgjorde grunnelementene i installasjonen som fungerte som et åpent møterøm som Macuga stilte til disposisjon for de som måtte ønske å ta det i bruk under utstillingsperioden.

Goshka Macuga i samtale med Juan A. Gaitán. Foto: OCA/Raymond Alv K. Egge.

Utgangspunktet for The Nature of the Beast var en utstilling som ble arrangert ved Whitechapel i 1939, der Pablo Picassos kjente maleri Guernica fra 1937 ble vist. Arrangementet ble initiert av kommunistene for å støtte soldatene i den spanske borgerkrigen, og inngangsbiletten var et par støvler som skulle doneres til krigerne. Hele 10 000 tilskuere fra øst-London skal ha strømmet til, et uvanlig høyt antall for galleriet den gang. Fascinert av denne historien, ønsket Macuga å bringe guernicamaleriet tilbake til Whitechapel, noe som viste seg vanskelig av praktiske årsaker. Men under arbeidet kom hun over en bedre historie. I 1955 kjøpte selveste Nelson Rockefeller et teppe, en kunstnergodkjent replica av Guernica. Teppet var vevet av en gruppe parisiske vevere som hadde vært fascinert av motivets slående kraft. Senere ble teppet utlånt til FN-bygningen, og hengt opp bak en av talerstolene der. I 2003, da Colin Powell kunngjorde den kommende invasjonen av Irak, ble blå gardiner trukket foran bildet. Og slik knyttet Macuga sammenhengen mellom fortiden og nåtiden til en helt konkret politisk situasjon i vår samtid.

Men, den historien som her er fortalt kom dessverre bare frem i bruddstykker under OCAs arrangement. Samtalen var rotete og uklar, og presentasjonen av Macugas verk var i beste fall ufullstendig, i verste fall misvisende. Juan A. Gaitán – som til daglig er kurator på det prestisjetunge utstillingsstedet Witte de With i Rotterdam – klarte ikke å holde samtalen på sporet eller å knytte Macugas kunstnerskap til en større kunstnerisk kontekst. Kunstnerskapets politiske relevans fikk også stå udiskutert.

Lite var ogaå gjort for å legge til rette for en god dialog med publikum. Dårlig lyd, mumling i mikrofonen og manglende struktur i samtalen gjorde det vanskelig å følge panelet. Og gjentagende klikking inn og ut av mapper på kunstnerens datamaskin, gjorde fraværet av en forberedt billedpresentasjon prekær. Arrangementet klarte dermed ikke å gjengi et kunstnerskap som er både interessant og aktuelt og publikum satt igjen med inntrykket av å ikke bli tatt på alvor.

 

Innenfor et større bilde kan dette være en anledning til å reflektere over hvordan samtidkunstfeltet har omfavnet formater som foredrag, debatter, samtaler og seminarer. Dette er blitt en viktig del av praksisen til både små og store institusjoner. Men en slik praksis fordrer solid formidlingsevne, og ikke minst, omfattende forberedelser. Stram regi og en gjennomarbeidet kuratorisk ramme kjennetegner vanligvis OCAs arrangementer, men i dette tilfellet var det dessverre ikke på plass og resultatet ble deretter.

Goshka Macuga, The Nature of the Beast, 2009. The Bloomberg Comission. Installasjonsfoto Whitechapell Gallery. Foto: Patric Lears.

Leserinnlegg