Skrøpelig intensitet

Koksviks installasjoner er et studium i tegningen som medium, en tredimensjonal undersøkelse av dens muligheter: installasjonen inneholder ikke bare en rekke faktiske tegneelementer, men bjelkene er en forlengelse av streken.

 

Jeg ble oppriktig glad da jeg så Stein Koksviks Belyste unndragelser på Stenersenmuseet for noen år siden. Koksvik klarte, mente jeg da, å sammenføre et formalt språk, som vanligvis oppleves stivt og tilknappet, med en assosiativ og eksperimentell arbeidsmåte. Uhøytidelig og utstudert messy, med historisk ryggdekning fra Arte Povera, ble minimale objektformer og monokrome flater montert sammen i en installasjonssammenheng som ble skrevet inn i tegningens intime rom. En slik beskrivelse passer også på Koksviks Vigelands-utstilling. Men til forskjell fra tidligere utstillinger, kanskje bortsett fra arbeidene han viste som festivalkunstner på Bjørnsonfestivalen i 2008, har han mer rom å boltre seg på i Vigelandmuseet. Utstillingen består av et rom med tegninger, presentert i plastlommer på skolepult-aktige trillebord, et rom hvor selvsamme tegninger projiseres på vegg som en serie lysbilder, samt et siste rom hvor vi finner en kjempemessig installasjon – utstillingens hovedarbeid. Installasjonsrommet inneholder også tegninger, noen helt oppe ved taket.

Stein Koksvik, Svart transparent joker, installasjon (detalj), 2010

Gustav Vigelands grandiose nyklassiske arkitektur og velfødde steinmennesker står i kontrast til det skjøre reisverket Koksviks arbeid er. Det er også noe anemisk, innadvendt og nevrotisk med Koksviks skrale stillaser som står i skarp kontrast til Vigelands utadvendte vitalisme: de er unnvikende og gebrekkelige, men samtidig mer pågående og insisterende enn Vigelands stødige skulpturer. Det ligger en enorm mengde lesemuligheter for betrakteren i Koksviks skupturer – de er vidåpne men gjennom sin intimiserende karakter står de frem som et systematisk rot. Men i vegringen mot å lene seg mot fortellingen, det litterære, er det først og fremst et potensial for forskjellige betydninger arbeidene, når alt kommer til alt, eksponerer. Det er også en temperatur over Koksviks kunst som, selv om jeg nå befinner meg på grensen av hvor mye man skal menneskeliggjøre disse arbeidene, kan beskrives som uberegnelig. Jeg er dessuten fristet til å kalle Koksviks arbeider humoristiske fordi de har vitsens fleksibilitet og bakkekontakt. I sitt materialvalg, tilsiktet shabby utførelse og betydningsmessige åpenhet er det noe slapstick-aktig over hans installasjoner. Hadde det vært et menneske vi betraktet kunne vi si at den betraktede befant seg på vei mot et bananskall, altså i en tilstand hvor vi vet vedkommende vil falle. Men humoren utvikles ikke som annet enn antydning. Denne humoristisk utformede impulsen i arbeidene har dessuten en klam og klaustrofobisk bakside som stanser den potensielle latteren. Det hele lar seg lese som en arbeidstegning, en plan til et kommende byggverk eller en Kafkask torturmaskin à la den vi stifter bekjentskap med i novellen I straffekolonien – eller kanskje også det underlige trinsevesenet Odradek i teksten med samme navn.

Stein Koksvik, Tropisk interiør, blyant på papir, 2008-2010

Koksviks tegning, som jo definerer det hele, er alltid skissepreget og teknisk sett er den bare unntaksvis god – som regel er streken slurvete på grensen av det irriterende, noe som likevel ikke forhindrer at bildene har en intensitet og idérikdom som er både eiendommelig og utspekulert. Koksviks motiver er fragmenterte og forklares aldri. De blir stående som singulære punkter som, i likhet med skulpturene, tilbyr oss et potensial snarere enn noen utskrevet fortelling. Noen av tablåene vi stifter bekjentskap med i denne utstillingen er: en serie tegninger av menn som drikker øl ved et bord, en serie tegninger av menn som ser på julepynt, en serie tegninger av dronning Victoria (blant annet i lystig kopulasjon med en øldrikkende mann). Hva, eksakt, som er kunstnerens tanke med å jobbe med akkurat disse motivene er vanskelig å si – men det er i grunnen underordnet. Den vinglete streken, som ofte knudres til og blir stående et sted mellom hissig krusedull og gjenkjennelig figur, et ansikt eller et ølglass f eks, får sin identitet gjennom sin insisterende karakter snarere enn hva den forestiller.

Ingressbilde: Stein Koksvik, Svart transparent joker, installasjon (detalj), 2010.

Leserinnlegg