Som en Zarathustra fra Rådhusets tårn bød Steinar Haga Kristensen på en opera om kunstnerens streben, mens Henrik Plenge Jakobsen vartet opp med karnevaleske riter i Kanonhallen, alt som en del av Soft City.
– Jeg tenker at stipendiatprogrammet er et slags institusjonelt teater, sier Thomas Kvam, som disputerte på Kunstakademiet i Oslo sist fredag.
I motsetning til mange kolleger er Emil Westman Hertz’ materialitet verken presiøs, kjælende eller aggressivt amorf.
– Tradisjonen jeg tilhører er sannsynligvis populærkulturen, sier Keren Cytter som denne uken deltar på Kunsthall Oslos performancefestival og kort etter stiller ut på Charlottenborg.
Ved et besynderlig sammentreff tar to nyåpnede utstillinger på Louisiana og Noplace opp arven etter Walter De Marias berømte Earth Room.
Fra Lars Brekkes utstilling på UKS siver det påtrengende spørsmålet mang en kunstner har bukket under for: Hva skal man meddele?
I det EuroPride inntar Oslo, braker det geo-kulturelle «nordiske» og det normutfordrende «queer» sammen i Å Paradis – Strategies on the Nordic Queer.
– Konsensus er det nok av, sier Marianne Zamecznik, som har forvandlet masterutstillingen på Kunstfag i Oslo til en avatar.
Åsteder som Srebrenica, Auschwitz, Tempelhof gir Janne Talstads arbeider på Noplace en nesten overveldende historisk vekt, men kan de bære den?
Kunstakademiets avgangsutstilling er kontrollert, harmonisk og forbløffende lavmælt. Hvor ble konfliktene, uroen og mørket av?
Kan en festival for samtidsmusikk ta utgangspunkt i et forfatterskap og en by? Ja, sier nyMusikk, og inviterer til konserter, filmvisninger og fotoutstilling viet J. G. Ballard og Oslo.
Alexander Kluges montasjevideoer kan sees som en massemedial underbevissthet bestående av et århundres fragmenterte kino- og tv-bilder. Men hva skjer når de ikke lenger vises på en kommersiell tv-kanal, men i et gallerirom som OCAs?
Sannsynligvis blir årets utgave av Meta.Morf, Trondheims biennale for kunst og ny teknologi, stående som historisk markør.
Ny samtalsserie om konstkritik i Malmö.
Europeisk vandreutstilling med Frida Kahlo bringer opp i dagen den usikre fremtiden til en samling med dype kulturelle røtter i Mexico.
På et fremvisningsbillede er der altid et par hænder, der viser noget frem, ofte et andet billede.
