Skjellsettende Cage

John Cage redefinerte musikalsk komposisjon til «organisering av lyd» og satte varige spor i musikkhistorien, og det er heller ingen grunn til å undervurdere den påvirkningen Cage har øvet på samtidskunsten.

John Cage redefinerte musikalsk komposisjon til «organisering av lyd» og satte varige spor i musikkhistorien, og det er heller ingen grunn til å undervurdere den påvirkningen Cage har øvet på samtidskunsten. Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er en fantastisk opplevelse, tilbyr en vidtfavnende presentasjon av Cage og et utvalg av de kunstnerne han inspirerte.


Allerede på 40-tallet viste John Cage (1912–1992) seg som kunstnernes komponist og møtte tidlig en forståelse fra det progressive kunstmiljøet, som visste å omfavne hans ideer. Dette faktum understrekes av at Cages foretrukne arena var museer og kunstsentre; hans debut i New York i 1943, med eksperimentell perkusjon, ble typisk nok avholdt på Museum of Modern Art. Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som først ble vist på Museu d’Art Contemporani de Barcelona, er en fantastisk opplevelse, tilbyr en vidtfavnende presentasjon av Cage og et utvalg av de kunstnerne han inspirerte. Det er snakk om et par hundre verk – av Cage, Marcel Duchamp, Robert Rauschenberg, La Monte Young, Nam June Paik og Yoko Ono. Utstillingen, som er den største retrospektive utstillingen viet John Cage i internasjonal sammenheng siden hans død i 1992, vil garantert få betydning for mange. Den amerikanske kuratoren Julia Robinson har lagt ned et imponerende og innsiktsfullt arbeid i oppbyggingen av utstillingen. Denne presisjonen gjenspeiler seg også i katalogteksten, hvor Cage blant annet skrives inn i en medial kontekstbevissthet. Cage representerer i hennes lesning en ekstraordinær mediestrategisk aktør som på et tidlig tidspunkt visste å skreddersy sitt budskap til de fora hans kunst skulle presenteres i, spesielt i forhold til nyere massemedier som tv. Hans diskursive metode fikk foruten musikk også uttrykk i tekst og foredrag.

John Cage, Sonatas and Interludes, table of preparations 1946-48, trykk på papir. MACBA, Study Centre

Cage vender på sett og vis tilbake til Høvikodden med denne utstillingen. I november 1983 tilbrakte han en produktiv uke her, med konserter, foredrag og forsinket soppjakt, og dette oppholdet var av sentral betydning for flere norske komponister og musikere. Det er vel dokumentert i en egen seksjon. En uoffisiell utgivelse med ti kassetter fra dette oppholdet ble utgitt året etter, og følger nå utstillingen som CD.

Kunstsenterets store og åpne arealer kan oppfattes som en litt vanskelig ramme for denne typen utstillinger; det er en tendens til at de utstilte gjenstandene blir opplevd som minituøse rekvisitter skjult i sine respektive montre organisert i klynger. De ulike lydkildene blir også tidvis internt konkurrerende. Likevel opprettholdes en viss oversikt gjennom tematisk veggtekst som blant annet henleder oppmerksomheten til Black Mountain College og Fluxus. Utstilte originalpartiturer og dokumentarisk materiale veksler med lydarbeider, monitorer, projeksjoner, malerier, skulpturer/objekter og multimediainstallasjoner. Det tar tid å ta jobbe seg innover i denne relativt tette materien, men etter hvert vokser et mangesidig og lærerikt bilde av Cages produksjon fram.

Fra 1930-tallet beveget Cage seg gradvis vekk fra musikkens tradisjonelle former og utstillingen følger denne kronologiske utviklingen fram til 1980-tallet. Han fjernet tonale og harmoniske strukturer fra sine komposisjoner, og lot lyden selv få forrang. Cage ønsket at hver lyd skulle leve ut sitt fulle potensial og avdekke utallige komplekse lag – musikken skulle imitere naturen. Vi får i utstillingen superinteressante presentasjoner, blant annet av Cages bearbeiding av pianoets strenger med skruer, bolter og andre gjenstander – en fortsatt moderne justering av borgerskapets urinstrument. Tilfeldighet som komposisjonsprinsipp står sentralt hos Cage. Han benyttet blant annet den kinesiske «Forandringens bok», I Ching, som strukturerende verktøy. Kaos og uhell var også viktige prinsipper i en avpersonifisert praksis med kurs vekk fra subjektive og emosjonelt motiverte valg.

Marcel Duchamp, 3 stoppages étalon (1913-14)

Gjennom Cages virke fikk stillheten en priviligert stilling, med fokus på hva den kunne representere både filosofisk og sonisk. Denne utforskningen fikk sin konsekvens i det ikoniserte 4’33 fra 1952, skrevet for piano og fremført uten at en eneste tangent berøres – en milepæl i vestlig musikkhistorie. Noe av det utstillingen klarer å formidle er komposisjonenes interne struktur – selv om de tilsynelatende representerer utøylede lydfelt fulgte de alltid visse definerte standarder. Cages primære vekt på involvering av flere aktører, som andre musikere og dansere, ofte for å kunne skape parallelle bevegelser og simultane hendelsesforløp på en scene, foregriper også den «kollektive vendingen» i diverse happenings og performancer mot slutten av 50-tallet og utover 60-tallet.

Denne tette tilknytningen til kunstscenens beslektede estetiske strategier er i utstillingen i varierende grad tydelig, selv om det alltid er en link. Duchamps rotorelieffer og hans angrep på metriske standarder i 3 stoppages étalon (1913-14), hvor meteren ikke lenger er rettlinjet, er forløpere til Cages utfordring av musikkens grenser. Robert Morris’ velkjente Box with the Sound of its Own Making (1961) viser til lyden som indikator på verket. Interessant er også utstillingens inkludering av hard-edge maleren Ellsworth Kelly og hans elementære formspråk og eksperimentering med tilfeldigheter. Nam June Paiks anvendelse av tv som instrument, hvor en magnet forstyrrer signaler og holder bildet ukontrollerbart og levende, tar opp i seg Cages ideer om tilfeldighet og ustabile posisjoner. I Cages Lecture on Nothing fra 1950 uttrykte han: «I have nothing to say and I am saying it». Det subjektive uttrykket ble radikalt valgt bort til fordel for en fundamental og åpen mottagelighet – et valg som fortsatt gjør seg gjeldende som ideal.

Ingressbilde: John Cage komponerer Sonatas & Interludes, 1947. Ukjent fotograf. Courtesy of the John Cage Trust

Leserinnlegg