Siste dag paa big-meet

Den siste dagen på symposiet var selvfølgelig i den samme duren som de første to.

Den siste dagen på symposiet var selvfølgelig i den samme duren som de første to. Jeg, November og Natasa kom oss sent av gårde til symposiet, men det gjorde ingenting, for det startet sent. Denne dagen ble flere saker tydelige. I gruppen av 30 kuratorer er det et generasjonsskille og også andre forskjeller. Det finnes helt klart de som er litt yngre i gruppen og de som er litt eldre (og det henger ikke sammen med alder nødvendigvis) der de yngre er klart mere usikre og mer opptatt av å nettverke og namedroppe, mens den litt eldre som kanskje har en litt mer skeptisk måte å være på. Pluss at det finnes en alderskrise ved ca. 30 der man må “opp til bevis” på en helt annen måte.


Tanja Elstgeest fra Nederland fikk innlede med å fortelle om at hun tidligere jobbet på Witte de With og nå jobber med å formere et nytt “artist-run-space” der teater og musikk tar mest plass. Mathieu Copeland, en fransk ung gutt som bor i London men har en forelder fra USA, pratet blant annent om sitt magasin “Perfect Magazine”, der all tekst trykkes i hvitt paa hvitt. Ingen klarer egentlig å lese dette. Agniezska Kurant fra Poland, også ung, snakket om flere ganske spennende prosjekter hun har gjort, blant annent utstillingen “Snow Black” som bare har usynlige verker. Dessverre greide hun ikke helt å kontekstualisere sitt show, og snakket ganske naivt om å stille ut denne ustillingen i Bangladesh, på månen etc. Hun fikk sterk kritikk fra de japanske deltakerne.

Vincent Pécoil fra Dijon i Frankrike ser ut som en spitting image av en ung Woody Allen og er kanskje den mest “odd-ball” i gjengen her. Jeg skulle ønske at jeg kunde legge inn bilder her som jeg tar fra alt. Kanskje kan jeg gjøre det hjemmefra etterpå, vi får se, men folk ser virkelig litt rare ut! Vincent, da, ja han pratet om en utstilling han har gjort, som jeg er helt sikker på kommer til å gå til historien som veldig viktig, om hva som egentlig skjedde med abstraksjonen i kunsten frem til idag. Mange, mange helt magnifikke verk ble vist her, jeg husker dessverre ikke hva utstillingen het eller hvor/når den ble vist, men jeg skal få meg tilsendt katalogen lovet han meg. Luca Cerizza fra Italia, som bor i Berlin, viste bilder fra, de etter min mening “e-flux-kuraterte”, utstillinger han har laget med “trendy” navn. De var fine. Men kanskje litt kjedelige.

Giovanni Carmine, Tomas Boutoux og jeg var lei og “rømte” fra lunsjen, men mange kom etter oss og vi endte opp med å diskutere den rare måten som de som er med i konkurransen ble møtt av juryen (som består av Beatrix Ruf og Bob Nickas). Juryen hadde ikke orket å lese gjennom alle forslag engang (fem stykker). I dag blev også alle forslag lagt frem til oss alle for å lese. De var i ærlighetens navn jævlig kjedelig alle sammen. Natasas forslag var det jeg syntes skilte seg fra mengden og burde ha vunnet, og det var også det forslag vi som ikke deltok i konkurransen la våre “bet” på.

Rett etter lunsj kom så en presentasjon av November Paynter og Mai Abu ElDahab sammen. November er assistenten til den ene av de to kuratorene på Istanbul Biennalen (i september 2005) og Mai jobber som en av de tre kuratorene til neste Manifesta 2006). De snakket sammen som ett statement om en vilje til å forandre en situasjon, ikke med et felles arbeidsområde (Midtøsten eller biennale-konteksten). De viste video av kunstnere fra regionen. Jeg tror ikke det faldt de andre eurocentriske kuratorene på leppa å se Wael Shawky (verdens søteste Egyptiske kunstner) gå gjennom et supermarked i Istanbul og samtidig resitere koranen, ei heller å se Hassan Khans (verdens dyktigeste Egyptiske kunstner) tolkning av situasjonen i Beirut etc. Hassan og Wael og Can Altay (verdens søteste og dyktigeste Tyrkiske kunstner) er alle store favoritter for meg, men selv om det er tilfellet kunde jeg virkelig se det store glipp mellom mellom østen og europa her. Vanskelige greier, men jævlig intressant. Suzanna van der Veyn kom så på og snakket utrolig lenge om et prosjekt på Friedricianium i Kassel. Jeg var nødt til å løpe litt frem og tilbake ut i den friske luften under både hennes og Sally Shaws presentasjon. Sally jobber i Bristol blant annent med å aktivere fengsler med en kunstsamling/kunstproduksjon. Sist ut i alle de her presentasjonene var Raimundas Malasaukas, en veldig morsom kurator som jobber fast i Vilnius på CAC. Han presenterte gamle prosjekter med stor gjennomslagskraft, jeg skulle ønske jeg hadde mer tid her og nå og kunne elaborere om dem, fordi jeg likte flere av dem veldig veldig godt.

Raimundas presentasjon ble også kuttet siden det var dags for prisutdeling. Vant gjorde den japanske kuratoren Mizuki Endo, og ingen kunde skjønne hvorfor, men han er utrolig snill og vennlig så alle var fornøyde alikevel (kanskje ikke de andre i konkurransen var like fornøyde, men alikevel).

Etter dette var det en offisiell åpning på museet av et lite soloshow og det ble drukket noen velkomne pro secco-glass i stor hast. Egentlig hadde man planert en busstur for alle til en stor åpning utenfor byen der det skulle være fest til 5 om morgenen. Alle hadde lyst til å danse etc, men jeg tror i grunnen at det var min feil at ingen dro likevel det handlet om turen hjem. Man har jo ikke lyst til å bli sittende fast i midten av ingenting kl 3 om man har lyst å sove…

Dessverre hadde alle lyst å spise middag sammen så det tok sin tid før vi havnet på restuarant og fikk i oss mat og vin. Jeg satt ved siden av Natalie Zonnenberg og Andrea Viliani og snakket en hel del om “hvem er den peneste gutten på seminaret” og annet av veldig viktig status, og vi hadde også en massiv bytting av visittkort. Under hele kvelden forsøkte en liten gruppe av oss å “rømme” vekk fra hele gruppen, men misslyktes hele tiden. Vi dro alle sammen til en bar, og etter den stengte kl 01 (alt her stenger tidlig) bestemte vi oss for å drikke opp ølen fra i går som jeg hadde paa rummet mitt.

Fortsettelse følger

Leserinnlegg