Anmeldelser av Eilif Amundsen, Skulpturbiennalen, Charles Ray og Sverre Bjertnæs
Sosialdemokratisk ekspresjonisme , Truls Ramberg om Eilif Amundsen
Ramberg skriver at Amundsen representerer et kunstsyn som har vært dominerende i Norge, til dels som en forsinket Munch-innflytelse, helt frem til 1990-tallet,og at hans bilder er preget av den samme kompromisstenkningen som ble lagt til grunn for sosialdemokratiet.
Skulpturens randsoner , Truls Ramberg om Skulpturbiennalen
«Arbeidene distanserer seg fra det meste man tradisjonelt forbinder med skulptur. Dette fremstår samtidig som et logisk resultat av forsøket på å representere vår tids komplekse offentlige rom.»
Absurd minimalisme
Lotte Sandberg om Charles Ray på Astrup Fearnley-museet.
«Denne kunsten krever tid av betrakteren. Paradoksalt nok blir man også fort ferdig med den.»
Klassisk neon , Marit Strømmen om Sverre Bjertnæs på Galleri K
«Fargerikt intense oljemalerier viser nok en nattside ved Sverre Bjertnæs’ kunstnerskap. »
Utstillingene til Sverre Bjertnæs og Charles Ray anmeldes også av Nina Marie Haugen i Dagsavisen.
Forunderlig svart hvitt , om Charles Ray på Astrup Fearnley-museet.
«Charles Ray morer og fascinerer i stram regi på Astrup Fearnley Museet.»
Tomhet i neon , om Sverre Bjertnæs på Galleri K.
«Kjell Elvis og Las Vegas spiller hovedrollene i Sverre Bjertnæs nyeste arbeider i Galleri K.»