Et berg av grå ullsokker projisert på et lerret, lyser opp et av de mørke rommene på Galleri BOA i Oslo. Det henslengte uttrykket tyder på noe overflødig, som om sokkene var feilvarer fra industriell produksjon. En zoom ut åpenbarer at sokkemassen er nær endeløs og utgjør et ørkenaktig fjellområde, der de enkelte sokkene smelter sammen til store, avrundede åser. Etter et par sekunder i nær totalt mørke, lyser det som viser seg å være en hel klode av strikket ull mot en. Den er full av kratere og omsluttes av en blå planet som befinner seg like bak. Den naturtro kvaliteten på animasjonen gir opplevelsen av å befinne seg i et slags alternativt planetarium, der man liksom svever måpende rundt i en snurrig versjon av verdensrommet.
Everyday Moons er Jessica MacMillans første soloutstilling i Oslo, og består av tre videoverk og fotoboken Jupiter, vol.1 (2021), som lanseres i forbindelse med utstillingen. Den pedagogiske misjonen som anes i Wool Sock Moon (2021), blir fremtredende i boken, hvor MacMillan har samlet en rekke spontane mobilfotografier hun har tatt av nattehimmelen hver gang hun har skimtet den lille, lysende prikken som for det blotte øyet utgjør Jupiter. Bruken av hverdagslige objekter og situasjoner for å illustrere astrofysiske fenomener har lenge vært sentralt i kunstnerskapet. På Høstutstillingen i 2018 viste hun installasjonen Antiplanet (2017), der vanlige gjenstander, som en potteplante, en datamaskin og en bunke med klær, var festet på roterende og skråstilte teleskopstativer for å gi en fornemmelse av vår planets omdreining og akse.
De to andre videoene i utstillingen på BOA vises i hvert sitt rom, og har en tilsvarende dramaturgi som Wool Sock Moon (2021), der nærbilder av jordbær i Strawberry Moon (2020) og keramiske kaffekopper i Porcelain Cup Moon (2018) gradvis blir til hauger og berg, og til slutt hele planeter. Jeg må til utstillingsteksten for å lære at disse absurde klodene er nye måner MacMillan har skapt til planetene Uranus, Mars og Jorden. Måner karakteriseres som mindre kloder som kretser om en større planet. Jorden har én, Uranus 27. Verkene illustrerer visstnok fenomenet gravitasjonskollaps, der masse klumper seg sammen rundt et tyngdepunkt. Slik vår egen måne ble skapt av materie fra kollisjonen mellom jorden og et himmellegeme på størrelse med Mars, suges her jordbær, sokker og kaffekopper sammen til måner.
MacMillan har samarbeidet med den australske astrofysikeren Charles Lineweaver for å utarbeide premissene for hvordan de ulike objektene kan danne egne kloder. Det bratte terrenget på ullsokkmånen skyldes trolig at materialet kan stables til høyere fjell uten å trille ned, slik for eksempel koppene i større grad ville gjort. Tross denne beregnende tilnærmingen unngår MacMillans videoer den belærende tonen den faktuelt orienterte videokunsten ofte har — hjulpet av at all tekst, voice-over, eller lyd i det hele tatt, glimrer med sitt fravær. Kunstnerens illustrative intensjon overdøves av et uttrykk som gir bildet og romfølelsen forrang.
Mange av dagens kritiske perspektiver på verdensrommet dreier seg om galaksen som en politisert og kommersialisert sfære. Horder av kasserte satellitter og rester av gammelt romfartøy utgjør en menneskeskapt ring av søppel rundt jorden, mens private selskaper og nasjoner pønsker ut forretningsideer og fantaserer om å kolonisere Mars. Ut over assosiasjoner til enorme monokulturer og intergalaktiske søppeldynger er det få tilløp til problematisering av denne prospekteringen av verdensrommet å spore i arbeidene til MacMillan. Allianser mellom kunst og vitenskap risikerer at kunsten får en utelukkende instrumentell rolle, som rent formidlingsverktøy. Riktignok gir MacMillan selv kunsten sin en slik illustrativ oppgave, men hennes entusiasme for verdensrommets underliggende fysikk smitter bare delvis. I det minste evner hennes velproduserte romfantasier å fascinere.
