Velg en kunstner som du mener fortjener oppmerksomhet og fortell oss hvorfor, lød invitasjonen til Kunstkritikks sommerserie «Kunstner velger kunstner». I alt seks nordiske kunstnere bidrar. Den andre i rekken er Ragnhild Aamås, som er bosatt i Oslo. Hun er med på å drive visningsstedet Podium, og blir til høsten å se i gruppeutstillingen The Seeable and the Sayable ved Kunstnernes Hus og Grotten.
«The discovery of the Neolithic gum, made from birch bark tar, was made by Sarah Pickin, 23, during a dig in Finland. The gum had tooth prints in it.»
Etter Darwin er ikke mennesket eksepsjonelt sett oppimot andre dyrearter, og heller ikke et særlig «åndelig» vesen. Det vi har er et mønster-utsøkende tolkingsoverskudd i måten vi konstruerer mening fra inntrykk på. Nina Canell arbeider med det som ligger like på grensen til det vi kan registrere, der hovedsansen til mennesket, synet, glipper. Hun henvender seg oppmerksomt til de bestanddeler som materielt ligger til grunn for våre liv. I håndteringen og fremstillingen flettes tingene inn i en skjærende overgang mot det mytiske system som fremdeles informerer vår verdensopplevelse: Språket.
Days of inertia (2015), der en vannpytt ligger på toppen av en ujevn steinblokk, holdt tilbake fra kanten av en hydrofobisk hinne, er et eksempel på hvordan Canell aktiverer krefter og materialer som ligger utenfor synsspekteret og tilgjengeliggjør dem. Et annet er intervensjonen i inngangspartiet til Lunds Kunsthall under utstillingen Free-Space Path Loss (2014), der metall- og glassboksen som omgir inngangen til kunsthallen (som et annet våpenhus), inneholdt en høyere mengde oksygen enn vanlig luft. Effekten var en opplevelse av tilkvikning.
Om sansene ses som et informasjonsutvinnende grep mennesket har om verden, er et annet grep den infrastruktur vi har bygd opp: veier, telenett, togskinner, kloakk, fiberoptiske kabler strukket over havbunnen, mellom kontinenter, som sikrer det overskyende (cloud) fortettede kommunikasjonsnettverk. Hylsteret fra avskinnede høyhastighetskabler (Shedding Sheaths, 2015) fremviser en enorm avstand, sammentrukket, forklumpet og komprimert. Nettverket som forsyner oss med informasjon gitt en form nær våre myter: slangeskinnet, gjenfødselen, stabelen, forandring, kuruer, Sisyphus.
Så til den neolittiske tyggegummien: Bjørkesevje er gjennomsyret av phenoler med antiseptisk virkning, bestanddelen som virker er ikke kjent i sin rene form, men bjørke-tyggis tygges for å oppnå smertelindring. Det kjente og det ukjente krysses. Uoverskuelig, men erfart. Bestanddelene i verket In Absence of satin ions (2014), er instruktive: tilskåret gulvvarmeteppe, ioniseringsapparat, plexi, prosessorer, sokkel, fjær fra budbringerdue, og tyggegummi. Materialer som omgir oss i hverdagen, men hva er de? Plastiske klumper fordelt over en flate som spenningen sitrer gjennom / Menneskene på jordskorpen. Canell kaller tyggegummien et innskrevet materiale. Tennene er med tanken som har tygd materien.
I love Nina Canell, saw a fantastic show at Moderna Museet in Stockholm. I saw a great publication that was produced by the museum – an artist book. Any one knows the title of that?