Denne uka åpnet Nordnorsk Kunstmuseum en ny filial i Bodø sentrum, i de nyoppussa lokalene som tidligere huset byens sparebank. Åpningen skilte seg markant fra andre museumsinnvielser fra senere tid, som Kunstsilo i Kristiansand i fjor og, helt nylig, Posten Moderne i Trondheim. Bodø var ikke akkurat satt på hodet. På pressevisningen var vi fire-fem journalister. Selve åpningsdagen var satt til en ganske vanlig tirsdag, og klokken 11 åpnet man simpelthen dørene og tok de besøkende som hadde forhåndsbestilt billetter varmt imot, før man stengte igjen kl. 14.
I motsetning til retorikken som ellers preger det nye museums-Norge, var det heller ingen i Bodø som snakket om spektakulære kunstopplevelser, om samtidskunst i verdensklasse eller eventyrlige besøkstall. Omtent 500 skal ha vært innom på åpningsdagen. Åpningsprogrammet foregikk under et lukket arrangement senere på kvelden. Vara-ordfører i Bodø, Ida Gudding Johnsen (V), holdt en fin tale om innsatsen som var lagt ned for å reise museet. Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery (Ap) kastet glans over tilstelningen. Musiker Trygve Misvær sang en versjon av den kjente norske visesangeren Halvdan Sivertsens «Kjerringøy» på pitesamisk, mens han Halvdan selv kom på scenen litt senere.
Man kan spekulere i om museet snakket lavt om sin egen åpning av strategiske årsaker. Som så mange andre nye museer har opprettelsen av Nordnorsk Kunstmuseums Bodø-avdeling hatt sine fiender. De fleste er enige om at Nordnorsk Kunstmuseum må gjøre mer for å oppfylle mandatet om å være et museum for hele landsdelen. Likevel har mange ønsket å prioritere oppgradering av museets allerede lille bygning i Tromsø. Her er planer om et nytt kulturkvartal underveis og prosjektet vil trenge mye kapital. Andre ønsker seg et museum i Finnmark med sterkere samisk profil. Bodø har blitt beskyldt for å stjele ressurser og snike i køen.
Planen var dessuten at Bodø-avdelingen skulle åpne i fjor høst, mens byen fortsatt var Europeisk kulturhovedstad. Men fristen glapp, kanskje takket være rabalderet som har plaget museet siden 2020, da styret plutselig og uten å oppgi god grunn sparket daværende direktør Jérémie McGowan. I to år var museet uten leder, mens museet og McGowan møttes i retten før de endelig inngikk et forlik. Så steppet Katya García-Antón inn som ny direktør. Oppslutningen om museet bedret seg imidlertid ikke synlig under hennes direktørperiode, og allerede fjor sommer ga hun seg. Frem mot åpningen i Bodø har Hanne K. Jakhelln vært konstituert direktør, og for bare noen uker siden ble det klart at Stina Högkvist går fra stillingen som samlingsdirektør på Nasjonalmuseet til å lede Nordnorsk Kunstmuseum.
Omstendighetene tatt i betraktning, tenkte man kanskje at det var best å ikke gjøre for mye ut av åpningen. På en annen side virker det som Nordnorsk Kunstmuseum også tenker annerledes om museumsdrift enn sine slektninger lenger sør. Med Högkvist ombord vil hele seks av museets femten ansatte være kunsthistorikere, mens kommunikasjonsstaben består av én person. Museumsbygningen er dessuten ikke ny, stor og prangende, men en varsom oppussing av et eksisterende bygg. Her er man åpenbart ikke ment å være trekkplaster for turistnæringen. Det jordnære huset harmonerer godt med andre offentlige bygninger i nærheten, som Domkirka og Rådhuset. Prislappen, som i all hovedsak betales av det offentlige, synes rimelig. Oppussingen er bekostet av en privat utbygger, mens museet har brukt ca. 11 millioner kroner på interiøret. Museet skal leie lokalene, fortrinnsvis for 20 år, til ca. 7. millioner kroner i året.
Åpningsutstillingen, Alt snakker. Fortellinger i bevegelse, er laget av tre kuratorer ved museet – Liv Brissach, Lise Dahl og Eva Skotnes Vikjord – og består av 40 verk fra museets samling som teller vel 2300 objekter. Utstillingen har tre seksjoner: «Blikket», «Matsikkerhet og matsuverenitet» og «Fisk, kjønn og seksualitet». De to første kjennes noe forutsigbare med arbeider av velkjente kunstnere – slik som Kåre Kivijärvi, John Andreas Savio og Iver Jåks – og en del pliktskyldig postkolonialt tankegods. Máret Ánne Saras installasjon Gielastuvvon (2018) består av et utall ulikt fargede lassoer hengende fra taket som en massiv galge og en utvetydig påtale av overgrep mot samiske interesser. Man har også valgt å vise et omstridt maleri av Francois-Auguste Biard, Læstadius preker for samene (1840), med sin gullforgylte ramme plassert på gulvet ved siden av, som en litt plump moralsk dom over bildet.
Avdelingen om fisk og seksualitet er langt friskere og knytter an til tradisjoner, ideer og forestillinger som er spesifikke for livet i nord, eksempelvis om myter om forholdet mellom sex og fiske, såkalt «haill». Sissel Mutale Berghs video Everything is speaking, frist draft on Gorrie Guanna (2022) handler om øya Guri Kunna utenfor Fosen, et navn som på sørsamisk kan bety «gytekvinne» eller «gytevagina». Bergh spekulerer i om øya var åsted for samiske fruktbarhetsritualer, ment å få fisken til å bite. Denne praksisen har et sjåvinistisk islett, samtidig er den del av en samisk forestillingsverden som lenge har vært undertrykket. Bodøværingen Audar Kantun slipper homoerotiske lengsler inn i lignende fiskermyter, i sine burleske, figurative malerier. Ved siden av vises Christian Krohgs maleri Trise i arbeid (1901), der en kvinnelig servitør er ute på dekk på stormfullt hav med kaffekanna i hånda. Det var tydeligvis ikke bare menn som dro til sjøs, også servitriser gjorde «hardhausarbeid», som det heter i formidlingsteksten.
Selv om man kanskje ikke slo på stortromma under åpningen i Bodø, så kjentes det veldig godt å komme til et nytt museum som er mer opptatt av kunst enn å skape store begivenheter. Det er en nødtørftig stemning over samlingen og den nyoppussede bygningen, ikke overdådig, men likevel smart og stilsikker, barsk. Selv om Bodø-avdelingen fremstår som et flott tilskudd til Nordnorsk kunstmuseum, så rikker det kanskje ikke på misnøyen i Tromsø. Foreløpig er planen at museets avdelinger skal dele på ressursene, så staben og kostnadene skal ikke ese voldsomt ut. Men avstanden mellom byene er på over 500 kilometer. Hvis en helt ny bygning i Tromsø skal bli en realitet, blir man nok nødt til å gire opp markedsføringen og arbeidet mot større besøkstall og næringsliv.
