– Verden befinner seg på et vippepunkt med akutte problemer på mange fronter. Jeg mener alle museer, uavhengig av størrelse eller disiplin, har et ansvar for å ta opp spørsmålene som samfunnene våre er dypt berørte av, sier direktør ved Nordnorsk kunstmuseum, Katya García-Antón, til Kunstkritikk.
Denne uken starter museet opp programserien The Butterfly Effect. Gjennom 18 måneder med samtaler, foredrag, performancer og workshops vil kuratorer, kunstnere, museumsfolk, jurister og aktivister vurdere radikale museums- og institusjonsmodeller, med målet om å styrke en generell forståelse av museets ansvar og rolle i samfunnet. «Kan justeringer i museumspraksis føre til seismiske endringer i samfunnet?» spør de. I tillegg etterlyser de «museer som informerer statlig politikk i stedet for å la seg styre av den».
– Offentlighetens tillit til museet avhenger av at man ser at det handler i samfunnets interesse, sier García-Antón.
Før hun tok over som direktør for Nordnorsk kunstmuseum i 2021 var García-Antón direktør for Office for Contemporary Art Norway (OCA). Under hennes ledelse hadde organisasjonen en særlig satsning på samisk kunst og hun har vært pådriver for en dekolonisering av kunstfeltet.
– Det har skjedd dramatiske endringer i vår toleranse for praksiser og adferdsmåter som tidligere ble ansett som normale. Vår sektor har en plikt til å gå foran med et godt eksempel og standardene vi opererer med må derfor noen ganger ligge i forkant av hva som er lovfestet. Kulturdirektoratet har en viktig rolle i å støtte og oppfordre til etisk praksis i feltet vårt.
De særegne klimatiske, politiske og kulturelle forholdene i nord tror García-Antón at bidrar til å øke presset på Nordnorsk kunstmuseum om å innta en mer aktiv samfunnsrolle.
– Vårt mandat dekker en region på størrelse med England, som også inkluderer samiske landområder der koloniale realiteter fortsetter å gripe inn i samenes levemåter. Nordområdene har historisk blitt fremstilt gjennom en hvit, vestlig og kristen optikk som har undertrykt andre eksistens- og kunnskapsformer. I tillegg fører regionens grense mot Russland med seg geopolitiske spenninger. Klimakrisen og behovet for klimarettferdighet er dessuten mer akutt tilstede i nord enn mange andre steder.
Til tross for at hun mener det fins flere individuelle eksempler på museer i Norge og Sápmi som viser tro på kunstens evne til å skape sosiale endringer, savner García-Antón at sektoren står sammen om å kreve et holdningsskifte hos de som finansierer og evaluerer dem.
– Fortsatt gjenstår et viktig arbeid med å skape samforstand mellom finansiering og museumsetikk, for å gi museene det økonomiske handlingsrommet de trenger for å bli aktive pådrivere for endring.
García-Antón minner om at da Liberate Tate lyktes med å få slutt på sponsoravtalen med British Petroleum, førte det ikke til at museet kollapset.
– Det ble ikke bare nedsatt en etisk komité som gikk gjennom alle finansieringskildene til museet, avgjørelsen hjalp også til å oppdra en ny generasjon med etisk bevisste støttegivere.
Holdningsskiftet García-Antón etterlyser innebærer dessuten at de som legger rammene for museumsdrift erstatter en kvantitativ med en mer kvalitativ tilnærming, som gjør det mulig å utvikle prosjekter med påvirkningskraft og dybde fremfor prosjekter som er designet for å generere besøkstall.
Hun er også redd at fokuset blant de som forvalter forskningsmidler på doktorgrader og fagfellevurderte publiseringer er på kollisjonskurs med de siste tre tiårenes forsøk på å bryte med den hegemoniske tenkningen om hva et museum er og hvordan, og med hvilken hensikt, det genererer kunnskap.
– Det er viktig at museet ikke stenger døren til andre kunnskapsbærere enn de med doktorgrader, som folk med ulike funksjonsvariasjoner, sier García-Antón.
García-Antón mener museumssektoren må insistere på tydelig ledelse fra Kulturdirektoratet, Kultur- og likestillingsdepartementet og Utenriksdepartementet når det kommer til rollen deres i å samle inn og legge til rette for kunnskap om og implementering av klimatiltak i kulturfeltet.
– På Nordnorsk kunstmuseum vier vi store ressurser til å bli i stand til å implementere en meningsfull klimastrategi. Denne kunnskapen vet vi vil påvirke alt vi gjør. Vi er inspirert av institusjoner som Tate, som erklærte klimakrise for en tid tilbake og som helt har trukket seg ut av alle sponsoravtaler med fossilindustrien.
García-Antón forteller at de i arbeidet med programserien har latt seg inspirere av prosjektet Den spanske republikken iverksatte på 1930-tallet for å demokratisere tilgangen på kultur, med nomadiske museer og biblioteker. Av samtidige inspirasjonskilder trekker hun blant annet frem Forge Project, som ledes av Candice Hopkins, et initiativ fokusert på urfolkskunst og dekolonial kunnskapsbygging. En annen inspirasjonskilde er Museo de la Solidaridad som Chiles president Salvador Allende grunnla i 1971, rett før han ble avsatt i et statskupp.
– Det var bygget opp utelukkende av donasjoner, uten koblinger til markedet. Under Pinochets militærdiktatur levde museet videre som en samling i eksil ved institusjoner i Europa og Latin-Amerika. Etter Pinochets fall, returnerte MSSA til Chile, hvor det fortsetter å arbeide for demokrati.
Ifølge García-Antón har Nordnorsk kunstmuseums visjoner om et mer aktivt museum blitt møtt med stor interesse lokalt, av samiske, kvenske, norske og andre kunstfellesskap, i tillegg til institusjoner både i Nord-Norge/Sápmi og globalt.
– Men det gjenstår arbeid med å nå bredere lag av befolkningen i regionen, særlig de som er bosatt utenfor byene Tromsø/Romssa og Bodø/Bådåddjo/Buvvda, sier García-Antón.
Førstkommende lørdag (28. oktober) starter museet opp programserien med et foredrag av skribenten og kuratoren Laura Raicovich, forfatter av boken Culture Strike Art and Museums in an Age of Protest. Hun vil blant annet diskutere forholdet mellom kulturell infrastruktur og sosial rettferdighet.
