i krigstilstand. Han viser hvordan bygningen Helmhaus, som også er et
av hovedgalleriene til Manifesta 11, kan beskyttes.
Torsdagens pressekonferanse i Zürich viste at kunstner-kuratoren Christian Jankowski har skapt en Manifesta-utstilling i nittitallets politiske ånd. Biennalen åpner for publikum på lørdag 11. juni.
Utstillingen er den 11. i rekken av den ambulerende europeiske biennalen, som første gang ble holdt i Rotterdam i 1996. Dette tyveårsjubiléet ville ha vært en utmerket anledning til å se tilbake på utstillingens opprinnelse i et nittitall som fortsatt var preget av åpenhet og ekspansjon etter Berlin-murens fall. Men jubiléet ble ikke nevnt med et ord.
I stedet ble vi vitne til presentasjonen av 2016-utgaven – som har fått tittelen What People Do for Money – Some Joint Ventures – som fremsto som en slags avmattet versjon av nittitallets sosiale og subversive europeiske kunstsamtale.
Subversive hits
Den tyske kunstneren Christian Jankowski har kuratert utstillingen, og kom selv ut av nittitallet med en rekke subversive «hits». Som ung kunstner jaktet han på mat på et supermarked med pil og bue, og som litt mer etablert kunstner på Berlin-scenen lot han en åtteåring spille rollen som direktør for Kunsthalle Hamburg. For eksempel.
På pressekonferansen refererte han til utstillinger han hadde sett på 90-tallet, kuratert av blant andre Kasper König og Harald Szeemann, og fortalte at hans mål med denne utgaven av Manifesta var å skape den samme atmosfæren av kreativitet og dialog mellom byen, kunsten og publikum.
Lykke
Temaet for utstillingen – arbeid – presenterte han som et spørsmål om identitet. Han følte seg med andre ord ikke forpliktet overfor en politisk diskusjon, men overfor kunsten. – Jeg vil først og fremst at folk skal være lykkelige. Så gå rundt i utstillingen og se etter noe som gjør dere lykkelige, oppfordret Jankowski hundrevis av pressefolk.
I arbeidet med utstillingen har Jankowski først og fremst konsentrert seg om utstillingsformatet. Det har gitt biennalen en litt utfordrende struktur:
Samarbeidsprosjekter
Utstillingens hoveddel består av tretti samarbeidsprosjekter mellom kunstnere og ulike profesjonelle i Zürichs arbeidsliv; en prest (Evgeny Antufiev), en oversetter (Ceal Floyer), en tannlege (Torbjørn Rødland), en brannmann (Mike Bouchet), en urmaker (Jon Kessler), en hundeklipper (Guillaume Bijl), en sexolog (Andrea Éva Gyõri), etc. Disse prosjektene presenteres tre steder: På de respektive arbeidsplassene, i hovedutstillingens to gallerier i Zürich sentrum og i form av dokumentariske filmer på en nybygget arkitektonisk paviljong som flyter i elven.
I tillegg til dette har Jankowski sammen med co-kurator Francesca Gavin bragt inn hundre historiske verk i utstillingen, kunst som også handler om arbeid, eller som viser hvordan ulike yrker har blitt bragt inn i samtidskunsten de siste tyve-tredve årene.
Utstillingen består også av Cabaret der Künstler – Zunfthaus Voltaire – et nylig opprettet kunstner-laug, der enhver som gjennomfører en performance på scenen kan bli medlem.
Laugskultur
Det fremsto utvilsomt på pressekonferansen som en ganske sjablong-aktig kuratering. Manifesta 11 legger opp til en kunstnerisk lek med ulike yrker, uten refleksjon rundt kapital og klasse. I stedet er utstillingen basert på idéen om «god kunst», hva enn det er, og den calvinistisk-borgerlige idéen om arbeidets etikk med laugene i sentrum. Det er som om 00-tallets kapitalismekritikk ikke har funnet sted. Vi er tilbake ved nittitallets mer uklare, sosiale og subversive politikk.
Som Zürich’ sosialdemokratiske borgermester Corine Mauch påpekte under pressekonferansen, er den borgerlige arbeidsetikken under press på grunn av digitalisering og robotifisering. Dette anførte hun som én av grunnene til at det var betimelig å arrangere Manifesta i Zürich akkurat nå. En annen grunn var å plassere Zürich på det kulturelle Europakartet. – Sveits ligger i hjertet av Europa, men er ikke en del av Europa politisk, sa hun. Hun tenkte kan hende på at Sveits står utenfor Den europeiske union, men kanskje også på landets strenge asylpolitikk. Dette større politiske scenarioet ble utover dette ikke nevnt under pressekonferansen.
To spørsmål kom fra pressen. En amerikansk journalist ville vite om ikke utstillingen ville bli betraktet som et eneste stort «Gesamtkunstwerk», signert Christian Jankowski. Kuratoren ble nesten fortvilet over spørsmålet, og avviste det umiddelbart. Deretter sa han: – Det er like meningsløst å kalle dette for et gesamtkunstwerk som å si at det ikke er det. En annen journalist viste til rykter om utstrakt bruk av frivillige og underbetalte assistenter under biennalen, og lurte på om ikke dette undergravde arrangørenes troverdighet, gitt temaet. Direktør Fijen svarte at ingen fra den regulære arbeidsstokken ved utstillingens gallerier var fratatt jobben, og at det var vanlig med frivillige på slike festivaler. Jankowski føyde til at de kunne ha avstått fra å bruke frivillige og assistenter, og betalt alle full lønn. – Men da ville det ikke ha lignet på en biennale. Da ville det blitt en vanlig utstilling, sa Jankowski.
Uavhengig av biennalens behandling av frivillige føles det som om Manifesta 11 er konstruert som en boble i et Europa som koker. Det er svært problematisk, for det underminerer idéen om en biennale som tar Europas kulturelle og politiske utfordringer på alvor. Men dette er bare førsteinntrykket, basert på pressekonferansen. Det er kunsten som teller, som også Christian Jankowski understreket flere ganger.
Note: Kunstkritikks anmeldelse av What People Do for Money – Some Joint Ventures publiseres i neste uke.
