Persona-angrep. Kunstformidling er en kunst

Arbeidet til kunstnerne og kuratorene rundt TAFKAG, tidligere Galleri Galuzin, er det suverent trassigste anti-konsensus-prosjektet på osloscenen for tiden. Galleriet fungerer unektelig som en viktig møteplass, men svekkes av å la det sosiale ryet og det nypompøse formidlingsspråket komme i veien for det som skal formidles.

TAFKAG har vært et av Oslos mest profilerte unge visningsrom siden det offisielt åpnet som Galuzin i januar i fjor. (Det nye navnet er lånt fra Prince, og forkortelsen står for The Artspace Formerly Known As Galuzin.) Ivan Galuzin, Kristian Skylstad og de andre kunstnerne som står bak har lagt ned en formidabel arbeidsinnsats, åpningene har trukket horder, og ryktet som nachspielsentrum har ikke dempet populariteten. TAFKAG har samtidig beholdt en kunstnerisk kredibilitet, fundert i båndene til Kunstakademiet i Oslo, en rekke positive anmeldelser fra kritikere som selv sogner til beslektede mørke menigheter og en Muhammad Ali-style selvtillit fra galleristenes eget hold.

Populariteten består på tross av at flere fremtredende trekk ved prosjektet synes å gå ravende på tvers av mye av det som ellers forventes av et progressivt, ambisiøst visningsrom. Mest påfallende er hvordan de feiler i å kommunisere prosjektene sine utad, og at det språklige refleksjonsnivået i formidlingen er mildest talt uprofft. Dessuten overskygger galleriets egne gonzoutspill ofte kunstnerne de viser, og de romantiske vyene deres gir liten mening i dagens kunstoffentlighet. De to seneste utstillingene som eksponerer miljøet gjør lite for å forandre dette bildet.

Månen, stillheten. Sånne ting

Problemet med The Artspace Still Known As Galuzin er at det ikke ligger mening i ordene deres. Frieze trykket nylig en leder som okket seg over de mange meningsløse presseskrivene som er i omløp, og det uten å ha sett hva Youngs gt. 6 sender ut (Se Jennifer Higgie, Frieze no. 103). Jeg tar med meg konklusjonen derfra: disse tekstene gjør ingenting for verkene de liksom skal belyse. At kunstnernes bilder får mindre plass enn galleriets mange og lange ord i herværende kritikk er bare så altfor symptomatisk for opplevelsen et besøk på TAFKAG i verste fall kan gi.

Hovedkilden til den tafkagske ideologi og retorikk er de vidløftige presseskrivene som sendes ut i forkant av hver utstillingsåpning. Språkføringen i disse er ute av kontroll: her er hemningsløs patos, kompromissløs subjektivitet og sjeldent pompøse fraser om ånd og sjel og natt og hvahardu, og mer enn gjerne i engelsk høystil. Romantikken er tjukt påsmurt.

Da Nora Nerdrum og Sarah Sørheim i 2005 gikk ut og kritiserte resepsjonen av Matias Faldbakken, bragte de teksteksempler blant annet fra Galleri STANDARD (OSLO) sine presseskriv. Disse skulle underbygge påstanden om at galleriet bidro til tåkeleggingen og den mangelfulle kommunikasjonen Nerdrum & Sørheim mente at preget diskursen omkring Faldbakken. Men Standards presseskriv er som kakeoppskrifter å regne i forhold til Galuzins. I grunnen bekrefter ethvert skriv fra Galuzin hvor feil Nerdrum og Sørheim tok i sin kritikk av STANDARD (OSLO): der belønnes leserens innsats, for det viser seg å ligge mening i bånn. Her, derimot, sliter vi ut hjernen uten å vinne noen som helst ny innsikt.

Man må spørre seg om det er meningen at vi skal lese en ironi eller distanse inn i den tafkagske retorikken. Tuller de med oss? Da kunstneren Kristian Øverland Dahl ganske nylig stilte ut på TAFKAG, viste han samtidig arbeider på UKS. Der presenterte kuratorene ham som en kunstner som «utforsket det retoriske grepet patos». Jeg lurer på om ikke dette bare er en grov evfemisme og et reddende grep fra UKS´ side. For noen slik ironibuffer ble ikke lagt imellom da TAFKAG presenterte Dahl: mailen derfra åpnet med spørsmålet «Hvorfor kan vi ikke fange stillheten i månens bleke rop?». Utforsker man patos, eller bruker man det naivt, uten å tilkjennegi det bevissthetsnivået som behøves for at leseren skal kunne oppleve forsøket som nettopp en utforskning? Hvis et tre faller i Galleri Galuzin og ingen (unntatt galleristene selv) skjønner at det hele var en forestilling, hva var det i grunnen da?

Munan Øvrelid, Darkness

Øvrelids nye verden

Background Pictures… er Munan Øvrelids første separatutstilling i Oslo og består av to store videoarbeider, en vegginstallasjon og to mindre bilder. Freedom er et digert stykke skjermsparer-kitsch installert i det indre rommet. Øvrelid har matet programmet Windows Media Player med lyden fra en scene i spillefilmen Braveheart (Mel Gibson, 1995), og de levende bildene genereres fortløpende av seg selv – det vil si av lyden, som vi også hører. Samme teknikk er anvendt i verket Surrender, men her er bildene frosset til stills, printet ut og montert i rader slik at de utgjør en mosaikklignende vegginstallasjon. Ordene som skapte bildene, men som nå er fraværende, var Churchills. Internasjonal konfliktpolitikk og amerikansk kulturs innflytelse på røkla melder seg som temaer.

Munan Øvrelid, Freedom

Tittelverket, en projeksjon der en rekke bilder av himmel er satt i loop, vises med tekster Øvrelid har hentet fra et svært utopisk innstilt nettforum der ønsker om et bedre samfunn etterhvert sporer av og begynner å danne linker til Aldous Huxley-sitater og generelle dopfantasier. Alt snakk om fulfillment og freedom ender i desillusjonert fallitt. Kvalmen Øvrelid, med dette materialet, lykkes i å fremkalle blir bare sterkere av tyngden i musikken fra Ringenes Herre-filmene som gjaller over høyttalerne og assosiasjonene den gir til uforbederlig frihetsbejaende amerikanske langfilmer. Det hele matcher i og for seg galleriets overlagt stormannsgale stil. De to mindre bildene, spunnet omkring J. D. Salingers store/lille roman Catcher in the rye, tar spørsmålet om individets duell med samfunnet ned på et mer personlig nivå.

Munan Øvrelid, The end

Mer om månen, etc

Introduksjonen vi får til Øvrelids prosjekt, nærmere bestemt galleriets presseskriv, tyder på at galleristen ikke gjør formidlingsjobben sin. TAFKAG har sovet i PR-timen. «Ved sin seriøse tilnærming til effektive virkemidler finner [Øvrelid] et estetisk tyngdepunkt i populærkulturen, men tar for seg problemer som strekker seg langt utover billedkunsten, som både meningsproduksjon og i sin estetiske presisjon», står det i skrivet. Setninger som denne gir bare ikke mening. Med litt godvilje skjønner vi kanskje hvilket tematisk landskap man forsøker å plassere Øvrelid i. Men det er forskjell på å skrive åpne tekster som skaper rom for betrakterens egne tolkninger (=et gode) og å tvinge dem til å gjette (=et onde). At leseren må gjette vilt er vanligvis et tegn på at avsender ikke har vært presis nok.

Ytterligere en tekst, skrevet av Galuzin-venn Leander Djønne, ledsager Øvrelids utstilling. Også den er totalt ugjennomtrengelig. Mellomtittelen er «Forsøk på å belyse fragmenter ved begrepet New Wave Sublime Cinema». Men hvorfor bare belyse fragmenter ved et flunkende nytt begrep? Hva med å belyse selve begrepet? Det lukter jåleri av bruken av ordet «fragmenter» og dermed av hele tittelen. Fortsettelsen indikerer dessuten at Djønne slett ikke søker å belyse. Teksten er leserfiendtlig, full av skrivefeil og irriterende tung å komme seg gjennom.

Han skriver for eksempel: «Om ikke annet, ligner disse imbissile prolatenes tilsynelatende Aktive politiske funksjoner, de fremmedspråklige primitives storslagne forfall. (Se Apokalypto av Mel Gibson)» (sic). Nei, utdraget er ikke tatt ut av sammenhengen. Det eksisterer, når sant skal sies, knapt nok noen sammenheng å ta det ut av. Hvis TAFKAG «leker med det retoriske grepet patos», er det ikke presist nok gjort. Hvis dette derimot er oppriktige teoretiske utlegninger, er de bare ikke gode nok. Vi er i et grumsete farvann.

Jeg respekterer ord. Jeg har varme følelser for tekst. Ord er ikke tomme ornamenter, de er meningsbærende. Vil man ikke mer med dem enn å kombinere dem vilkårlig eller kvasiakademisk, uten engang å ha noe overordnet stilistisk mål med det (les: dada og beslektet), kan man like gjerne kutte ut hele presseskrivet og sende ut en konsis invitasjon i stedet.

Damian Heinisch, Wolfen

Alene mot alt (med tuberkulose på kvistværelset)

Galleri Fimbul har siden starten i 2005 utmerket seg som et ujevnt, men modig og spennende visningsrom for unge kunstnere, mange nyutdannede. Denne måneden viser galleriet gruppeutstillingen Blackout, som er gjestekuratert av TAFKAGs
Skylstad. Den skiller seg på flere måter fra andre utstillinger i regi av folkene rundt TAFKAG. Selv om det er kuratoren som har forfattet presseskrivet er det ikke denne gangen hundre prosent meningsløst. I teksten får vi vite at Blackout skal være en samling fotografier som får permisjon fra teoretiseringen som ellers følger enhver visning av kunstneriske arbeider.

De skal få være supersubjektive inntrykk, vise umiddelbarhet, tjene som vitnesbyrd om øyeblikk uten bevissthet om diskurs. De skal «ta tilbake det fotografiet mistet da man på et tidspunkt sluttet å se fotografen bak kameraet…». Typisk tafkagsk vektlegges altså en utdatert, bohemsk kunstnerrolle, uten at det legges for dagen noen bevissthet rundt et så reaksjonært valg. «Kunstneren […] er alene mot alt», het det i en tidlig pressemelding fra Galuzin.

I tillegg til å sette kunstneren hundre år tilbake i utvikling, synes det organisatoriske temaet bak Blackout å hevde at det plutselig igjen er mulig å stå utenfor språket og diskursen, som om den språklige vendingen i vestlig filosofi aldri fant sted. (”Blackout er en utstilling som omhandler […] en tilstand man ikke trenger teoretisere…”). For all del, svøm motstrøms, men her savner jeg en tone som røper at kuratoren vet at han er i opposisjon. Man må som kjent kjenne reglene før man bryter dem, og, viktigere i denne sammenhengen: man må klare å få formidlet at man kjenner dem.

Blackout er altså en ren fotoutstilling. Flere av de utstilte arbeidene er duse, stillferdige skildringer av landskap eller dyr, menneskeskikkelser forekommer bare unntaksvis. Marie Svindt, Thora Dolven Balke (som står bak den TAFKAG-vennlige nyskapningen Galleri Rekord) og Linn Anita Pedersen later alle til å ha besøkt drivhus – glassveggen og vinrankene kan sees i alles arbeider. Det er kun hos Pedersen det lille natur/kultur-symbolet settes inn i en annen sammenheng: i tillegg til den unge mannen som viser oss rørleggersprekken sin, sittende på huk i drivhuset, viser hennes fem fotografier en delvis partert hest hengende i et primitivt slakteri, en rad militærgrønne telt, et vannspeil og en side tekst fra Fernando Pessoas tragikomiske Uroens Bok, modifisert med teip og overstrykninger i flere runder av kunstneren. Hesten vekker ingen sympati, den blir redusert til en emosjonelt irrelevant gjenstand. Det døde dyret repeteres av skyggen det kaster og av en like død, knallgul plastgjenstand som dingler nakent fra taket i en ledningsstump. Pessoa-teksten, eller det som er igjen av den, gjentar interessant nok den romantiske retorikken kurator Skylstad er beryktet for å øse av: «tungt å føle… min sjels latterlige og forknytte anomali», men trolig er mer humor involvert.

Ingvild Langgård

Ingvild Langgård viser to store fotografier av henholdsvis en hund og en katt. De er unnvikende, noe mangler eller holdes borte i motivet. Først er det vanskelig å sette fingeren på hva, men snart ser jeg at verken det ene eller det andre dyret har noe ansikt: hunden fordi den er gjengitt i skarp silhuett, katten fordi den er i bevegelse og i et nattlig hagelandskap.

Langgård og Pedersen kan med sine irrasjonelle motivsammenstillinger og henholdsvis korte, brutale, øyeblikk i mørket sies å passe inn under en tematisk paraply av subjektivitet og øyeblikket-bortenfor-verden. En kunstner som Tillmann Franzen blir det straks vanskeligere å plassere. Slik jeg ser det ligger hans serie små fotografier av trær langt fra ”det bevisstløse og hensiktsløse” som presseskrivet omtaler. De handler snarere om hvordan vi, konfrontert med en bestemt type bilder, tvinges til å tenke fremfor å reagere følelsesmessig. Tross de innbyrdes forskjellene i farge, tone, vinkel og lys er det selve den menneskelige evnen til å kategorisere ting som tematiseres.

Field 3, Marie Svindt

En dominerende persona

Kurator Skylstad er selv en av de ni kunstnerne i utstillingen. Han har latt sitt eget arbeid være det første vi ser både når vi kommer inn i lokalet og når vi ser på verkslisten. Ett av de fire fotografiene viser ham selv stående «sårbar» i dusjen – med kukken i fri sleng. Han fremstår som demonstrativt selvsentrert, eller rettere sagt: samlet om sin persona, mytefiguren han leker seg med. For dette dreier seg jo ikke om noen privatperson, men om en skapt figur, som uttrykker et hig etter skarpe fronter og ønsker å terge. De med brukerkonto i nettsamfunnet underskog.no har hatt den delte gleden av å se hans aliaser provosere, spamme og herse med utvalgte andre brukere, generøst sitere Kevin Costner og Jim Morrison og hylle sitt eget ”geni”, alt – visstnok – som elementer av et kunstnerisk prosjekt. Fotografiene han viser på Blackout blir i kontrast lavmælte og unnselige, men ikke svake av den grunn.

Exit martyrpositur

I Tommy Olssons anmeldelse av Banks Violette i Bergen Kunsthall for kunstkritikk.no beskrev han hvordan utstillingen ga ham følelsen av å overhøre en intern vits. Men dette ble opplevd som en kvalitet, en invitasjon til åpen spekulasjon, av Olsson, snarere enn en fremmedgjøring av betrakteren. Bare første halvdel av denne opplevelsen kan overføres til TAFKAG. Galleriet skal ha all mulig honnør for alt de genererer av aktivitet, men innehaverne hadde tjent på å sette et punktum for sin notoriske undervurdering av sitt lesende publikum.

Med en proffere tilnærming hadde Galuzin kanskje også fått de etterlengtede statlige driftsmidlene de hevder de fortjener. Mener de alvor med å fortsette driften, bør de spørre seg om en profilering som den de fikk i Aftenposten 27. mars i år er det beste kortet å spille ut. Den eldgamle martyrposituren inntas, myten om The Nachspiel Formally Known As Artspace reproduseres, og norsk kunstlivs enfants terrribles forblir like fattige.

Kanskje har TAFKAG ganske enkelt startet et nærmest utopisk prosjekt som i dag ikke er bærekraftig. For hvordan kan du både nære «et intenst hat mot kulturetablissementet og det (små)borgerlige livet generelt»1 og kritisere at institusjonen din ikke får driftsstøtte av det samme etablissementets bevilgende instanser? For meg lyder det som mer av den utdaterte (og pumpende romantiske) vaneradikalismen som er drivstoff bak alle de løpske ordene kunsten på TAFKAG må kjempe om oppmerksomhet med.

¹Fra presseskrivet til Galuzin/Skylstads How to disappear completely and lurking inside the darkness of your pussy, åpning Galleri Rekord 20. april.

Johanne Nordby Wernø