Jeg er matt idet jeg går inn dørene til Vibeke Tandbergs separatutstilling Yippee-ki-yay! Narratives beyond grasp or control på OSL contemporary etter å ha trillet, nei skjøvet, en vogn med et sovende barn over en halv mil med slaps og snødekte fortau. Først da jeg har hysjet på en stakkars gallerimedarbeider som ber meg si ifra hvis jeg har noen spørsmål, i et håpløst forsøk på å unngå at makkeren min våkner (beklager det!), får jeg ned pulsen nok til å klare å betrakte Tandbergs fem store fotografier av en cowboy som sitter på en stående, livløs hest og svinger med to brede lassoer i et hav av røyk.
Cowboyen er ikke hvem som helst. Han er en av Tandbergs tidligere kreasjoner, Old Man, en karakter som vokste fram da kunstneren selv var høygravid med tvillinger og oppdaget at kroppen lignet den til en gammel mann. I verket Old Man Walking Up and Down a Staircase (2003)filmet og fotograferte Tandberg seg selv, ikledd dress og en skallet mannsmaske mens hun gikk i en trapp. Her framstår den gamle mannen forsiktig og skjør, særlig da han går oppover, det ser tungt ut. Old Man har også tatt andre former, som da han i 2021 agerte ballerina i video- og performancearbeidet Old Man Dancing. Den gang bar den russiske ballettdanseren Maria Kochetkova masken under en liveforestilling på Astrup Fearnley-museet og en video som ble vist på nettet.
Tandberg er altså den gamle mannen, men andre kan også være ham, eller han kan være andre. Men selv om han på OSL contemporary rett nok både har hatt, rutete skjorte og frynsete chaps er han ikke helt troverdig som cowboy, der han troner på det apatiske og døde dyret. Måten han svinger med lassoen på ser ikke ut til å tjene noe formål, det er svinging for svingingens skyld, det er en framføring, nærmest som en dans. Den gamle mannen har for det meste blikket vendt ned, men framstår mer selvfornøyd enn innadvendt der han gir liv til ideen og følelsen «cowboy». Om ikke Old Man virker flau over å gjenopplive denne forestillingen om frihet, individualitet og styrke, kan det være fordi han viser at det er en illusjon. Hesten tar ham ingensteds. Bare faktene og showet er gjenværende.
Old Mans spenstige håndbevegelser og hvordan han er teatralsk belyst bakfra får det til å se ut som om han gjør entré. Og det skjer noe annet når Old Man spiller cowboy enn da han ble framstilt av den gravide Tandberg eller den spede Kochetkova. Maskuliniteten hans blir mer pressende, og det oppstår en spenning i møtet mellom den aldrende gestalten og de vitale positurene.
Gulvet foran fotografiene er dekket av et tyvetalls gipsavstøpninger av lemmene og kroppsdelene til den utstoppede hesten som Old Man rir på. Men selv om jeg elsker hester lar jeg meg ikke forstyrre av Tandbergs partering. Aller mest fordi jeg ikke opplever at det egentlig handler om hestene, eller kulturen rundt dem, som i Josefin Arnells emogore stalldrama Wild Filly Story på UKS i 2020. Tandbergs hesteavstøpninger er hurtige, slurvete og later til å handle mest om å lage dem og arbeide med dem, være virksom. Hodeskulpturene er uperfekte, de er delvis knust og mangelfulle. Et av hodene mangler mule og har fått panna og ørene smadret, det gjør at den både ser redd og sårbar ut. Kroppene derimot, er komiske, der de enten er trykket sammen som en fotball med lite luft eller flatet ut som en flyndre.
Ved Tandbergs siste separatutstilling på OSL, Feber (2021), var åttisyv gipsavstøpninger av kunstnerens eget ansikt spredt utover gulvet på samme måte som hestens kroppsdeler er her. Kanskje kan det sammenfallende arrangementet tolkes dithen at hesten også er en mulig identitet for kunstneren. Kanskje har hun arbeidet seg videre fra hodet og inkludert hele kroppen til hesten som en studie for å senere kunne bli den, helt og holdent. Samtidig har skulpturene noe passivt over seg, som om døden har fulgt med gjennom huden til den utstoppede hesten i avstøpningsprosessen, og aller mest ligner de jakttrofeer.
I så fall tilhører de vel Old Man. Bildene av ham har en magnetisk kraft i utstillingen, der han spiller hovedrollen og eier scenen med sitt showmanship, uten å se ut til å bry seg med verken troverdighet eller forslitte metaforer. Tiden da han gikk nøkternt i en trapp ser ut til å være over, og før røykmaskinen skrus av og lassoen faller til bakken kan en slå fast: Patos er tilbake.
