Paranoia Erotica

Charles Burns, Black Hole, Pantheon / Random House, 2005.

Charles Burns monstrøse oppvekstskildring Black Hole som nå er utgitt i ett bind er kort og godt noe av det beste du kan lese av tegneserier og fortjener en plass ved siden av hvilke som helst av litterære storheter.

På åttitallet var jeg blodfan av tegneserier, men interessen for trikot-kledde karer svant gradvis hen etter hvert som jeg begynte å lese «skikkelig» litteratur. Likevel dukket det fra tid til annen opp serier som etterhvert åpnet øynene mine for tegneserien som kunstart. Jeg leste Comès, Tardi og Moebius, samt Mike Mignolias strålende serie Hellboy, men yndlingen var nok først og fremst Dave McKean, spesielt hans magnum opus Cages og Mr. Punch, hvor han perfeksjonerte sin blandingsteknikk av tegning og foto. Senere har jeg kost meg stort med både Daniel Clowes og Chris Ware, foruten, pliktskyldigst, å lese Alan Moore’s Watchmen og andre «obligatoriske» serier. Men jeg ble aldri like hekta som da Wolverine fortsatt het Jerven og Spiderman fortsatt het Edderkoppen (det glade åttitall, med andre ord). Men så kom jeg altså over Charles Burns.

Burns har sine røtter i sekstitallets comix-tradisjon (hvor x-en markerer forskjellen fra mainstream-serien) og den alternative serie-scenen på åttitallet. Til forskjell fra vanlige tegneserier var comix utpreget motkulturelle og politisk ukorrekte. Det var få restriksjoner for hva man kunne ta for seg: overdimensjonerte kjønnsorganer, generøs dopbruk og rå vold var gjennomgangsmotiver. Robert Crumb og Art Spiegelman var de mest sentrale tegnerne fra denne perioden (Spiegelman vant faktisk Pulitzerprisen i 1992 for serien Maus). Det var imidlertid i Raw, hvor Spiegelman og hans franske kone var redaktør, og i det like beryktede [/]Bizarro magazine[/i], at de virkelig interessante serietegnerne fikk trent pennene sine: Både Chris Ware, Daniel Clowes og Charles Burns utviklet sin særegne tegnestil i disse magasinene. Fokuset var fortsatt overskridelse av alt som var politisk korrekt og borgerlig, men nivået var langt høyere enn i de skrudde seriene som florerte på seksti- og tidlig syttitall. De siste årene har comix-tradisjonen litt etter litt vunnet innpass i mainstreamen, ikke minst har Ware vunnet internasjonal anerkjennelse med den strålende Jimmy Corrigan, the smartest kid on earth.

Metamorfose
Burns viktigste verk Black Hole kom ut på Fantagraphics fra 1994 til 2005, og er nå tilgjengelig i ett bind på Pantheon books. Handlingen er satt til en forstad av Seattle på syttitallet og ungdommene vi stifter bekjentskap med strever med pubertetsproblem alle vil kunne gjenkjenne: de første virrete erfaringene med rus og det annet kjønn, samt den mer eller mindre trøblete overgangen til en voksen tilværelse. Men det som stiller ungdommene i Black Hole i en særstilling er at de står i fare for å bli smittet av en særs hissig kjønnssykdom – «the bug» eller «tenåringspest». Sykdommen kan forårsake alt fra uortodokst håravfall (eller hårvekst) til byller av ymse slag, nye åpninger i kroppen og annen deformering. Hovedpersonen i serien, Keith Pearson, utvikler en ekstra munn i halsgropen, en munn som lever sitt eget liv, kan man si, og blant annet baktaler sin eier mens han sover. Hans venninne får en sprekk i foten, hvor de mest forunderlige ting dukker frem, og en annen ung dame i serien opplever, ikke ulikt en slange, å felle kroppshuden i et kjempeflak. Mange av tenåringene forvandles etterhvert til regelrette monstre, og tvinges til å leve som freaks i isolasjon i den nærliggende skogen.

Alle disse forvandlingene og misdannelsene er creepy saker, og viderefører effektivt den lumske stemningen Burns allerede hadde gjort til sitt varemerke i tidligere serier som Big Baby, El borbah og den forunderlige Dog Boy: en barokk fortelling om the all american boy med nylig inntransplantert hundehjerte; eplekjekt graver han ned bein i hagen og snuser opp bakstusser, hyler og bjeffer. Riktig festlig og ganske skummelt. Nåvel. I Black Hole er de urovekkende forandringene, i mindre grad enn hans tidligere arbeider, rene slapstick- eller horror-elementer. Det er snakk om et mer modent, konsistent uttrykk. Metamorfosen står nemlig i et nødvendig forhold til de indre endringene ungdommene opplever; de er manifesteringer av revolterende sjelsliv. I tillegg er omdannelsene ofte klare overdrivelser av deres ubesmittede ansikter. To gallerier fra skolens årbok artikulerer dette fysiognomiske slektskapet tydelig: vi finner en versjon foran i boka, hvor ungdommene ikke er infiserte, og en annen, på slutten boka, hvor de har utviklet en fullbåren tenåringspest. Det er påtagelig hvordan normaliteten skinner gjennom de vanskapte trekkene i den siste portrettserien.

Freaks
Burns utvikler i Black Hole et språk for teenagerens kroppsparanoia og seksuelle engstelse, som ikke står tilbake for andre storleverandører av angst-ikonografi innen kunsten. Francis Bacon er et åpenbart eksempel. Men fra nyere tid har han definitivt også et slektskap med Paul McCarthys sammenkoblinger av det intime og det kaotiske, eksessive, eller Patricia Piccininis skulpturer, hvor orklignende vesener installeres i hjemmekoselige settinger (som dermed mister kosepreget, men ikke intimiteten). Burns fokus på grumset under overflaten i tilsynelatende idylliske forsteder kjenner vi dessuten igjen fra David Lynch sine filmer. Råttenskapen under en smilende overflate er vel sjeldent tydeligere portrettert enn i Blue Velvet.

Den ekstreme kroppslige forandringen er likevel det mest dominerende motivet i Burns angstepos og det er i metamorfosen han tilkjennegir sin største litterære forgjenger: Kafka. (Navnet på sykdommen, «the bug», refererer høyst sannsynlig til Kafkas mest kjente novelle Metamorfosen, hvor – som kjent – hovedpersonen blir forvandlet til en kjempebille). Følelsen av å stå ovenfor noe man ikke behersker, er en iverksettende grunnsituasjon hos både Burns og Kafka. Men når det gjelder selve det groteske i forvandlingen – det monstrøse som bryter fram i hjertet av det kjente – er det nok David Cronenbergs fiksjoner om kroppens uforutsigbare endringer, slik vi kjenner dem fra hans tidligste filmer, som ligger Burns univers nærmest. Spesielt er slektskapet med The Brood sterkt, en film som reflekterer over hva som skjer når ens emosjoner opererer på egen hånd.

Burns er også sterkt inspirert av skrekk-serier fra femtitallet, særlig de som ble utgitt av serieforlaget EC Comics, og som var tilgjengelige i Norge på åttitallet som Iskalde grøss. Det er også, i tillegg til Cronenberg, andre linjer til syttitallets skrekkfilm. Spesielt Carrie og Halloween. Syttitalls-feelingen er i det hele tatt distinkt og danner et stemningsmessig bakteppe som står i stil med den dominerende paranoiaen. Ekteskapet mellom rå vold og ferskt seksualliv i amerikansk populærkultur, som kanskje er tydeligst i Friday the 13th-filmene, danner armaturet i denne feelingen.

Detaljer
Utviklet over en tiårsperiode er det en bemerkelsesverdig konsistens både i strek og tone i fortellingen. Serierutene kan minne om tresnitt i sine utstuderte linjer og distinkte bruk av lys og skygge. Et annet avgjørende egenskap ved Black Hole er den utstrakte anvendelsen av feltet mellom tegneserierutene. Flere steder bruker Burns spiralformer som sprer seg ut bak, eller under, den konvensjonelle sekvensen av bilder. Dette gir billedrutene en egen dynamikk som effektivt stiller spørsmål ved den lineære rekkefølgen og samler rutene på en annen måte enn den sekvensielle logikken selv er i stand til.

Burns fremhever gjennom hele serien sprekken, som blir en variabel i nesten alle scenene. Vi møter den allerede før den første ruten, hvor sprekken figurerer som selve inngangsportalen til seriens seksuelt ladede fiksjonsverden. Deretter dukker den opp i magen på en frosk på disseksjonbordet, dernest som en vagina, for så, senere, å vise seg som flenger i kroppen forårsaket av «tenåringspest». Mot slutten av serien er flengen både en kanal mot universet, det store ukjente, og utgangsdøra for fiksjonen.

Men Burns velutviklede sans for detaljer, og repetisjonen av dem, går lengre enn spiralen og flengen som ledemotiv. Det beste eksemplet på dette er åpningsscenen hvor fortelleren, stående ovenfor en dissekert frosk, har en visjon som inneholder grunnelementene til de forestående begivenheter. Denne scenen, hvor de sentrale skikkelsene Keith Pearson og Chris Rhodes befinner seg i en biologitime, og hvor Keith besvimer, er eksemplarisk for Black Hole. Sett i seg selv handler ikke Keiths visjon om noe bestemt, men i forhold til serien som helhet, setter bestanddelene i visjonen i gang den kontinuerlige spredningen, eller sirkulasjonen, av gjenstander som historien vil utfolde seg rundt: dop, skog, knokler, kvister, ormer, vann, avrevne kropssdeler, maltrakterte dukker og flenger. Denne scenen fullendes derfor, kunne man si, etter hvert som rekvisittene dukker opp i en rytmisk gjentagelse av visjonens enkeltdeler utover i serien.

Alternative tidsrom
Det finnes flere tilsvarende ansamlinger av løsrevne gjenstander senere i Black Hole. De fungerer som visuelle elementer som peker videre eller samler trådene, men de tjener også som peilepunkter for Burns særegne billedunivers. Det er her, hvor detaljen abstraheres fra historien, at Burns estetiske særpreg kanskje er på sitt mest pregnante. Fokuset på detaljen gjennomtrenger hele serieuniverset og går dermed mye lenger enn å betjene fortellingens gang. Ved å danne serier av gjenstander, og mønstre som åpner for en videre sirkulasjon av dem, skapes alternative tidsrom som inviterer leseren til å lese serien på mange forskjellige måter. Dette speiles også i variasjonen mellom et stadig vekslende fortellerperspektiv og de mange forskjellige tidslige lag som avløser hverandre. Hele historien rykkes slik ut fra en strengt lineær logikk og blir en svært sammensatt verk både på et narrativt og et stilistisk plan.

Black Hole er en uovertruffen tegneserie som fungerer utmerket både som skrekk- og oppvekstskildring. Er man ute etter cheap thrills vil man få det som trengs for å forstyrre søvnmønsteret. Burns evne til å trekke veksel på allmenkulturell ikonografi og raffinere skrekk-motiver vi kjenner fra slasher-filmer og horror-serier gjør Black Hole til en svært generøs og usnobbete affære. Men som kunst betraktet, er den fremragende i utviklingen av en visuell syntaks for tenåringens paranoia, koblet med en særegen miks av forskjellige inspirasjonskilder. Det angstens språk som Burns artikulerer kan også leses som en allegori for andre situasjoner som innebærer forvandling og mestring. Fra et slikt perspektiv finnes det et avgjørende nivå i Black Hole som kan sies å kartlegge ethvert menneskes frykt, og som påpeker at vi alle, på sett og vis, er freaks.