Under tittelen «Oslo City Report» har Milena Høgsberg og Jason Farago skrevet hver sin essayistiske rapport fra Oslos kunstscene i april-nummeret av London-tidsskriftet Frieze.
Faragos rapport er positiv, tross at han dømmer Oslo som «ødeleggende dyr». Han fremhever spesielt opplevelsen av at hovedstaden har et fellesskap av yngre kunstnere, kuratorer og skribenter i den ikke-kommersielle sektoren som sammen har skapt et levende miljø der utøverne støtter hverandre: han «har knapt sett en by der kunstnerne gjør mer for sin egen sak og for hverandre».
I sin diskusjon av den kunstnerdrevne scenen forteller amerikaneren om den særnorske dyden dugnad, som på 1857 på Grønland, galleriet han mener har scenens klart mest ambisiøse program. Flere mindre, uavhengige gallerier trekkes fram; i en by der markedet er lite viktig er det på de statsstøttede institusjonene og på uavhengige steder som VI, VII, Tidens Krav og Saltarelli det skjer, mener Farago. Han kritiserer Astrup Fearnley-museet for å holde seg med en samling med for få kvinnelige kunstnere og for mange unge menn fra New York. Om museets åpningsutstilling siterer han Kunstkritikk og kritiker Line Ulekleiv, som brukte ordene «dyrking av det banale».
Gerhardsen Gerner og Standard (Oslo) nevnes som gode eksempler på at markedet ikke er fullstendig fraværende. Office for Contemporary Art Norway har imponert skribenten, men han har også erfart (på bar nær de kunstnerdrevne stedene på Grønland) at ikke alle de lokale kunstnerne er like varme tilhengere. Teksten konkluderer med at Sult (1890) fortsatt har rett og at ingen forlater Oslo uten å ha blitt merket av den, selv om det ikke lenger er en av Europas fattigste byer som nå får sette preg på besøkere; videre slår han fast at penger ikke nødvendigvis utelukker en seriøs kunstscene.
Milena Høgsberg trekker også frem fellesskapet mellom de yngre aktørene på scenen som karakteristisk for Oslos styrke. Hun åpner imidlertid med en lite flatterende beskrivelse av kunstnergruppa Parallellaksjonens performance på Kunsthall Oslo i 2011, noe av det første hun opplevde etter sin ankomst til Oslo. Høgsberg presenterer opptrinnet som beskrivende for en umoden, underliggende macho-strømning i byen. Kunstnerinitiativet FRANK og den nye kursen Kunstakademiet i Oslo har tatt under dekan Vanessa Ohlraun trekkes fram som nye, positive moteksempler til disse bohemske «autentisitets»-tendensene som hun mener kunstnere og kritikere ikke har problematisert nok.
Kunstakademiet er ikke de eneste som er i positiv endring, skriver Høgsberg, og nevner at flere institusjoner, som Kunstneres Hus, Fotogalleriet og Museet for Samtidskunst, har fått utenlandske krefter ved roret de siste årene. Generelt har institusjonslandskapet etter museumsreformen i 2003 vært preget av uro både kuratorisk og byråkratisk. Skribenten mener det er en utfordring for kuratorer og direktører utenfra å bidra til fornyelse samtidig som de skal orientere seg i de skrevne og uskrevne lovene som regulerer vårt tungt statsstøttede system.
Som Farago er Høgsberg generøs i sin omtale av Kunstkritikk og vektlegger særlig rollen som ledende på debatter om kunst og politikk. Hun redegjør for debattene om OCA, som hun mener har bevist at kunstscenen er svært engasjert i framtiden til sine viktigste institusjoner, og om Munch-museets beliggenhet.
Byen kan virke ukosmopolittisk og litt død, sier hun, men under overflaten koker det. På musikksiden nevner hun Ny Musikk, Ultimafestivalen og Henie Onstad-tilknyttede Prisma Records, før hun i likhet med Farago berømmer den kunstnerdrevne scenen. Blant et titalls navn mener også hun at 1857 og VI, VII er «i en klasse for seg». De mange kunstnerdrevne initiativene, blant dem serien One Night Only (som etter at artikkelen ble trykket har flyttet fra UKS, der Høgsberg plasserer dem, til Kunstnernes Hus), er viktige arenaer for tidlig eksperimentering og uformelle fellesskap. Hun stusser imidlertid over finansieringsordninger som gir Dortmund Bodega, med sitt «ujevne, nonchalante program» millionstøtte, og legger til at et galleri som MELK klarer seg med mye mindre. Blant de kommersielle galleriene er det kun flaggskipet Standard (Oslo) som trekkes fram.
Til sist reflekterer Høgsberg over hva vi får med på lasset når kunstbyen Oslo nå er blitt mer internasjonal: ukritisk bruk av dårlig fag-engelsk, eller «art speak», også hos de yngre aktørene; en tendens til å rette seg etter globale, markedsstyrte trender i verksproduksjonen; og en svakhet for det man måtte ha plukket med seg av ideer det halvåret man studerte under en stjerneprofessor i Frankfurt. Hun virker likevel mer opptatt av helheten, og ser et kunst-Oslo der man i fellesskap er i ferd med å gjøre store, positive endringer.
Dansk/amerikanske Milena Høgsberg har bodd i Oslo siden 2011 og er fungerende sjefskurator ved Henie Onstad Kunstsenter, mens Jason Farago har besøkt Oslo på oppdrag. Han er en New York-basert skribent med fast spalte i The Guardian.
Oslos kunstscene fortjener virkelig denne oppmerksomheten! Man dømmer ofte hunden på hårene, som i det snobbete mainstream-uttrykket «ukosmopolitisk». For å si at Oslo er mest levende som kulturby blant de nordiske hovedstedene akkurat nå er ikke så fjernt fra sannheten.
Standard er det trygge medvindssupporter-korpset i norsk kunstliv. Satser på trygg hvit minimalisme som akkurat nå må regnes som det mest akspeterte på kunstfronten i dag. Det ser seriøst ut for instutisjonene uten villighet for å tenke utenfor boksen, og det ser akkurat passe «akademisk» ut for det konvensjonelle kunstpublikummet. lett å selge er det også!
Enig med deg Finn Jon i at noen får litt tyn som fortjent her! Spesiellt når oppførselen til tider er særdeles usjarmerende.
omg! thats ro right, lol. Its like, I must just see it like that. ok, whats up with that, its so beauty and smells so nice? Im happy for you, its Oslo and its like so big and nice.
Støtter Milena Høgsbergs påstand om at Parallellaksjonen og Dortmund Bodega – egentlig: alt som involverer Leander Djønne – representerer en umoden, macho, ujevn og arrogant kunstpraksis.
Most of the rebels, and even a few of the ringleaders, never grasped what was happening in this comfortable enclave. But then these likeable and over-educated revolutionaries were rebelling against themselves.
Gallerier som var på Armory Show i NY forje året, og alt det som parralell aksjon har gjort for yngere kunstnere når det gjelder kunnskap og teori-formidling siste årene er ikke nevnt. «Autentisitet» og «macho» blir trukket frem om aktører som fremmer eksperementielle prosjekter for syndikalisme, kritikk, og kunnskapsformidling om 70 80 90-tallet konseptuelle kunstnere i utdanning for yngere kunstnere i Oslo(Norge), mens modernismens serriøsitet splashsplash news rantz vs cezanne oil. geniousw og selv-hat kan godt leve videre i en verden av overflate DVS. dugnaden er det en grunn for, og den blir holdt levende av visse personer og ild sjeler.
Dette viser også til hvordan Oslo diskursen er formet, og hvordan den forholder seg fresh i forrhold til andre godtatte strømninger som den Britiske (stuck or YBA), generell kunsthat/kunnskapsforfall i mainstream (art som musikk indy bransjen?osv?lol) og politiske gender-subjeksjoner el, bio-politiske formasjoner de-formasjoner- er man hetro trans kunstner og litt full men også kan skrive teori og lese men hvor fitter man inn liksom. KOM utstillinga var et frisk pust btw!
Men, ellers bra med selvkritikk og en mer international kunstscene velkommen til USSR MAIAMI SNOW HELL, men la det lokale være lokalt og ikke trekk dette awe inn i noe over-serriøst nostalgi for Oslo shanty-shine, vi er ikke enten fulle bohemer med cash eller YOLO stockholm swag med cash, men kanskje noe inbetween nothing? Standard har gjort way mer enn sales; minimalisme, subkulturen og samfunskritikk er noe de er internationalt kjent for; så gjør bedre research neste gang Milena Høgsberg. Vanessa Ohlraun er gull verd for kunstakademiet, takk for at du nevner dette! /men det er også Leander Djønne. Roses? Jeg trur vel det, men det gjør også norsk natur i utlandet, mens fakta er at feks: Ulvene blir blindt drept og utryddet og industriell jordbruk er all the way: men jeg vet ikke helt as, det er en sur ettersmak.
«Sorry; men vi er alle transgender-queer.» Fattig foolish kunstner bohem greie er LOL, of the hook dirskurs anywayz, 1800century economical sosial retarded comerce cartoon scenographyz picks lookzz. Velkommen til NoPlace ppl, awe exhibitz, readings inqieries og ungt blood! språkkurz?
Bohemene gasses til døde. Lesbene tar over.