Oslo roses i Frieze

I april-nummeret av Frieze Magazine har to skribenter ført i pennen hver sin Oslo-rapport.

Aprilnummeret av Frieze Magazine.
Aprilnummeret av Frieze Magazine.

Under tittelen «Oslo City Report» har Milena Høgsberg og Jason Farago skrevet hver sin essayistiske rapport fra Oslos kunstscene i april-nummeret av London-tidsskriftet Frieze.

Faragos rapport er positiv, tross at han dømmer Oslo som «ødeleggende dyr». Han fremhever spesielt opplevelsen av at hovedstaden har et fellesskap av yngre kunstnere, kuratorer og skribenter i den ikke-kommersielle sektoren som sammen har skapt et levende miljø der utøverne støtter hverandre: han «har knapt sett en by der kunstnerne gjør mer for sin egen sak og for hverandre».

I sin diskusjon av den kunstnerdrevne scenen forteller amerikaneren om den særnorske dyden dugnad, som på 1857 på Grønland, galleriet han mener har scenens klart mest ambisiøse program. Flere mindre, uavhengige gallerier trekkes fram; i en by der markedet er lite viktig er det på de statsstøttede institusjonene og på uavhengige steder som VI, VII, Tidens Krav og Saltarelli det skjer, mener Farago. Han kritiserer Astrup Fearnley-museet for å holde seg med en samling med for få kvinnelige kunstnere og for mange unge menn fra New York. Om museets åpningsutstilling siterer han Kunstkritikk og kritiker Line Ulekleiv, som brukte ordene «dyrking av det banale».

Installasjonsfoto fra Lars Laumanns utstilling på VI, VII. Foto: VI, VII.
Installasjonsfoto fra Lars Laumanns utstilling på VI, VII. Foto: VI, VII.

Gerhardsen Gerner og Standard (Oslo) nevnes som gode eksempler på at markedet ikke er fullstendig fraværende. Office for Contemporary Art Norway har imponert skribenten, men han har også erfart (på bar nær de kunstnerdrevne stedene på Grønland) at ikke alle de lokale kunstnerne er like varme tilhengere. Teksten konkluderer med at Sult (1890) fortsatt har rett og at ingen forlater Oslo uten å ha blitt merket av den, selv om det ikke lenger er en av Europas fattigste byer som nå får sette preg på besøkere; videre slår han fast at penger ikke nødvendigvis utelukker en seriøs kunstscene.

Milena Høgsberg trekker også frem fellesskapet mellom de yngre aktørene på scenen som karakteristisk for Oslos styrke. Hun åpner imidlertid med en lite flatterende beskrivelse av kunstnergruppa Parallellaksjonens performance på Kunsthall Oslo i 2011, noe av det første hun opplevde etter sin ankomst til Oslo. Høgsberg presenterer opptrinnet som beskrivende for en umoden, underliggende macho-strømning i byen. Kunstnerinitiativet FRANK og den nye kursen Kunstakademiet i Oslo har tatt under dekan Vanessa Ohlraun trekkes fram som nye, positive moteksempler til disse bohemske «autentisitets»-tendensene som hun mener kunstnere og kritikere ikke har problematisert nok.

Milena Høgsberg. Foto: Henie Onstad Kunstsenter
Milena Høgsberg. Foto: Henie Onstad Kunstsenter

Kunstakademiet er ikke de eneste som er i positiv endring, skriver Høgsberg, og nevner at flere institusjoner, som Kunstneres Hus, Fotogalleriet og Museet for Samtidskunst, har fått utenlandske krefter ved roret de siste årene. Generelt har institusjonslandskapet etter museumsreformen i 2003 vært preget av uro både kuratorisk og byråkratisk. Skribenten mener det er en utfordring for kuratorer og direktører utenfra å bidra til fornyelse samtidig som de skal orientere seg i de skrevne og uskrevne lovene som regulerer vårt tungt statsstøttede system.

Som Farago er Høgsberg generøs i sin omtale av Kunstkritikk og vektlegger særlig rollen som ledende på debatter om kunst og politikk. Hun redegjør for debattene om OCA, som hun mener har bevist at kunstscenen er svært engasjert i framtiden til sine viktigste institusjoner, og om Munch-museets beliggenhet.

Fra utstillingen Telephone på 1857. Foto: 1857
Fra utstillingen Telephone på 1857. Foto: 1857

Byen kan virke ukosmopolittisk og litt død, sier hun, men under overflaten koker det. På musikksiden nevner hun Ny Musikk, Ultimafestivalen og Henie Onstad-tilknyttede Prisma Records, før hun i likhet med Farago berømmer den kunstnerdrevne scenen. Blant et titalls navn mener også hun at 1857 og VI, VII er «i en klasse for seg». De mange kunstnerdrevne initiativene, blant dem serien One Night Only (som etter at artikkelen ble trykket har flyttet fra UKS, der Høgsberg plasserer dem, til Kunstnernes Hus), er viktige arenaer for tidlig eksperimentering og uformelle fellesskap. Hun stusser imidlertid over finansieringsordninger som gir Dortmund Bodega, med sitt «ujevne, nonchalante program» millionstøtte, og legger til at et galleri som MELK klarer seg med mye mindre. Blant de kommersielle galleriene er det kun flaggskipet Standard (Oslo) som trekkes fram.

Til sist reflekterer Høgsberg over hva vi får med på lasset når kunstbyen Oslo nå er blitt mer internasjonal: ukritisk bruk av dårlig fag-engelsk, eller «art speak», også hos de yngre aktørene; en tendens til å rette seg etter globale, markedsstyrte trender i verksproduksjonen; og en svakhet for det man måtte ha plukket med seg av ideer det halvåret man studerte under en stjerneprofessor i Frankfurt. Hun virker likevel mer opptatt av helheten, og ser et kunst-Oslo der man i fellesskap er i ferd med å gjøre store, positive endringer.

Jason Farago. Foto: www.jasonfarago.tumblr.com
Jason Farago. Foto: www.jasonfarago.tumblr.com

Dansk/amerikanske Milena Høgsberg har bodd i Oslo siden 2011 og er fungerende sjefskurator ved Henie Onstad Kunstsenter, mens Jason Farago har besøkt Oslo på oppdrag. Han er en New York-basert skribent med fast spalte i The Guardian.

Comments (6)