Fugler og hulrom er grunnmaterialet i Lars Brekkes beskjedne og smått underfundige utstilling Pipehôl ned i hôla på det kunstnerdrevne visningsstedet Destiny’s atelier i Oslo. «Eit pipehôl er eit hôl til å pipe i» og «ein munn er óg eit pipehôl» heter det i utstillingsteksten, som blant annet forteller om sangen til den utryddede fuglearten fra Hawaii, ʻōʻōʻāʻā.
Arbeidene spiller på den samme tvetydigheten rundt «hôl» og «pipehôl» som teksten. Samlet kan rommet minne om et fuglehabitat, om enn bare i løst definert forstand. Vind og tropisk fuglesang (det siste opptaket av ʻōʻōʻāʻā) summer lavt i rommet, som ellers er befolket av en utstoppet spurv på et pappkrus, en haug med oransje og gyllenrød fløyel anrettet sammen med noen kvister, samt to mer eller mindre anonyme trekasser i kryssfiner.
Kassenes innsider er utstillingens hovedattraksjon, ettersom de begge er utstyrt med «hôlrom» som man kan stikke hodet inn i. Utformingen av slusen på den ene kassen tvinger blikket ned mot bunnen, som er dekket av en skjerm som viser en live-feed av kassens utside. Dermed blir man stående og beskue sin egen krumbøyde rygg med hodet fanget i en boks.
Kanskje er innretningen med boks og speilingsmekanisme en bekvem henvisning til at det ikke bare er fuglene, men også oss – menneskene – som er «i naturen». Fugletitterne som i like stor grad blir iakttatt av fuglene. Men vel så relevant kjennes hverdagsomgangen med medier – det å konfronteres med ens egen banale selfie-produksjon, for eksempel. Å være fanget i en fuglekasse virker som en passende metafor for å konstant kikke og bli kikket på, uten å egentlig si all verden.
Da Brekke stilte ut på Unge Kunstneres Samfund i 2014 var hovedverket en kortfilm som handlet om en gjeng med slackere som ikke helt hadde funnet ut hva de skulle ta seg til i etterkant av en uspesifisert apokalyptisk hendelse. På Pink Cube i 2013 viste Brekke en video av seg selv i kvinneklær, med en pølsebit hengende fra undertøyet. Den gang var tematikken relatert, sentrert om selviscenesettelse og et kritisk blikk på alminnelige oppfatninger om naturen som kulturens «utside». Imidlertid er tilnærmingen i Pipehôl ned i hôla langt mer poetisk enn humoristisk konfronterende.
Performance-verket som Brekke framførte på finissagen reflekterte dette. Kledd i kvistene og det gyllenrøde og oransje fløyelsstoffet som i resten av utstillingsperioden hadde utgjort en skulptur, deklamerte Brekke en kort tekst fra perspektivet til «skogbrannen». Skogbrannen er utelukkende opptatt av sin egen tilsynekomst, skjønnhet og storhet. Den ser bare seg selv, ikke helt ulikt det som skjer når man blir stirrende på seg selv i den overnevnte kassen. Å se, og samtidig holde ved at man nødvendigvis befinner seg i det man beskuer, er ingen selvfølgelighet.
